onsdag 18. desember 2013

Til toppen av Chacaltaya i Bolivia på sykkel - cycling Mt Chacaltaya

Rett utenfor La Paz i Bolivia ligger fjellet Chacaltaya. Med sine rundt 5430 meter er det bare noen få meter unna å være ennå høyere. I 1939 ble verdens høyestliggende skianlegg bygget på den 18000 år gamle isbreen som lå opp mot toppen. For å nå frem til skianlegget ble det også bygget en smal vei som stopper et par hundre høydemeter under toppen. Den siste biten til topps går på sti.  Dette gjør Chacaltaya til det perfekte sykkelfjell.

Værfenomenet El Nino lykkes med å smelte siste rest av isbreen i 2009. Jeg fant likevel grunn til å prøve å sykle opp til toppen av fjellet fra La Paz. La Paz ligger i en skålformet dal på drøye 3500 meter. Over byen på høysletten (Altiplano) på ca 4000 meter ligger El Alto, der alle de som ikke har råd til å bo nede i La Paz har bosatt seg. De mest velstående har bosatt seg i den laveste delen av La Paz.

Kvelden før turen til toppen gikk jeg til innkjøp av 3 Snickers for å ha litt proviant til toppturen. Nede i La Paz var det rundt 10 grader på dagtid, og ned mot 0 om natten før jeg startet, og nesten 2000 meter høyere opp var det grunn til å tro at det kunne være en del kaldere. Jeg puttet derfor en del varme klær i sekken.

Etter frokost den 7.8.2013 tråklet jeg meg ut av det trafikale kaoset i de trange bygatene i området rundt hotellet. Som syklist har man tilsynelatende ingen rettigheter i trafikken i La Paz og det var bare å vike, vike og vike for bilister som i hvert fall ikke hadde tenkt å gjøre det. Noen var plagsomme med vilje, men de fleste lot meg være i fred så lenge jeg holdt meg unna de stedene de hadde tenkt å kjøre.

På vei opp fra La Paz

Jeg syklet bort til motorveien som leder ut av La Paz ligger og opp til høysletten. Motorveien hadde fire felt der det ble kjørt i alle mulige hastigheter, men skulderen var rundt 3 meter bred og stort sett bilfri. Bortsett fra ganske plagsom og urenset eksos fra en del biler var det gode forhold for sykling.


Fra La Paz til El Alto 

De første 500 meterne med klatring opp til El Alto gikk veldig greit. En og annen minibussjåfør fant det for godt å plage meg litt når de skulle slippe av, eller plukke opp, passasjerer i veikanten, men de fleste lot meg være i fred. Det var antakelig ikke lovlig å sykle på motorveien (Autopista), men politiet lot meg være i fred.

Oppe i El Alto var de neste 5 kilometerne ganske flate. Det var et herlig trafikalt kaos. Biler, minibusser, lastebiler og forgjengere svimet kaotisk på kryss og tvers. Det var bare å ta det rolig og tråkle seg fremover. Etter hvert begynte veien å stige litt mer og bebyggelsen begynte å avta. Veien ble humpete og støvete og syklingen gikk relativt greit. Da jeg nådde de siste husene på rundt 4200 meter kom Chacaltaya til syne.



Chacaltaya
Det så ut som om det var litt snø på toppen, men ikke verre enn at jeg var optimistisk med tanke på muligheten til å sykle til topps.






Veien var nesten fri for trafikk, noe som var greit siden overflaten var veldig steinete og rufsete. Jeg kunne derfor legge  meg der det var jevnest overflate til en hver tid. Det gikk jevnt oppover på tørre brunsvidde vidder der det stort sett ikke var andre å se enn en og annen flokk med overlegne lamaer.


Lamaer foran Ilimani, 6438 moh 


Huayna Potosi 6088 moh 


Fin utsikt fra cockpiten 

Etter 30 km med sykling kom jeg til foten av fjellet på rundt 4800 meters høyde. Jeg hadde kjent høyden godt de siste kilometerne, men pusten gikk ennå raskere når jeg begynte å klatre hårnålsvingene oppover mot selve toppen. Fjellet hadde veldig fine farger i mange forskjellige nyanser og brunt, grått og svart, med noen irrgrønne småvann ved foten.


Starten på den bratte delen 


Fine farger

Veien var tidvis ganske smal og i enkelte partier var det stup ned på den ene siden. Det var greit å være på sykkel, slik at jeg kunne holde meg litt innenfor kanten. Med bil ville det ytre hjulparet tidvis være veldig nær kanten. Jeg ble passert av to biler på veien opp, sjåførene hang ut av vinduet og ropte; "forza, forza" (heia, heia).

Ganske bra overflate på veien i hårnålspartiet 



Heftige kurver 

På 5000 meter møtte jeg snøen. Et parti snø gikk over veien, men det var greie hjulspor igjennom. Videre oppover var det litt snø og en del søle her og der, men ikke verre enn at det gikk rimelig greit å sykle.


En del snø fra ca 5000 moh 




Klatringen til topps fra foten av fjellet

Høyden gjorde at tempoet ble ganske lavt. På avstand så jeg antakelig ut som en skrøpelig 98-åring på sykkeltur i fjellet. Etter å ha rundet en sving ble det storslått utsikt til nabofjellet Huayna Potosi på 6088 meter. De første seks klatrerne som prøvde seg på fjellet døde hele gjengen, fire på selve fjellet og to av utmattelse når de kom ned i dalen.


Utsikt mot Huayna Potosi 

Verdens høyestliggende forskningsstasjon på vei mot toppen, 5240 moh 


Det er tyngre å sykle over 5000 meter enn det ser ut 

Etter å ha bitt tennene sammen nådde jeg etter rundt 4 timers sykling enden på veien der det var en liten parkeringsplass og to hus eid av den bolivianske fjellforeningen. Det ene lå fantastisk til på kanten av stupet med utsikt over slettene under fjellet og med El Alto og La Paz i bakgrunnen. Stilen på huset hadde passet ypperlig inn i Harry Potter.


Harry Potter huset der veien stoppet

Jeg møtte to sveitsere som kunne fortelle at det var grei sti de siste to hundre høydemeterne til toppen. Temperaturen var ned mot null grader og jeg tok på meg litt mer klær før jeg begynte på den første bratte kneika. Jeg ble tatt igjen av en mann fra fjellforeningen med et billetthefte som kom fra intet og måtte betale noen kroner for å gå opp på toppen.


Den bolivianske fjellforeningens hoppende kondor 

Etter den første kneika kunne jeg sykle. En passasje på drøye hundre meter gikk jeg av sykkelen og trillet. Ikke fordi det ikke var mulig å sykle, men fordi det var gode sjanser for å stryke med hvis jeg datt utfor kanten av stien.


Utsikt fra topplatået 


Utsikt fra topplatået 

Det siste partiet frem mot toppunktet var bra og sykle. Veldig morsomt å sykle rundt på toppen av et fjell på 5400-meter. Rett under toppen satt det en man som så ut som om han ikke hadde det så bra. Han var fra Parmegiano i Italia og fortalte at han var plaget av høyden og ikke orket å gå lengre, men at kona og guiden deres hadde gått videre.

Rett under toppen på Chacaltaya 

En fin vinterdag i fjellet 


Tungt å løfte sykkelen på 5430 moh 

Etter noen minutter skravling var vil samlet rett under toppunktet og tok massevis av bilder. Jeg gikk deretter opp på selve toppunktet det det var en fantastisk 360 graders utsikt over de bolivianske fjellene.


På toppunktet 



På toppunktet 


Utsikt mot den falske toppen fra toppunktet 


     Selve toppen ved den største breen - Harry Potter-huset ved v-knekken

Mot vest, der fjellene sluttet, og det gikk bratt ned i jungelen kom det en veldig mørk skyfront opp fra jungelen med ganske stor hastighet. Jeg bestemte meg for å komme meg raskt ned, da det så ut som om været kunne bli ganske ruskete.


Skyer på vei opp fra jungelen i stor hastighet 


Harry Potter huset med El Alto i det fjerne 

Turen ned fra fjellet var fantastisk morsom. Den første delene med hårnålssvinger og morsomme stup og deretter humpete grusvei ned til El Alto gikk unna i et høyt tempo.


På vei ned, greit å holde seg på veien 


La Paz sett fra El Alto 

Det siste stykket med til La Paz valgte jeg en veldig morsom vei med masse hårnålsvinger. Rett før jeg nådde hotellet begynte det og regne- og tordne. Til sammen hadde jeg vært borte i 7 timer, hvorav drøye 5 timer hadde vært på sykkelen.

Etter å ha dusjet gikk jeg ut og spiste meg en gigantisk lunsj. Nisten på 3 Snickers hadde kanskje vært litt i miste laget. Det var litt absurd å tenke på at jeg hadde syklet opp og ned et fjell som bare var noen få hundre meter lavere enn Kilimanjaro før lunsj.

Che Guevara står og passer på i El Alto 

Hele turen 

Nå er det bare å lete på kartet for å finne neste fjell det er mulig å sykle. Da jeg syklet i Tibet snakket jeg med sherpaen som hadde vært nest flest ganger på Mt Everest og fortalte han at jeg vurderte å prøve å sykle til topps på Mt Everest. Han mente det var en dårlig idé.

Jeg syklet til Chacaltaya etter at jeg var ferdig med en sykkeltur fra Peru til Bolivia.

Henning Lauridsen

tirsdag 3. desember 2013

Bislett 24h Indoor Challenge 2013 - Bislett 24-timers

Med mindre man elsker smerte er det meningsløst å delta på Bislett 24-timers. Selv om ikke alle deltakerne er villige til å innrømme det er det gleden av fysisk og mental smerte som er den viktigste drivkraften for å delta. I tillegg til en liten dose mestringsfølelse og bonus i form av en og annen fantastisk opptursperiode underveis. Det er også morsomt å delta på noe man ikke vet om man klarer.

Reglene for løpet er latterlig enkle; man har 24 timer til rådighet på å løpe lengst mulig. Hvis man ikke ønsker eller klarer å bruke hele den tildelte tiden er det bare å gi seg tidligere, det er kun sluttdistansen som teller. Løpet går på den 546 meter lange innendørsbanen under tribunen på Bislett. For å hindre at man omkommer av ensformighet skiftes retningen hver 6 time.

En av mine mange kvinner kjørte meg til Bislett en time før start. Når man skal løpe i veldig mange timer er det ingen grunn til å kaste bort tid på oppvarming, men det er greit å kunne gjøre de siste forberedelsene i et et rolig tempo, og starte jobben med å gli inn i den mentale boblen man bør befinne seg trygt inne i for ikke å gi opp underveis.

Fårete smil før start 

Stemningen før start var veldig god. Arrangørene er sanne idealister som gjør en beinhard jobb for å skape et best mulig arrangement. I tillegg består troppen av sjeldent mange hyggelige mennesker. Det har antakelig sammenheng med at de fleste er ultraløpere selv. Tyske og amerikanske undersøkelser viser at ultraløpere nesten uten unntak er hyggeligere enn normalbefolkningen. Alle som har vært med på større arrangementer vet at det må gjøres veldig mye arbeid på forhånd, men det er ganske rått å jobbe på et arrangement som varer 24-timer i tillegg til for- og etterarbeid. Med unntak av et lite knippe deltakere konkurrerer ikke vi som tilhører den gemene hop med hverandre. I praksis er vi mer hverandres støtteapparat.

To minutter før start ble jeg ropt opp, fordi arrangøren hadde tildelt meg startnummeret til den andre deltakeren som het Henning. Vi byttet nummer i all hast og hoppet inn i startfeltet i det starten gikk. det skulle vise seg at nummerbyttet var helt bortkastet, da vi begge løp nøyaktig 150 696 meter. Henning kunne derfor like gjerne forblitt Henning.

  Henning bytter startnummer med Henning

De første timene forsøkte jeg å holde jevn fart, og lå stort sett på rundt 6 min pr kilometer. Magen var ikke helt grei og jeg måtte ta meg et par lengre pauser for å ordne opp. I tillegg var jeg forkjølet og temmelig tett i nesen, men hadde heldigvis med meg nesespray, slik at jeg fikk åpnet neseborene.

Tavlen som gjør det mulig å holde oversikt over hvor langt man har løpt. Her er 103 km passert etter 190 runder.

Stemningen var veldig god. I tillegg fikk jeg jevnlige besøk av familie og venner ut over lørdagen. Besøkene var hyggelige og hjalp godt på motivasjonen. Det fine med en 24-timers konkurranse er at det heller ikke er noen problemer med å stoppe noen minutter for å slå av en prat med de som kommer på besøk - jeg hadde tross alt mer en nok tid til rådighet.

God stemning underveis - både menn og kvinner med løpeskjørt 

Med ujevne mellomrom stoppet jeg opp for å få spist litt, skiftet sokker og viftet litt med tærne. Servicen på matstasjonen var upåklagelig, sportsdrikk, brus, vann og kaffe ble servert til enhver tid. Det samme ble kvarte brødskiver, nøtter, sjokolade, snacks og kake. Rundt hver fjerde time var det et høydepunkt med en varmrett av ett eller annet slag. I starten av løpet var appetitten god, men når jeg hadde holdt på en 13-14 timers tid var ikke mat så spennende lengre og jeg begynte å snike i meg en og annen sjokoladebit og annet som gir kortvarig glede.

Frem til jeg hadde løpt rundt 70 km gikk det temmelig lett. Deretter kom en langvarig nedtursperiode der jeg slet med smerter i føttene. Det ble derfor noen runder løping avløst av noen runder trasking samt en del pauser for å vifte med tærne. I tillegg begynte hodet å bli fylt med i overkant mange sutrete tanker. Jeg begynte å irritere meg over små meningsløse detaljer som at en av deltakerne stadig prompet illeluktende, mannen som harket og spyttet på banedekket og de to som gikk i bredden og skravlet. Dette er ikke noen særlig gunstig måte å bruke energien sin på når man trenger alt man har av krefter og motivasjon for å løpe.


En del av løperne holdt fortsatt et imponerende høyt tempo. Det er bare å bøye seg i støvet for de kvinnene og mennene som løpet lengst, samt en del av de eldre deltakerne som løper imponerende langt. I dette løpet et det for eksempel kvinnelige deltakere i 70-årene som ville gruset de aller fleste 25-åringene i Norge dersom de hadde stilt opp.

Speakeren gjorde en glimrende jobb for å skape liv og motivere oss deltakerne der han danset rundt og spilte musikk, sendte hilsener og kom med motiverende tilrop når vi passerte. I tillegg var det liten tvil om at han må ha vært eksepsjonelt glad i Billy Idol. Jeg har i hvert fall ikke hørt så mye på "White Wedding" og andre Billy Idol låter siden ville ungdomsfester på 80-tallet. Jeg fikk selv hilsener via musikkanlegget på banen. Den aller mest treffende var nok Raga Rockers; "Når knoklene blir til gele" som min aller eldste datter sendte meg.

Foto Kjell Vigestad, Kondis 

Ut på natten løsnet det og jeg fikk en nærmere tre timer lang opptur med en drøy time i lykkerus. Dette var definitivt løpets høydepunkt for min del. Alle smerter var fortrengt, og løpingen gikk lekende lett. Jeg så veldig lyst på livet, og de tingene og menneskene jeg hadde begynt å irritere meg over under nedturen var for lengst glemt. Flere blant arrangørene begynte å se litt trøtte ut, men det spredte utelukkende positiv energi til oss som løp og gikk om hverandre. Det begynte også å bli bedre plass på banen etterhvert som mange hadde fått nok og hadde reist eller lagt seg.

Oppturen gjorde nok at jeg løp litt for fort i forhold til hvor sliten kroppen egentlig var. Plutselig var beina som tømmerstokker og føttene som smertefulle klumper der det verket og stakk på alle mulige rare steder. Jeg måtte gå mer og mer, og etterhvert klarte jeg ikke annet enn å gå. Gåingen var også veldig vond for føttene.

Etter å ha rundet 150 km presset jeg meg til å ta en runde til før jeg la meg på gulvet med bagen som hodepute og sovnet straks. Jeg våknet så vidt av at en av de som var tilstede fra Norsk Folkehjelp la et teppe over meg før jeg ble plukket opp av en av mine kvinner som kjørte meg hjem slik at jeg kunne hvile ut etter 150 696 meter.

Status etter løpet er at jeg er litt mer forkjølet enn jeg var før start og at føttene fortsatt er ganske vonde. Dette er bare småting. Jeg kommer nok tilbake i 2014 for en ny dose med hyggelige mennesker og smerte. I tillegg har jeg veldig lyst til å få med meg den siste timen med løping.

Henning Lauridsen

onsdag 6. mars 2013

23 mil på ski: Østerås - Oslo - Lygna - Gjøvik - Grua

Ideen til turen kom da jeg gikk klassikeren Gjøvik - Oslo (Østerås) på ski vinteren 2011. Turen er flott og de ca 140 km lot seg gjennomføre på en dag. Det er en del som går fra Gjøvik til Oslo hver vinter, men hvorfor i all verden går de bare en vei? Jeg bestemte meg for å prøve å finne det ut ved å gå frem og tilbake til Gjøvik neste gang uten annet enn mat- og andre småpauser underveis.


Fredag 1. mars 2013 gjorde resten av familien seg klare til å gå på skole og jobb, mens jeg pakket sekken og spente på meg skiene 75 meter fra utgangsdøren til huset vårt på Østerås i Bærum. Det vår flott vær og månen var på vei ned over Gardlaushøgda i Bærumsmarka. Starten av turen gikk forbi steder i nærområdet som Eiksmarka, Østern bruk og Fossum før jeg gikk ned på Bogstadvannet og inn i Oslo med profilen til Holmenkollhoppet stikkende opp ovenfor blokkene på vestsiden av Holmenkollåsen.



Fra Bogstad klatret jeg opp skiløypa til toppen av Wyllerløypa. Været var strålende med sol og et par minusgrader. Universalklisteret som var dekket med voks ga spikerfeste og jeg var førstemann til å gå i den nypreparerte løypa. I det bratteste partiet forsvant utsikten til Oslofjorden og Tryvannstårnet som ble gjennomlyst at morgensolen kom til syne når jeg rundet toppen. De første 10 kilometerne ble passert og kroppen kjentes heldigvis ganske bra ut.











Jeg valgte "snarløypa" fra Ringeriksflaka til Bjordammen. Her var det ikke nypreparert og sporene var fulle av granbar, bark, kongler og treskjegg etter den kraftige vinden de siste dagene. Der bartrærne stod tett på løypa var det tidvis ikke mulig å gå i sporet. Med tanke på at jeg hadde planer om å gå 20-30 mil i løpet av turen var dette ganske illevarslende.


Fra Bjordammen var det fine forhold igjen og humøret steg et par hakk. På vei mot Slakteren traff jeg dagens første skiløper. Det var skarpe og morsomme forhold i utforkjøringene ned fra Appelsinhaugen. Etter å ha passert Bjørnsjøen tok jeg turens første stopp på Kikutstua og kjøpte meg en brus og et rundstykke med laks og ost som hadde ligget og modnet i selvbetjeningsavdelingen fra dagen før.


 Etter pausen på Kikut fortsatte jeg mot Hakloa og gikk skikkelig på tryne etter et par minutter på grunn av bøss i sporet. Snøen som hadde frosset etter mildværet dagen før var ganske hard og ikke spesielt god å lande på. Dagens første blåmerker var et faktum.


 På det som visstnok er markas lengste vann, Hakloa, var det fine forhold igjen. Solen begynte å varme og den Løvenskjold-røde Hakloa gård lå og badet i formiddagssolen.


Det gikk radig forbi Magovika, over Smalvann og Stålmyra, selv om sekken kjentes litt tyngre ut enn jeg skulle ønske. Det er lange strekk uten mulighet til å skaffe mat eller vann på turen, så det var nødvendig å ha med noen liter vann og en del mat i tillegg til skismøring, hodelykt og noe ekstra klær samt en del andre småting. Det føltes derfor som å gå Birkebeinerrennet med en velfødd toåring på ryggen i stedet for Haakon Haakonsøn. I utforkjøringene fra Bjønnputten til Stryken kom det flokker av skiløpere i mot som måtte hoppe unna der jeg kom skrensende nedover de skarpe svingene. Jeg krysset Riksvei 4 på skibroen ved Stryken.

 

Langs Vesle Skillingen tok jeg dagens mest spektakulære tryn. Det var bra med bøss i sporet og det lugget og rykket en del. I en liten utforkjøring overså jeg et stort flak med furubark, og den venstre skien bråstoppet i det jeg kjørte over barken. Jeg fløy ut av løypa og ned en liten skråning og landet med hodet ned i snøen og slo meg ganske kraftig flere steder på kroppen. I tillegg til en strekk i hoften fikk jeg noen nye og enda større, vondere og mørkere blåmerker. Etter å ha karret meg på beina og opp i løypa igjen begynte jeg å tvile på om det ville være mulig å fortsette turen noe særlig lengre dersom ikke forholdene bedret seg radikalt. I tillegg til at det er det en risiko for å skade seg eller utstyret dersom man tryner skikkelig hver tiende kilometer var det vanvittig slitsomt med bremsebelegg i løypa alle steder det var trær i nærheten. Jeg gikk videre gjennom boligstrøket på Harestua og deretter litt sørover for å krysse jernbanen med ganske dårlig humør på grunn av de dårlige forholdene.


Etter ti kilometer med bark, furubar og annen elendighet var det heldigvis nypreparert og supre forhold så snart Gjøvikbanen var krysset. Jeg tok meg en matpause før jeg skulle gyve løs på noen hundre høydemeter med stigning oppover i Romeriksåsene.


Turen opp i Romeriksåsen gikk jevnt og greit i fine spor. På vei mot Brovoll ble sauebeitelagets kjente firmahytte Bæ-Bu i nærheten av Sølvtjernet passert. Skal man først ha firmahytte må den selvsagt ha et skikkelig navn. Noen sier det spøker i området rundt hytta, men alt virket stille og normalt da jeg passerte.


Ved Brovoll ble dagens første 50 km feiret med en sjokolade. Formen var fin og det var heldigvis ikke spor av tørrhosten og forkjølelsen jeg hadde hatt de to foregående ukene og som hadde gjort at jeg ikke fikk deltatt på Grenaderløpet. Nå var det på tide å hevne seg på forkjølelsen ved å ta igjen de tapte skiturene og vel så det. For første gang dukket det planlagte middagsstedet Lygna opp på skiltene.

Fra Brovoll var løypa i elendig forfatning de neste 10 kilometerne. Det virket som om den kraftige vinden de siste dagene hadde ristet trærne tomme for granbar, treskjegg og andre mystiske og irriterende former for bøss. Såpass mye lå i løypa at jeg stort måtte gå ved siden av sporet der faren for bråstopp var minst. Etter å ha passert steder med klingende navn som Typografhjemmet og Håkenstadsætra kom trøsten i form av en liten høyde på 564 meter med suveren utsikt over Hadeland og fjellene i vest.


Fra Koperud og nordover var det nypreparert med stor maskin og flotte forhold. Jeg feiret med å ta meg en matpause i solveggen på en setervoll med fin utsikt vestover. Solen varmet godt i fjeset og jeg fikk skikkelig påskestemning selv om det knapt var andre skiløpere ute.


Partiet fra Koperud og nordover er et at turens mest lettgåtte. Løypa stiger svakt, men er ellers like flat som store deler av platået i Nordmarka. Siden jeg var på skikkelig langtur var det deilig å få en strekning der det kjentes ut som om jeg fikk tilført mer energi enn jeg brukte. Det var imidlertid såpass varmt at jeg gikk tom for vann ganske raskt, og gikk over til å sutte på snøklumper. Den fine lille plassen Svera ble passert og jeg begynte på bakkene opp mot Lushaugen og så frem til å komme frem til Lygna for å slappe av, spise, og ikke minst drikke. Det blir ikke så mye vann av å sutte på snøklumper og de er ganske kalde å ha i munnen.


Oppe ved Lustjernsmyrene på ca 700 var det kjempeflotte forhold med solen på vei ned over de store flate myrpartiene. En del lokale sprekinger var ute på en rask treningstur før solen forsvant.


Et par kilometer senere kom jeg frem til Lygnasæter der jeg spiste middag. En hyggelig og leende jente som jobbet på kroen forbarmet seg over meg og sørget for at jeg fikk en ekstra stor porsjon mat, noe som kom godt med etter at jeg hadde gått drøye 80 kilometer hjemmefra. I tillegg drakk jeg noen liter vann og fylte opp til sammen tre liter med drikke for det neste partiet. Jeg ble sittende og slappe av med et par kopper kaffe en stund etter middagen, da det neste strekket fra Lygna - Gjøvik - Lygna på 120 km stort sett ville bli gått i mørket uten mulighet for proviantering eller innendørs hvile.

Etter en stopp på 75 minutter satte jeg i gang igjen. Riksvei 4 ble krysset i en underjordisk skitunnell og jeg gikk i retning av antennen på Høykorset mens det mørknet fort rundt meg. Ved offerplassen like nedenfor Høykorset kom hodelykten frem før den bratteste delen av utforkjøringene ned til Åstjernet. Etter Åstjernet ble det stummende mørkt og jeg så ikke mer til andre skiløpere. Frem til Rossumsæter hadde de som preparerer løypa vært flinke og sørget for at nedfall fra trærne var preparert ned i snøen. Derfra var det en del bøss og dårlige spor helt frem til Solvoll Idrettsplass som ligger langs den kjente grenselinjen mellom Vestre Toten og Søndre Land.


Sist jeg gikk Gjøvik - Oslo (Østerås) i 2011 husker jeg Glåmhaugen på 714 meter som turens mest slitsomme overraskelse. Noen overraskelse var den ikke denne gangen, men fortsatt en temmelig slitsom opplevelse. For det første sørger utforkjøringene ned til Sønsterby for at man gir bort en del høydemetere som må tas igjen i oppstigningen. I tillegg hadde en vennlig sjel vært ute med hundespann i scooterløypa mens det hadde vært mildt og ødelagt sporene. Deretter hadde det frosset igjen slik at løypa var fri for skispor, men full av kratere etter hundepotene.


På toppen av Glåmhaugen møtte jeg en gjeng med teltere som var på vei sørover fra Raufoss. Ikke bare var de hyggelige, de hadde tent et stort bål ved siden av løypa og hadde sjokolade til meg i tillegg. De  hadde møtt en snøscooter som hadde vært ute og forbedret løypa noe når man kom ned til den store myra halvveis ned fra Glåmhaugen, men kunne fortelle om isete spor med mye bøss videre nordover.


Utforkjøringene ned fra Glåmhaugen er lange, og den øvre halvparten var veldig hard og isete. I bunnen av utforkjøringene ved Trevatn var det nødvendig å legge på ny smøring, da et hvert spor etter festesmøring hadde forsvunnet fra skiene. Fra Solvoll idrettsplass var det nylig preparert med stor maskin, og heldigvis slutt på de dårlige forholdene. Etter et par kilometer med klatring oppover jordene til de omkringliggende gårdsbrukene tok jeg en stopp ved Paulsrud Rehabiliteringssenter for å spørre om jeg kunne få litt vann. Jeg banket på og gikk inn, men fant ikke en sjel selv om jeg gikk rundt og ropte "Hallo - er det noen her?". Det var full belysning i spisesalen og i den store salongen. Mat og drikke stod fremme. Jeg vet ikke hvor beboerne eller de ansatte var, men drakk masse vann og fylte opp vannflaskene jeg hadde med meg på det rotete og mørklagte kjøkkenet. Jeg forsvant fort ut, da et lite barn kom syklende gjennom korridorene på en tråbil.

Fra Paulsrud steg jeg jevnt og trutt til Lunnasætermyra der jeg måtte bytte batterier på hodelykten. Deretter var det veldig lettgått frem til Rørmyra og videre til Øytjernet. Bakkene ned til og forbi Sveumkrysset var morsomme, selv om jeg tok det litt forsiktig. Det er greit å unngå alt for heftige tryninger når man går alene om natten langt hjemmefra. I tillegg var kroppen ganske mørbanka etter fallene tidligere på dagen. Med unntak av lyder fra dyrene i skogen var det helt stille.


Klokken nærmet seg midnatt, da jeg kom Skumsjøen. Løypeleggerne hadde valgt en relativt underlig løsning for skiløpere når Osbakken pensjonat skal passeres. Man har valget mellom å ta av seg skiene og traske et godt stykke på en vei som for anledningen var skikkelig glatt, eller å klatre over et gjerde og gå over en demning i løssnø. Det er mulig man ser på det som en god ide at skiløperne får litt alternativ mosjon i stedet for å lage en vanlig skiløype.......

Et stykke etter at Skumsjøen ble forlatt begynte utforkjøringene ned til Gjøvik. Rett etter toppen ser man lysene fra Gjøvik i det fjerne før man suser videre nedover. Det kjentes fristende å snu på toppen i stedet for å kjøre helt ned, men skal man gå frem og tilbake til Gjøvik kan man ikke begynne å tenke slik. Jeg blokkerte derfor umiddelbart de fjollete og tåpelige tankene og satte utfor. I utforkjøringen møtte jeg tre skiløpere som var på vei i motsatt retning i nattemørket, antakelig noen som gikk Gjøvik - Oslo.

Ved halv ett tiden på natten nådde jeg turens mål, Hunndalen i Gjøvik. Jeg tok av meg ski og staver og feiret de første 14 milene med rugbrød med kaviar, nøtteblanding og en brus. Kroppen kjentes overraskende bra til tross for at jeg hadde gått det som mange vil anse som ganske langt.


Rett før 01-tiden var pausen over og jeg satte i gang med turen hjemover. I stigningen oppover mot Skumsjøen kjente jeg at jeg hadde gått et stykke, men var fortsatt ved godt mot. Etter en liten stund hadde jeg gått til sammen 150 km og ny personlig rekord i å gå langt på ski. Dette ble selvsagt feiret med et bilde med hodelykten på snei slik det sømmer seg for nattskiløpere på Toten.



Det hadde skyet til og var litt snø i luften. Bakkene fra Skumsjøen og oppover forbi Sveumkrysset var morsomme å kjøre ned, men litt hardere å gå opp med 150 km i kroppen. I en av de krappeste svingene i stigningen var det laget fysisk midtdeler i skiløypa for å hindre alvorlige ulykker. Det gikk jevnt og greit videre forbi Rørmyra. Ved Lunnasætermyra tittet månen så vidt frem fra skyene før det forsvant for å være borte resten av natten. Paulsrud rehabilteringssenter og gårdsbrukene og husene i grendene rundt hadde gått til sengs der jeg suste stille forbi i natten. En og annen gårdshund hilste på meg med kraftig bjeffing som sikkert vekket eierne som lå og sov etter å ha sittet i sofaen og sett på gullrekka.


Før jeg skulle begynne på klatringen til Glåmhaugen fylte jeg på med en brus og sjokolade for å lure kroppen til å tro at jeg ikke var sliten. I tillegg fikk skiene et lag med ny smøring. Jeg klarte bare delvis å lure kroppen, men klatringen gikk relativt jevnt og greit selv om det gikk i et ganske sakte tempo. Jeg så ulike nattlige skapninger som tittet på meg fra skogen. På toppen passerte jeg telterne som lå og sov uten en eneste snorkelyd.

I utforkjøringene var det vriene forhold på den harde glaserte snøen, og jeg måtte ta en stopp halvveis ned for å hvile de skjelvende beina. Jernbanen ble krysset og jeg gikk oppoverbakkene som førte inn i Gran kommune. Ved Brennsteinsmyrene begynte det å lysne i øst etter 11 timer i stummende mørke. Det var igjen tomt for vann og jeg begynte å bli temmelig sliten og kjente at jeg hadde hatt en natt med skigåing i stedet for søvn. Jeg synes stadig at jeg så en hare eller andre mennesker, men så viste det seg å være et lite tre eller kratt med snø på.

Frem til Åstjern var det heldigvis lettgått, selv om det hadde begynt å blåse kraftig mild vind i mot. Bakkene opp mot Høykorset radiolink gikk utrolig treigt og jeg var veldig sliten. De siste tre flate kilometerne til Lygnasæter kjentes uendelig lange, og minnet meg om hvordan det var å være sliten på ski som barn. Endelig var jeg fremme og det var fantastisk å sette fra seg skiene utenfor kroen etter nærmere 20 mil på ski. Jeg var ikke helt sikker på om jeg orket å fortsette turen.


I kroen på Lygnasæter møtte jeg tre hyggelige karer som viste seg å være de samme jeg hadde møtt i utforkjøringene ned til Gjøvik. Det var nesten godt å se at de også var slitne etter mange bakker og tidvis dårlige spor. En solid frokost ble bestilt; egg, bacon, stekte poteter, cola og kaffe som ble avrundet med napoleonskake og enda mer kaffe. Mens frokosten ble fortært kom fire fulle busser med folk som skulle gå Skiforeningens årlige Lygnatur. Jeg følte at jeg var en villmann blant alle de rene, pene og friske og opplagte skiløperne som strømmet ut av bussene med smil om munnen for å starte på lørdagsturen sin sørover, og valgte derfor å la dem få være i fred.

Etter nærmere halvannen times pause hadde en del av energien kommet tilbake i kroppen, selv om jeg hadde blitt veldig støl i beina av å sitte stille. Føttene hadde begynt å bli hovne og det hadde dukket opp noen blemmer her og der. Før jeg gikk videre bunkret jeg opp med brus og sjokolade fra bensinstasjonen. Jeg skrapte av all gammel smøring, bark og barnåler fra skiene mens en småbarnsfar på myndig vis dirigerte sin kone og sine to barn opp i skiløypa for å teste om han hadde truffet med smøringen.


Kroppen fungerte rimelig greit i bakken opp mot Lushaugen. Over myrene var det flotte påskeforhold og solen varmet godt. Det kom farlig varm vind fra sørvest som ga varsel om at føret kom til å endre seg snart. Den første milen gikk veldig lett. Deretter begynte snøen å bli fuktig og skiene å bli glatte. Skiene fikk en dose med klister som jeg dekket med voks og i det neste partiet ble det lugging og glipping om hverandre, da det stadig skiftet mellom tørr og våt snø. Jeg gikk i en strøm av Skiforeningens blide turdeltakere frem til vollen før Koperud der jeg lunsjet i solen sammen med flere av dem. Deretter gikk jeg videre i sol, varme og kraftig vind som på ny blåste masse bøss ned fra trærne.


Jeg siktet meg inn på Grua og tok scooterløypa forbi Dalasjøhøgda. Løypa er egentlig kjempefin, men nå var det full av bøss og ganske vanskelig å gå. Føttene begynte å bli vonde, spesielt det punktet under foten man sparker fra med. I tillegg hadde jeg en del blemmer her og der og en blå tånegl som senere forlot tåen. Jeg bestemte meg for at Grua fikk være turens mål. Bakkene nedover mot Grua var harde og avskrapte, og med slitne bein var de mer slitsomme enn morsomme.

Det var en fantastisk følelse å komme frem til Grua. Til sammen hadde skituren blitt på rundt 23 mil, noe som er 9 mil (eller et Wasalopp) lengre enn Gjøvik - Oslo (Østerås) som med sine 140 km var den lengste turen jeg hadde gått tidligere. Turen ble like lang som Wasaloppet, Birkebeinerrennet og Grenaderløpet til sammen og endret innholdet i begrepet langtur ganske kraftig for meg.

  
En drøy halvtime senere dukket toget opp. En sliten, men veldig fornøyd, mann gikk ombord reiste hjem. På toget kunne jeg gjøre opp status - turen er definitivt den fineste skituren jeg har hatt. Det er langt å gå 23 mil, men også en veldig fin opplevelse å gå gjennom mange ulike former for terreng til alle døgnets tider. Turen er slett ikke flat, status var 5 000 meter med stigning til sammen. For de som er interessert i slanking kan jeg anbefale at man prøver seg, rundt 20 000 kcal ble brent underveis.
 
 

 Da jeg kom hjem sovnet jeg før jeg fikk spist middag, men våknet skrubbsulten 03.30. natt til søndag. Jeg stod opp og lagde meg en stor og god middag før jeg spiste frokost nummer 1 ved 06-tiden og nummer 2 med resten av familien ved 10-tiden.

Konklusjonen etter turen er at det ikke er noen grunn til å bare gå "kortturen" fra Gjøvik - Oslo. Man bør også gå frem til Gjøvik først. De som bor på Gjøvik bør tilsvarende gå tur-retur Oslo. Det er imidlertid såpass langt at det ikke er gitt at man får gått helt hjem igjen hver gang man går. Hvis man går Oslo - Gjøvik - Oslo minst en gang hver vinter regner jeg likevel med at man kommer helt frem og tilbake de fleste gangene man legger i vei.   

Skituren fikk hederlig omtale i Dagens Næringsliv



Turen har i ettertid gitt inspirasjon til Pendlerløpet fra Oslo til Gjøvik. Prøveversjonen går 7.3.2015. Dette er et glimrende initiativ. Her er det bare å stille opp!

Turen jeg gikk ga inspirasjon til Pendlerløpet - her er det bare å stille opp!




Henning Lauridsen