torsdag 20. februar 2014

Skamfullt å snu på Oppdal

På vinterferiens første dag er vi på plass i min absolutte favoritt blant norsk bygder; Oppdal. Her er forholdene perfekte for den som er glad i friluftsliv. Trollheimen og Dovre er bare et steinkast unna, og rett øst for sentrum ligger Almannberget på 1342 meter.

Oppdal
Almannberget 1342 meter 
Turen til toppen er flott, og innebærer 800 høydemeter med stigning. Jeg har løpt til toppen så tidlig som i slutten av mai og så sent som i november, men det har aldri vært aktuelt å løpe til topps midt på  vinteren. Lite snø gjorde at det trolig var mulig, og jeg bestemte meg for å prøve. I begynnelsen av juli skal jeg løpe Xreid Hardangervidda der finalen er å løpe 1600 høydemeter fra Rjukan til Gaustadtoppen etter å ha krysset Hardangervidda. Like greit å få løpt en motbakke eller to innen den tid!


Lite snø på stien i Kåsen til å være 20 februar

  
Starten på turen er flat. Etter å ha krysset E6 går stien inn i turområdet Kåsen. Det var lite snø i terrenget og enkelte strekk var helt bare. Stien var stedvis dekket med stålis, men den var relativt grei å forsere med piggsko. Etter noen hundre meter inne i Kåsen begynner det å stige, og blir deretter gradvis brattere. Jeg møtte en mann som kom løpende ned. Han kunne fortelle at vinden var så sterk lengre oppe at han hadde forkortet turen sin i forhold til den opprinnelige planen.


Sol på fjellene vest for Oppdal 
 Etterhvert som man stiger begynner utsikten over Oppdal og de omkringliggende fjellene å bli flott. Det synes sikkert Bjørnstjerne Bjørnson også, da ha gikk til toppen av Almannberget sammen med Augusta Mjøen fra Oppdal i 1853. Selv om han var forlovet med Anthonette Seemann gjemte han og Augusta bak en stein på toppen.

Salomon Spikecross satt greit på stålisen

 Augusta beskriver det som skjedde på toppen av Almannberget slik: "Han tok Maal af min Finger, omslynget mig og sagde: Jeg sender dig snart en Ring med bindende og dyb Betydning. Det var en ufattelig deilig Stund." Selv hadde jeg mer nøkterne forhåpninger om hva som skulle skje underveis, selv om to smellvakre kvinner fra Trondheim prøvde å lokke meg i en felle en gang jeg løp til topps.

På vei opp mot Våttahaugen, Almannberget i bakgrunnen
 Det var mye nedfall i skogen som følge av vind. Etterhvert begynte selve stigningen mot Våttåhaugen og bli ganske bratt og tempoet ble labert. Plutselig ble jeg vekket av to hjort som krysset stien i stor fart mindre enn ti meter foran meg. Den ene stoppet og og kikket på meg med et bebreidende blikk før den forsvant i full fart.

Blåøret 1605 moh, og toppen av skiheisen i Stølen fra Våttåhaugen

Når jeg nærmet meg Våttåhaugen tiltok vinden i styrke. Det lå fokksnø i stien, noe som gjorde det tungt å løpe. Jeg tok på meg en buff under luen, en tjukkere jakke og vindbukser over løpetightsene som beskyttelse mot vinden. Alle klærne gjorde sitt beste for å blåse vekk når jeg tok dem ut av sekken, men ingen lykkes. Sekken klarte det imidlertid nesten, selv om det var et par kilo oppi den.

Lite snø på ca 1000 moh i februar 

 Over platåen bak Våttåhaugen hadde nesten all snøen blåst bort. Det var ganske absurd å løpe på rundt 1000 moh i vinterferien med forhold som minnet mer om senhøsten enn vinteren. Det var verken mennesker eller hjort å se i mils omkrets.


Almannberget, Oppdal 

Vinden tok seg opp og i kastene ble det etterhvert vrient å løpe. Etter at stien nådde sitt nordligste punkt og snudde sørover mot Almannberget bestemte jeg meg etterhvert for å snu som følge av den kraftige vinden. Selv om det er fornuftig å snu under slik forhold var det likevel med grenseløst stor skam jeg bega meg nedover igjen.


Vanskelig å stå oppreist i vindkastene
På vei nedover på snøen kom et vindkast bakfra som ga meg et så bra dytt at det hadde vært morsomt å vite hvilken fart jeg gjorde unna det strekket jeg fikk løpt før kastet ga seg. Det var godt å komme ned i lunere forhold i skogen igjen. Dypt skamfull ble turen avsluttet utenfor "hytta":


Oppdal Ultra; Hornet, Blåøret og Almannberget. 

lørdag 15. februar 2014

Grenaderløpet - for tøft for nordmenn?

Som en følge av dårlige snøforhold i Vestmarka gikk det ut melding fra arrangøren at mål var flyttet fra Jansløkka skole i Asker til Lommedalen i Bærum. Til tross for en ekstra sløyfe til Ringkollen, var lengden på løpet redusert fra 90 til 75 km. Det be uansett ikke noe løp på meg i 2014 på grunn av en irriterende halsbetennelse. I stedet ble det tid til litt filosofering i snøværet mens rennet pågår.

Grenaderløpet er et veldig bra skirenn i en flott trasé. Likevel er det bare noen hundre som stiller til start og en knøttliten hard kjerne som deltar år etter år. Norges andre lange skirenn Lillehammer Troll Ski Marathon er heller ikke plaget med mer enn noen hundre deltakere. Er oppfatningen av nordmenn som veldig spreke en myte som er i ferd med å dø ut? Norsk historie er full av fortellinger om oppdagere, polfarere, vikinger og krigshelter som har stått for ekstreme bragder. Har norske mosjonister anno 2014 blitt redde for å prøve seg på harde utfordringer?

Mange nordmenn er veldig spreke selv om de ikke er toppidrettsutøvere. Det er imidlertid et forsvinnende lite mindretall av dem som gjør noe som i det hele tatt er i nærheten av å være tøft og utfordrende. Supermosjonistene som står frem i Dagens Næringsliv og Finansavisen trener masse, men deltar stort sett bare på renn med med varighet på et par-tre timer. Tør man rett og slett ikke å prøve seg på noe man ikke er helt trygg på at man mestrer? Opplever man det som ydmykende å bli så sliten at tempoet blir labert og sluttiden sårende for egen stolthet eller er man rett og slett bare redd for smerte?

Hvis nordmenn skal gå lengre enn Birkebeinerrennet reiser de stort sett til Sverige og deltar sammen med 15000 andre på Wasaloppet eller til Italia og går Marcialonga. Begge rennene er lange, men ingen av dem er spesielt tøffe i forhold til Grenaderløpet. Hvorfor gjør så få noe som er litt mer krevende?  Kanskje føler de seg tryggere i en trasé som ikke er utfordrende og hvor man ikke risikerer å bli virkelig sliten. I tillegg slipper man en de av risikoen for å gå på en smell og få en sluttid man ikke ønsker at noen andre skal se. Internett har jo ført til at resultatene er tilgjengelige for alle og en hver fra målgang og til evig tid. Til helgen arrangeres Nordmarka Rundt 100 der tallet er løpets lengde i kilometer. Interessen på Facebook kan tyde på at det blir en del deltakere. Kanskje er det et visst håp?

I slutten av august arrangeres UltraWasan for første gang - en 90 km lang terrengultra. De 750 plassene ble revet unna på en halv time og arrangøren slapp inn 100 til, slik at 850 skal delta på løpet. Løpets norske søster, UltraBirken løp, har blitt arrangert siden 2009. Deltakerantallet tar liksom aldri helt av selv om løypa antakelig er langt mer spennende enn UltraWasan samtidig som den "kun" er på 61 km. I skrivende stund er det i overkant av 100 påmeldte. Årets løp spås å bli det største ultraløpet i Norge målt i antall deltakere - det skal ikke noe mer til enn at noen titalls til melder seg på. Der veldig mange svensker løper virkelig langt, ser spreke nordmenn flest til å nøye seg med løpe det 21 km lange Birkebeinerløpet.

Norske ultraløp hadde til sammen 1159 deltakere i 2013, noe som var ny rekord. Det er likevel bare noen hundre flere enn de rundt 800 som deltok i Stockholm Ultra Marathon i 2013 eller de 850 som er påmeldt UltraWasan i 2014. I Sverige deltar altså nesten like mange på hver av de mest populære ultraløpene som deltakerantallet på samtlige ultraløp i Norge på ett år. Noe av forklaringen finnes  i at det bor nesten dobbelt så mange i Sverige som i Norge, men dette er selvsagt ikke alt.

Det er ikke bare på langrenn eller i løping at nordmenn skyr de hardeste utfordringene. Birkebeinerrittet er en gigantisk folkefest med fantastisk deltakelse. Det er likevel et lett ritt på et underlag de aller fleste behersker. Deltakelsen daler betraktelig når det er tale om ritt i krevende traseer med lengre varighet.

I UltraBirken sykkel går rundt en tredel av rittet i krevende terreng og de fleste bruker en god arbeidsdag på å fullføre. Deltakelsen er imidlertid temmelig begrenset i forhold til langt hardere ritt rundt omkring i Europa og det er ingenting som tyder på at det er vekst i deltakelsen på de hardeste terrengrittene. Tvertimot blir flere ritt som var mer utfordrende tidligere gjort enklere slik at nordmenn fortsatt skal orke å sykle dem.

Det er få som tørr å arrangere krevende ritt. Årsaken er trolig at spreke nordmenn flest skyr tøffe utfordringer. I 1990 var 5343 påmeldt Styrkeprøven fra Trondheim til Oslo. I dag er det ikke mer enn et par tusen som gjør det samme. Det spreke nordmenn gjorde i 1990 er nok for hardt for nordmenn anno 2014. Arrangøren har tilpasset seg denne realiteten og på de mindre krevende distansene som fra Lillehammer til Oslo er deltakelsen imidlertid god.

Veksten i deltakerantallet på norske ultraløp er positiv. Det ville vært morsom om man over tid  hadde klart å få minst like mange deltakere på de harde utfordringene i Norge som man klarer i Sverige.