søndag 15. juni 2014

Ultrabirken - mot kroppens vilje

Kroppen ville ikke løpe Ultrabirken. Jeg tvang den mot dens vilje og vi kjempet mot hverandre hele løpet. Jeg er ikke sikker på hvem som vant.

I dagene før løpet ga kroppen  klar beskjed om at den ikke var interessert i å løpe ultraløp til helgen. Jeg forsøkte å ignorere signalene og benyttet tiden til jobb og sosiale aktiviteter. På løpsdagen hadde jeg vekkerklokken på kl 03.15. etter å ha vært på en hyggelig sommerfest med naboene kvelden i forveien. Jeg kjørte til Lillehammer der det gikk buss fra Håkons hall til start kl 06.30.

Fremme i startområdet gjorde jeg meg klar og gikk inn i startbåsen der jeg stod stille i 15 minutter og brukte all min energi på å forsøke å overbevise den motvillige kroppen om at det vill bli fint å løpe 60 km over Lunkefjell, ned til Nevelvatnet, over Nysæterhøgda, ned til Reinsvatnet, over Kriksfjellet, ned til Midtbekken, over Hitfjellet og Reinsfjellet, ned til Pellestova, over Nevelfjell, ned til Nevelvatnet, opp til Lunkefjell på ny, ned til Sjøsætervegen og deretter samløping med de som løper VanligBirken de siste 15 km til mål i Lillehammer. Selv om været var fantastisk ga kroppen på ny beskjed om at den ikke var interessert.


Artikkelbilde
Starten går - foto: Birken 

Starten ble utsatt i 15 minutter slik at alle fikk sjansen på å benytte det ene toalettet som var i startområdet for det største startfeltet på noe norsk ultraløp hittil med nesten 200 deltakere. Løpet er kort til ultraløp å være og går på stier som stort sett er veldig lettløpte, slik at det egner seg godt for de som skal debutere på ultraløp.

Starten gikk og motbakkene opp mot Lunkefjell begynte etter drøye 100 meter. Jeg gjorde alt jeg kunne for å ignorere alle de tegnene kroppen sendte om at den slett ikke likte det løpet jeg hadde begynt på. Da jeg passerte toppen av Lunkefjell begynte kroppen å fungere tålelig greit og føttene flyttet seg uten at jeg måtte tvinge dem. Strålende sol og 360 graders utsikt over fjellene lovet godt. Etter 7 km kom vi til den første drikkestasjonen ved Nevelvatnet der jeg tok et krus med sportsdrikk og en bananbit før jeg løp videre over Ytre og Indre Nysæterhøgda på fin om lettløpt sti.

Jeg fant mitt eget tempo og begynte å slappe av og tenkte at kroppen antakelig bare hadde sendt feil signaler. Det skulle jeg ikke gjort. Kroppen hadde bare lurt meg og planlagt en grusom hevn. På vei ned bakkene fra Kriksfjellet mot drikkestasjonen ved Midtbekken hugg det plutselig til med kramper i høyre legg og lår samtidig. Beinet rykket til og jeg traff en stein med tåspissen, holdt på å ramle fremover, gjenvant balansen for deretter å lande på ryggen i gjørma, mens krampene herjet i beinet. Jeg reiste meg opp, danset krampedans og løp videre. Jeg knasket et par salttabletter og drakk litt ekstra på drikkestasjonen for å prøve å bekjempe krampene.

Startområdet ved Sjusjøen langrennstadion
Deretter gikk det relativt greit inntil oppstigningen til Hitfellet begynte. Her er stien såpass bratt at de fleste går. To hundre meter fra toppen gikk kroppen til angrep på ny. Samtidige kramper i begge bein. Hvis jeg løftet beinet for høyt for å forsere en stein hogg krampene i leggene til, mens krampene i lårene også viste seg jevnlig. På toppen begynte jeg å løpe igjen, noe som førte til hissige kramper i begge legger, på baksiden av kneet og på for- og baksiden av lårene. Jeg foretok en vill krampedans og kroppen trodde nok at nå hadde den endelig seier i sikte. Jeg stoppet dansen og løp deretter forsiktig nedover og mot Reinsfjellet mens jeg kikket på den flotte utsikten til fjellene i vest, mens jeg latet som om alt var i den skjønneste orden. Det gikk relativt greit frem til noe småkneiker opp mot drikkestasjonen ved Pellestova etter rundt 25 km.

Ved Pellestova stod kollega Kjersti fra jobben og heiet, noe som gjorde det lettere å fortrenge krampene. Jeg sørget for å fylle opp med Sportsdrikk og vann som jeg puttet salttabletter oppi. En av mennene som betjente drikkestasjonen kjeftet jevnlig på meg under fyllingen av flaskene, da jeg etter hans oppfatning holdt flaskene feil under fylling. Deretter gikk det jevnt og trutt oppover mot toppen av Nevelfjell, selv om jeg kjente at det skulle lite til for å utløse nye krampeangrep. Så snart det flatet ut på topplatået satte krampene inn det jeg tipper de antok var det avgjørende slaget. Begge bein ble angrepet samtidig på flere steder og jeg satte i gang en ny vill krampedans og klarte så vidt å holde meg stående. Jeg ble stående en liten stund for å strekke ut før jeg klarte å bevege meg videre. På vei ned fra Nevelfjell snakket jeg med en annen løper som også hadde syklet de samme stiene på Ultrabirken sykkel og jeg viste ham hvor jeg punkterte under rittet i 2013.

Etter nedstigningen var beina helt håpløse. Jeg måtte stoppe opp med jevne mellomrom for å strekke litt på en legg eller et lår når jeg kjente at en krampe var på vei. Ikke siden sykkelbirken i 1995 har jeg vært spesielt plaget av kramper, og lurte på hvorfor de slo til denne gangen. Jeg hadde spist og drukket godt på forhånd og fylt på med rikelig med sportsdrikk, vann med salttabletter og bananer underveis. Rett før neste krampeparti opp mot Lunkefjell begynte konkluderte jeg med at det trolig var fordi ultraløping var et dårlig valg når kroppen egentlig ikke ville drive med noen form for fysisk aktivitet.


Jobbing før start for å overbevise en motvillig kropp
Det gikk ujevnt, sakte, smertefullt og treigt over Nordsæterfjellet, Lunkefjell og Sjusjøfjellet. Kroppen lurte hjernen til å jobbe på høygir for å finne unnskyldninger til å bryte løpet. Kan en ultraløper bryte på grunn av kramper? Kunne jeg prøve å redde min ære ved å ta en vanlig birkenløgn om at jeg hadde tråkket over og måtte bryte? Den siste idéen slo jeg raskt fra meg, da den ikke var særlig tiltalende. Jeg fantaserte derimot et par minutter om å bryte på grunn av krampene der jeg klønet meg nedover mot drikkestasjonen ved Nordsætervegen med støle krampebefengte bein. Jeg konkluderte med at kramper ikke er en gyldig grunn til å bryte et ultraløp. Kroppen var i sjokk over beslutningen og glemte rett og slet å plage meg de neste kilometerne.

Et par kilometer før vi skulle samløpe med Birkebeinerløpet begynte beina å bli helt stive, samtidig som krampene tidvis hugg til. Jeg vekslet mellom å gå 100 meter og "løpe" i skilpaddetempo, mens kroppen humret over hvordan den var i ferd med å spolere løpingen min. Vi løp i skiløypa og i bunnen av en nedoverbakke jeg husker fra LangrennsBirken kom et folkehav av løpere - jeg hadde nådd Birkebeinerløpet ca 15 km før mål.

Kroppen virket veldig fornøyd over at jeg var så redusert, men hadde glemt en viktig ting. Så snart jeg kom inn blant de som løp Birkebeinerløpet løp jeg midt i et hav av vakre spreke kvinner. De neste tre kilometerne var alt bra og jeg klarte å fortrenge alle de plagene kroppen utsatte meg for. Deretter begynte jeg å venne meg til å løpe i en strøm av vakre kvinner og kroppen slo tilbake igjen. Med støle bein, og kramper som viste seg hver gang jeg prøvde å gjøre noe annet enn å bevege meg med lave forsiktige museskritt slo krampene til gang etter gang.

Det var fantastisk deilig å komme så nær mål at jeg kunne høre speakeren. En kilometer før mål skravlet jeg med en annen mann som koste seg med sine egne kramper og en kvinne som hadde fått så solide gnagsår at hun løp med joggeskoene  i hendene sine. Det var en sjeldent god følelse å krysse målstreken. GPS-klokken viste snaue 62 km. Jeg gikk til matserveringen og drakk vann, spiste et par pølser i lompe, litt tomatsuppe og potetgull mens jeg småpratet med noen av de andre ultraløpere som hadde kommet i mål.

Ultrabirken var mitt åttende ultraløp, og definitivt det det løpet som har fungert dårligst for mitt vedkommende. Under Thames Path 100 for en drøy måned siden løp jeg nesten tre ganger så langt med omtrent samme gjennomsnittsfart pr km, men hadde ikke noe å nærheten av de kroppslige og mentale plagene Ultrabirken ga meg.

Selv om det tidvis var en veldig plagsom dag, var det fantastiske forhold på fjellet. Årets hovedmål på løpsfronten var Thames Path 100 og Xreid Hardangervidda om snaue tre uker. Selv om kroppen neste streiket denne gangen var løpet fint og en ypperlig trening for hodet i å holde ut og presse seg videre selv om kroppen er i dårlig humør og ønsker noe annet. Kroppen synes slett ikke det var en bra tur, men jeg angrer ikke på at jeg løp.




2 kommentarer:

  1. Hei Henning!

    Du er helt rå! Selv halvmaraton er altfor langt for meg... Men hvis du har tid får du ta en tur til Modum og Furumomila til høsten!!

    Lykke til over Hardangervidda!

    Mvh Steinar, NBBO

    SvarSlett
  2. Artig og god beskrivelse !! Respekt for mental styrke.

    SvarSlett