onsdag 30. juli 2014

Oslo - Bergen - Oslo på sykkel - en strålende fiasko

Med en 46-års dag like rundt hjørnet slet jeg med å finne en passende presang til kroppen. Jeg er veldig glad i Bergen og liker å sykle. Løsningen ble derfor en non-stop ultrasykkeltur Oslo - Bergen tur-retur på ca 1000 km.

Med den nye Hardangerbroen som  åpnet i august 2013 det også mulig å sykle mellom Oslo og Bergen uten å jukse grovt med å ta ferge på deler av strekningen. Det koster heller ikke noe å sykle over broen, i motsetning til de som kjører tunge kjøretøy og må betale kr 600 hver vei.

Sykkelen er klar til tur. Alt utstyret i styreveske og en liten sekk
Bagasjen var begrenset til en liten og lett styreveske og ultraløpesekken fra Salomon som jeg visste satt godt å ryggen uten å gnage eller plage meg på annet vis. I tillegg til vind- og regntett yttertøy og superundertøy hadde jeg med knekkebrød og kaviar, litt sykkelverktøy og -deler samt mobil, gps, ladere og solkrem og litt annet småplukk. For natt- og tunnelsykling hadde jeg festet en lett hodelykt til hjelmen i tillegg til et rødt diodelys bak på sykkelen.

Turen er i gang - de første meterne tråkkes
For å utnytte dagslyset syklet jeg hjemmefra ved 05-tiden på mandag 28. juli. Til tross for en stor kopp kaffe kjente jeg meg trøtt fra start. Sommerferierytmen gjorde at det bare ble 3,5 timer med søvn, da jeg ikke klarte å sovne før 01-tiden. Dette skulle vise seg å bli litt i korteste laget.

Lysaker
Jeg syklet til Lysaker og tok en av de rotete sykkelrutene derfra utover mot Sandvika. Bortsett fra en og annen full person som sjanglet hjem fra fest, innbruddstyver på vei hjem fra tokt og noen taxier, var det få å se den første timen.

Dagens tredje siste selfie ved sykkelbroen på Lysaker 
 Været var varmt og fuktig og det borget for ennå en fin sommerdag. I bakkene opp mot Asker sentrum kjente jeg morgensolen steke på ryggen og regnet med at klatringene utover dagen kom til å bli veldig varme.

Morgenstund i Drammen 
Fra Drammen fulgte jeg bakveier og gamleveien til Kongsberg der jeg tok dagens første stopp på Kiwi ved togstasjonen for bunkring av drikke og proviant. Butikksjefen fortalte han som satt i kassen at det var veldig få kunder mellom kl 07-09, men at det tok seg kraftig opp fra kl 09. Det begynte å bli veldig varmt, og jeg drakk langt mer enn jeg hadde regnet med.

Bra skilting av anbefalt trasé mot Kongsberg 
 Den første delen av Numedal fulgte jeg den anbefalte sykkelruten som gikk på lite trafikkerte sideveien. Det var flotte sykkelforhold selv om det var i overkant varmt.

Oppover Numdal i varme og nådeløs sol 
Landeveissykkelen min har en ganske aggressiv sittestilling. Jeg var litt spent på hvordan nakken skulle bli på en så lang tur, men så langt gikk det veldig bra. Jeg holdt aldri grepet nede i bukken med unntak av i bratte utforkjøringer. I tillegg forsøkte jeg å variere grepet mest mulig for å fordele belastningen på hendene.

Til tross for at de ikke er barberte visste beina lite om de 7 000 høydemeterne som ventet

Utsikt fra cockpiten; Flotte forhold på "bakveien" i Numedal 
Det var sjeldent god skilting av sykkelveiene oppover Numedal.  Av en eller annen merkelig grunn har man valgt å bruke veldig liten skrift på skiltene. Dette er greit nok dersom man sykler sakte, men vanskelig å lese når man sykler i normal fart, og helt umulig i raske utforkjøringer.

Flinke skiltmyndigheter har vært  aksjon

Sykkelen slapper av mens jeg spiser et par knekkebrød
 Mens jeg syklet oppover Numedal gledet jeg meg til å sykle over den nye Hardangerbroen. Tidligere var man nødt til å ta ferge hvis man skulle sykle mellom Oslo og Bergen, men fra august 2013 har broen sørget for at man kan sykle hele veien.  De som fortsetter å ta ferge etter broen åpnet har i følge de offisielle reglene ikke lenger lov til smykke seg med å ha syklet mellom Bergen og Oslo, men kun deler av veien.

Til å være en låg er Numedalslågen til tider veldig vakker 
 Så langt på turen oppførte bilistene seg eksemplarisk og de fleste passerte meg med god avstand. Noen passerte noe nærmere, men da var farten til gjengjeld lav. Det krydde av motorsyklister som tok hyppige pauser og slik at de holdt omtrent samme hastighet som meg.

Selfie på Veggli med solkrem faktor 50 på nesen
 På Veggli etter 135 km var det på tide med lunsj. Veggli Handelsforening tilbød både brød, grønnsaker, brus og wienerbrød. Sulten var ikke stor, men jeg tvang i meg det meste jeg hadde kjøpt. Jeg snakket med en far og en liten gutt som var på sykkeltur, mens en ganske pen kvinne sendte stjålne blikk til meg før hun klatret opp i en stor SUV og ble kjørt bort av sin mann.

Selv om det bare er 259 innbyggere på Veggli, har de en fin lunsjbutikk

Orddelingstrollet har hjemsøkt Statens vegvesen

Mitt land! Eg gjev med hugheilt mot alt det som  heiter mitt
Ved Rødberg funderte jeg på om jeg skulle sykle videre oppover dalen, eller om jeg skulle ta ruten om Tunhovd. Jeg rådspurte kvinneskulturen ved Rødbergdammen som straks ga til svar at jeg burde fortsette oppover dalen for å unngå ettermiddagstrafikken med slitne barnefamilier på vei hjem fra Langedrag. Jeg fulgte rådet og forsatte oppover. Jeg følte meg litt lurt, da det begynte å blåse motvind kort etter jeg hadde forlatt Rødberg.

Benstrekk ved Uvdal kirke 
Ved avkjøringen til Imingfjell hang det informasjonsskilt om Norseman som skal arrangeres til helgen. Helt frem til Eidsfjord ved Hardangerfjorden fulgte jeg rittraseen motsatt vei. Selv om Norseman er en relativt kort konkurranse virker den morsom.

Varsel om moroen som finner sted til helgen 
Med unntak av en 8 % stigning på 2 km på gamleveien mot Kongsberg hadde vært jeg vært spart for bratte bakker med mer enn noen hundre meters varighet. Dette ble det slutt på de siste 4 milene mot Geilo. Den første kneika opp mot Vasstulan var 7 km lang og hadde en stigning på 7-9 %. Deretter gikk det slag i slag fra til Geilo. Solen og det varme været gjorde at jeg holdt på å koke over i stigningene. Redningen ble is og brus på dagligvarebutikken på Dagali. Et dramatisk oppslag i butikken beskrev kidnappingen av katten Kjell utenfor familiehotellet i bygda.

Mange fine stigninger for å glede beina 

Dagens første skikkelige klatring opp til Vasstulan er unnagjort
Vel fremme på Geilo med nærmere 25 mil tilbakelagt peilet jeg meg inn mot et nytt bygg som lå i rundkjøringen der det var en bensinstasjon sist jeg var på besøk. I bygget var det et spisested som både hadde lademuligheter for mobil og gps-klokke og en pastarett som jeg sporenstreks bestilte. Det var godt med en pause blant folk som koste seg i solen med øl og vin.

Hallingskarvet i kveldssol og sterk vind 
Etter å ha spist middag syklet jeg videre. Ut fra Geilo går det jevnt og trutt oppover mot Ustaoset. I løpet av det første kvarteret hadde jeg turens eneste tre ubehagelig bilopplevelser. En Volvo XC 60, en Audi Q5 og en Audi A6, alle SU-registrerte, fant det fornuftig å passere meg i stor hastighet med liten klaring. Jeg vet ikke om SU-registrering gjør noen sjåfører ekstra sure eller om det var en tilfeldighet. I en liten periode fantaserte jeg om hvordan jeg skulle hevne meg, før jeg kom på bedre tanker og nøt utsikten til Hallingskarvet som lå og badet i kveldssolen.

Avskjed med det fine været på Hardangervidda
Turen over Hardangervidda til det høyeste punktet på veien ved Dyranut ble tyngre enn forventet. Det blåste kraftig motvind, og farten ble tidvis veldig lav. Jeg forsøkte å ta bilde av vinden for å kunne vise frem hvor sterk den var, men det ble fullstendig mislykket.

Forsøk på å ta bilde av kraftig motvind på Hardangervidda
Mens jeg syklet over Hardangervidda fantaserte jeg om vafler og andre godsaker på Dyranut. Jeg var en time for sent ute for å rekke kafeen som stengte kl 20. Etter å ha bannet to, tre ganger satte jeg i gang med den morsomme utforkjøringen til Eidsfjord. Jeg ble kald av utforkjøringen og tok det relativt rolig. I følge GPS-en syklet jeg aldri raskere enn 77 km/t.

Dyranut; sist jeg var her var ved starten på Xreid - nå starten på 1240 høydemeter nedover 
Rett før Vøringsfossen stoppet jeg og tok på meg litt ekstra klær mens et ungt par som akkurat hadde stoppet bilen sin stod og klinte intenst 20 meter bortenfor meg. For å feire deres glødende kjærlighet spiste jeg et par knekkebrød før jeg fortsatte.

Ved Vøringsfossen tok jeg noen bilder, mens jeg moret seg over synet av en vakker skjeggete turist som ikke å klarte å ta noen bilder, da han ikke kunne bestemme seg hvor han skulle ta bildene fra.

Vøringsfossen 
Etter passering av Vøringsfossen gikk sykkelruten på den smale gamleveien i stedet for tunnelene som er forbudt for syklister. Dette er den samme veien de som deltar på Norseman pleier å sykle oppover. Gamleveien var fantastisk morsom å sykle. Smal, bratt, stup på den ene siden, super utsikt og full av svinger.

Et uventet problem dukket plutselig opp. Det var et skilt om at gamleveien var stengt 400 meter lengre fremme samtidig som det var forbudt å sykle gjennom Måbødalstunnelen. Ingen andre muligheter eksisterte ut over å ringe 175. Jeg ønsket å sykle videre og trengte ikke å få trøst av noen i Statens vegvesen. Jeg fortsatte derfor ned gamleveien i stedet for å ta en terapitelefon.

Det viste seg at sperringen delvis var flyttet til siden. Jeg bestemte meg for å være ulydig, skrudde på rasalarmen min og fortsatte nedover. Noen steder lå det rester av ras i veien og på ett punkt hadde fire meter av veien forsvunnet som følge av ras. Jeg tok stor fart og hoppet med sykkelen over hullet der veien hadde vært. Så snart jeg hadde passert rasområdet skrudde jeg av rasalarmen og trillet ned til Øvre Eidjord.

Gamleveien langs Eidfjordvatnet er ikke noe dårlig alternativ når det er forbudt å sykle i tunnelen 
Det var utrolig vakkert langs Eidfjordvatnet. I motsetning til hva som var tilfelle på Hardangervidda var det helt vindstille og speilblankt vann. I Eidfjord var planen å spise kveldsmat og proviantere for natten. Det skulle vise seg å være en tabbe å ikke ha gjort dette tidligere, da alt var stengt til tross for at det ikke var senere enn 22.30. Jeg satte meg betuttet ned og spiste Wasa Husman med kaviar i stedet for den fete og sukrede maten jeg hadde drømt om, mens jeg tenkte på alt det spennende knekkebrødet jeg skulle kose meg med gjennom natten.

Hardangerfjorden i kveldslys sett fra Eidfjord
Mens jeg spiste mørknet det. Jeg satte på lyktene og fortsatte utover langs Hardangerfjorden. Det var helt stille og lite trafikk. De strekkene som gikk på gamleveien var finest, da det ikke var en eneste bil.

Vann skaffet jeg meg ved å fylle sykkelflaskene i bekker som krysset veien. Ved flere anledninger hadde jeg danseoppvisninger uten publikum når jeg skulle gå ned til bekkene. Landeveissko er ikke spesielt gode å ga med, og tilnærmet ubrukelige på glatte steiner. I tillegg begynte undersiden av føttene å bli ganske vonde, slik at det heller ikke var noen nytelse å gå.

Hardangerbroen by night. Broen har ført til at det er juks å ta ferge
Etter å ha fulgt fjorden et stykke kom jeg til den nesten splitter nye Hardangerbroen. For en gangs skyld var det virkelig tatt hensyn til syklister. På begge sider av broen går veien i tunnel. Disse er ikke lovlige å sykle i. I stedet var det bygd flotte og lyse sykkeltunneler på hver side av broen.

Hardangerbroen ender i en tunnel som kun er for biler 
Etter å ha krysset Hardangerfjorden må syklister ta en 22 km omvei via Ulvik og i tillegg kose seg med klatringen til Ulviksfjellet på 350 meter, da tunnelen mellom Hardangerbroen og Granvin er forbeholdt biler. Veien til Ulvik var smal og fin og jeg møtte kun en eneste bil. Det var stummende mørkt og ikke en levende sjel uten en og annen hjort som stod og stirret rett inn i lykten min. Jeg begynte å kjenne meg veldig trøtt.

Egen sykkeltunnel med discolys i hver ende av Hardangerbroen 
Vel fremme i Ulvik sentrum satte jeg meg på benken ved siden av kirken og spiste et nattmåltid med knekkebrød og den siste kaviaren i tuben. Jeg satt og tenkte på nyheten jeg hadde sett på tv om at barna i Ulvik ble holdt hjemme fra Norway Cup på grunn av foreldrenes frykt for terror. Hvordan forholder man seg til å kjøre på veiene der det omkommer rundt 200 hvert år hvis man er så redd for terror som det er veldig liten risiko for å rammes av? Etter en bastant nattlig konklusjon om at det er synd at foreldrenes angst begrenser barnas livsutfoldelse satte jeg i gang med hårnålsvingene ut av Ulvik sentrum for å klatre de ca 350 høydemeterne opp Ulviksfjellet for å komme over til Rv7 ved Granvin.

Ulvik - bygda der terrorangsten er størst?
Vestlandet viste hva det hadde å by på. Etter å ha syklet ned en morsom utforkjøring fra Espelandsvatnet i stummende mørke og sust gjennom Granvin kom nattens første kraftig regnbyge. Så snart jeg hadde fått på meg superundertrøye, regnjakke og skotrekk ble det opphold igjen.

Temperaturen var såpass høy at det ble for varmt med regnjakken når det ikke regnet.  De gangene jeg ikke spilte med og unnlot å ta på regnjakken når en byge dukket opp, stoppet den ikke før jeg hadde tatt på jakken. Denne nattlige leken fortsatt i mørket hele veien ut langs Hardangerfjorden.

Børvenestunnelen ved Øystese - en av mange tunneler som er stengt for syklister
Veien langs Hardangerfjorden går opp og ned hele tiden. I motbakkene var ikke trøttheten noe problem, men i i de av nedoverbakkene som var slake kjente jeg at lysten til å lukke øynene bli sterkere og sterkere, av om til skummelt sterk. Ved Øystese begynte det å lysne, noe som gjorde det litt lettere å holde seg våken, selv om jeg fortsatt var veldig trøtt. Jeg besluttet at det ikke ville være forsvarlig å sykle hjem igjen, da det ville innebære ennå en natt uten søvn. Oslo - Bergen tur-retur blir derfor et prosjekt jeg kan glede meg til i fremtiden.

Ved Norheimsund forlot jeg Hardangerfjorden og etter noen kilometer begynte stigningen opp til Kvamskogen på ca 450 meter. I tillegg til at bakkene var bratte gikk veien gjennom flere tunneler det ikke så ut som om det var mulig å sykle rundt. Det var ganske ubehagelig å snegle seg oppover tunnelene i dragsuget etter vogntog som suste forbi for ikke å miste farten i de bratte stigningene.

Etter å ha syklet opp bakkene fulgte et par flater. Jeg stoppet for å prøve å tvinge i meg et par knekkebrød mens jeg funderte over hvordan jeg skulle forholde meg til å sykle gjennom mange ubehaglige tunneler de siste milene inn mot Bergen. Mens jeg stod der kom en buss susende rundt svingen. På skiltet stod det Bergen via Åsane. Jeg rakte ut hånden og sjåføren pekte på lasterommet og avkrevde meg kr 117 for frakt av meg og sykkelen til Bussterminalen.

Mens bussen suste innover mot Bergen tenkte jeg på at dette innebærer at jeg havner i samme kategori som de som tar ferge over Hardangerfjorden; jeg har brukt andre transportmidler enn sykkel på deler av veien og kan bare skryte av at jeg har syklet Oslo - (nesten til) Bergen.

Sykkelen hviler ut i Østre Skostredet i Bergen
Jeg ankom togstasjonen i Bergen med 8-tiden på morgenen og gikk rett å billettkontoret for å skaffe meg og sykkelen skyss hjem. Ingen av togene som skulle til Oslo i løpet av dagen hadde plass til sykkelen og det var ikke mulig å sende sykkelen separat. Den hyggelige damen på billettkontoret virket oppriktig lei seg. 

Løsningen ble å ta lokaltog til Voss der et eget tog med sykkelvogn med ledig plass til sykkelen var satt opp kl 17.50. Etter å ha brukt et par timer på å spise en original frokost fra Narvensen med baconpølse, farris, kaffe og bolle på en av benkene på stasjonen trasket jeg ut i byene med elegante landeveissko på beina og sykkelen i hånden. I det øyeblikket jeg rundet et hjørne og så Roll & Rock Bar og Diner skjønte jeg hvor jeg skulle spise lunsj.

Fra Bergen stasjon ble det lokaltog til Voss og deretter regiontog til Oslo
Etter en pils og en Roll & Rock burger gikk jeg litt rundt i byen for deretter å ta toget til Voss kl 14. Da jeg ikke hadde noen "sivile" klær kjøpte jeg en flott rød t-skjorte på den eminente klesbutikken O. K. Loven i Vangsgata på Voss av hensyn til de som skulle være medpassasjerene mine på toget til Oslo. Deretter gikk jeg over veien og spiste en pizza på Peppes for å døyve den enorme sulten sykkelturen hadde gitt meg. Togturen til Oslo husker jeg fint lite fra, da jeg stort sett sov hele veien.

Nyvåknet på Hønefoss etter å ha sovet fra Myrdal 
Sykkelturen var flott selv om det ble en forkortet utgave av det som var planen. En natt uten søvn pleier stort sett ikke å være noe stort problem, men landeveissykling er langt mer søvndyssende enn løping, langrenn og terrengsykling, slik at det ble et problem denne gangen. Jeg får pønske ut et lurt triks innen jeg gir meg i kast med et tilsvarende prosjekt. Jeg syklet Trondheim - Oslo noen ganger på 90-tallet. Oslo - Bergen har en langt mer slitsom trasé, da det er veldig mange bratte bakker og få lange flate strekninger underveis. Traseen er imidlertid langt mer spennende enn Trondheim - Oslo.

Det er veldig morsomt å oppleve en så stor del av Norge på rundt et døgn. For de som er interessert i slanking vil jeg anbefale turen på det sterkeste. I følge gps-klokken min var kaloriforbruket underveis på rundt 22 000 kcl.

søndag 6. juli 2014

XREID Hardangervidda - 5 dagsmarsjer på en gang

Å løpe XREID Hardangervidda er som å delta på en veldig effektiv fjelltur. Uten å sove gjør man unna fem dagsmarsjer i fjellet på en og samme økt. Starten går på Dyranut i Eidsfjord og målgang er på Gaustatoppen etter at man ha vært en tur nedenom Rjukan.

Torsdag ettermiddag kjørte jeg til Gaustablikk Høyfjellshotell der startnummer ble delt ut og jeg fikk levert inn drop bagene med klær og godsaker til matstasjonene på Kalhovd og Rjukan, samt varme klær til målgang på Gaustatoppen. Ultraløpermiljøet består av hyggelige mennesker, og mange av dem var samlet på Gaustablikk denne kvelden. Det hele lovet derfor godt. Mange nasjonaliteter var representert og under middagen satt jeg på bord med belgiere, svensker og nordmenn.

Fredag morgen bar det avsted med busser til startpunktet ved Dyranut i Eidsfjord. De snaue 120 deltakerne samlet seg inne og ventet på starten kl 12. Rundt kl 12 ble løpet standsmessig startet med et hagleskudd. Noen spurtet avgårde, mens flertallet tok det rolig i respekt for distansen på 123 km med en 1600 meters klatring fra Rjukan til Gaustatoppen som finale.

Startskuddet er avfyrt - foto: Xreid Hardangervidda 
Den første 30 kilometerne gikk på lettløpt sti og noe grusvei. Været var bedre enn Yr hadde gitt oss grunn til å frykte. De var oppholdsvær og en del vind, men den kom ikke rett i mot hele tiden. Fordelen med vinden var at myggen arrangøren hadde advart oss mot var fullstendig fraværende. Det ble raskt strekk i feltet, men det meste av løpet var det andre løpere å se foran eller bak meg.

Etter en vårsesong med fire ultraløp og ett hard terrengsykkelritt på drøye to måneder hadde kroppen blitt så sliten at den protesterte med absurde mengder med kramper under Ultrabirken. Nå hadde jeg endelig fått to helger med hvile og håpet at litt av den vanlige energien hadde kommet tilbake til kroppen. Strategien var å dure gjennom hele løpet i et forsiktig tempo og aldri henge på noen andre hvis de holdt høyere hastighet enn det som passet meg.

Lang, lang rekke over Hardangervidda - foto: Kai-Otto Melau
Etter en småkupert etappe på 30 km kom vi frem til den første matstasjon på Rauhelleren Turisthytte. Jeg fikk i meg et par brødskiver, litt vann og en neve med potetgull og snakket litt med Otto Gullesen før jeg løp videre. Det neste strekket begynte helt flatt for å bli kupert etter passering av en hengebro. Vi var fortsatt ganske mange løpere som løp i nærheten av hverandre.

Når det nærmet seg 40 km begynte jeg å kjenne distansen i beina. Fra starten hadde jeg gått i alle bratte motbakker. Nå gikk jeg også i de slake i tillegg til at jeg gikk de stedene der stien var veldig knotete. Hardangervidda ser flat ut, men stiene går en del opp og ned i tillegg til at det er ganske mange knotete partier med myr, stein og andre morsomme ting som gjør at man både kan snuble og skli. I bakkene ned mot Mårbu Turisthytte løp to hyggelige karer fra Team Anton Sport forbi meg. Det skulle vise seg at de kom til å løpe forbi meg minst 20 ganger de kommende timene. I bevegelse holdt de alltid høyere fart enn meg, men de hadde hyppige pauser der jeg passerte dem igjen.

De siste to-tre kilometerne mot Mårbu begynte jeg å kjenne med sliten. Rett før Mårbu ved drøye 50 km lå det en falsk Marbu bare for å erte oss som trengte litt mat og hvile. På den ekte Mårbu en km senere serverte de blide frivillige gryterett, nøtter og kaffe. Jeg tok meg god tid for å være sikker på at jeg skulle få fylt opp de tomme lagrene igjen.

I hælene på Leif Abrahamsen - foto: Kondis/Olav Engen 
Jeg forlot Mårbu etter gutta fra Anton Sport med Terje Tveitdal rett etter meg. Etter en elvekryssing noen kilometer senere gikk stien oppover i et fjell og gutta fra Anton Sport var borte. Det viste seg at de i likhet med flere andre hadde fulgt en sti i feil retning. I bakkene oppover fjellet gikk Terje og jeg og snakket sammen.  Etter en halv times tid nærmet vi oss det høyeste punktet og ble tatt igjen av Cathrine Holme og Kristian Walbom som vi løp sammen med et langt strekk. Etter en stund måtte jeg ta en nødvendig pause. Cathrine, som er sterk som en okse, gikk front og økte farten noe. Jeg bestemte meg for ikke å prøve å ta dem igjen og lå et lite stykke etter frem til Kalhovd. De siste kilometerne mot Kalhovd Turisthytte rundt 74 km tok Terje og jeg igjen flere løpere som så ut som om de hadde møtt en eller annen form for hard vegg og hadde det veldig vondt.

Over Hardangervidda - foto: Kondis/Olav Engen
På Kalhovd var det satt opp et stort partytelt der vi ble satt i stoler og servert suppe, nøtter og andre godsaker av arrangøren. I overkant av elleve timers løping var unnagjort og klokken hadde passert 23. Etter å ha skiftet til tørre sko og sokker kjente jeg av beina var i ferd med og stivne og la alene i vei ut i mørket.

De neste 37 kilometerne gikk på grusvei med et par kilometer asfalt på slutten før neste matstasjon på det berømte torget i Rjukan. Det var en mild natt og vinden hadde løyet litt. Til tross for at jeg var veldig sliten hadde jeg det ganske bra der jeg vekslet mellom å gå og jogge med museskritt med bein som begynte å bli veldig slitne.

Jeg ble passert av de to gutta fra Anton Sport utallige ganger. I mørket seg også et par belgiske løpere jeg hadde passert tidligere på dagen forbi. Jeg synes stadig at jeg så siluetten av andre løpere foran meg  mørket, men når jeg nærmet meg viste det seg at det bare var et tre, en stein eller et skilt. En gang snakket plutselig veikanten til meg på engelsk og jeg skvatt til. Det viste seg å være en utmattet engelsk løper som trengte en skikkelig pause og hadde satt seg ned i vierkrattet for å hvile. Veien var ennå mer slitsom enn forventet. De som hadde konstruert den hadde fulgt samme prinsipp som de som bygde Gamle Kongevei over Krokskogen, dvs om og gjøre å lage flest mulig bakker.

Når lyset begynte å komme ved 03.30-tiden fikk jeg litt ekstra energi og økte farten helt frem til nedoverbakkene fra fjellet mot Rjukan begynte. På toppen stod en damesykkel utenfor en campingvogn og jeg drømte om å rappe den og trille ned mot Rjukan. Siden jeg er veldig snill unnlot jeg å gjøre det. Nedoverbakkene mot Rjukan der rundt 800 høydemeter ble gitt bort var real tortur for slitne bein. Fra toppen av Krossobanen var det 20 hårnålsvinger på den bratte stien/veien nedover. Jeg gikk hele veien og ble passert av en polsk løper som suste forbi med staver.

Selv om jeg hadde vanvittig slitne bein var det morsomt å komme inn i Rjukan grytidlig en lørdag morgen. På en hustrapp satt en mann og strøk en kvinne forsiktig på ryggen, en katt stirret på meg fra toppen av en stolpe og en full mann sjanglet bortover hovedgaten.

På matstasjonen på torget i Rjukan gjorde de alt de kunne for at vi løperne skulle ha det bra. Jeg ble plassert i en stol, ble servert mat, fikk bragt drop bagen bort til stolen mens drikkeflaskene mine ble fylt. Det ble også opplyst at værforholdene på toppen av Gaustatoppen med lav temperatur, stiv kuling og tåke gjorde at løperne ikke fikk gå alene de siste 8 km mot toppen, og at man fortløpende ville koble to og to løpere samme på den medisinske sjekkposten på Selstali etter den første stigningen på rundt 700 høydemeter.

Etter å ha spist og drukket litt la jeg i vei mot toppen. Stien gikk bratt oppover i skråningen mot toppen og det kjentes ut som om farten min var den samme som en klatrer uten oksygen har de siste meterne mot toppen av Mt Everest. Jeg hadde med meg en flaske med Coca Cola og drakk det meste før jeg kom til Selstali.

På Selstali stod det en lavo med et Xreid banner utenfor. Jeg åpnet glidelåsen med en brå nesten innstudert bevegelse og trådte inn i den varme og fuktige luften. En ung vennlig lege sjekket pulsen min på håndledd og på halsen samt øynene mine for å avgjøre om jeg var skikket til å fortsett mot toppen. I tillegg ga ham meg et dytt for å finne om om jeg var svimmel og ba meg om å strekke ut tungen for å finne ut om jeg hadde drukket nok. Alt var tilsynelatende greit og jeg fikk lov til å fortsette. I ettertid hørte jeg at en del ikke hadde fått lov til å dra videre.

Stian Andre Tolleshaug hadde kommet rett før meg og vi dro videre mot toppen sammen med søsteren og kjæresten hans som støttepersonell. Etter et par kilometer satt det en person ved siden av stien med ryggen til. Det viste seg bare å være noen steiner som var satt oppå hverandre. Deretter begynte stien å stige mot steinura lengre oppe.

Etter å ha passert noen blinkende røde diodelys langs stien kom vi til den siste sjekkposten før vi skulle opp i den værutsatte og bratte vestskråningen på Gaustatoppen. Vi fikk beskjed om at det tidvis kun var noen få meters sikt på grunn av tett tåke og at stien kunne være vanskelig å følge i uren og at vi måtte være trofaste mot GPS-sporet vi hadde lagret på GPS-ene våre. 

Tåke på vei mot toppen - foto: Kai-Otto Melau
Det viste seg å være en svært dårlig idé å følge GPS-sporet. Det ledet oss rett ut i en steinrøys som var ganske håpløs å bevege seg i, samtidig som det var risiko for å skade seg. Det to nærmere 20 minutter før vi kom oss ut av røysa og tilbake til stien. Deretter gikk det greit oppover på en sti som slynget seg oppover den bratte skråningen. Til tross for at vi fulgte godt med, klarte vi på ny å miste stien. Vi kom inn i et område med mye løs stein, og klarte å sende en steinblokk på minst 50 kg noen titalls meter nedover fjellsiden før vi klarte å finne tilbake til stien i den tette tåken. 

Målområdet i tett tåke og stiv kuling - foto: Agurtxane Concellon
Etter dette forlot vi ikke et t-merke fra Turistforeningen før vi hadde funnet det neste. Rundt 300 høydemeter før toppen flatet det noe mer ut og uren var ikke så grov lengre. Jeg slet litt med balansen, da jeg hadde en stor og vond blemme under høyre forfot. Smerten når jeg satte ned foten var så stor at jeg ikke kjente underlaget, noe som ikke er spesielt gunstig når man beveger seg i steinur. Etter ha ha kommet inn på hovedstien til Gaustatoppen gikk det greit opp til målgang ved turisthytten.

Målgang i stiv kuling og tett tåke med Stian André Tolleshaug - foto: Bjørn Inge Tolleshaug
I mål var det entusiastisk mottakelse i stiv kuling, 4 grader og regn før det bar inn i hytten for tomatsuppe og klesbytte og deretter transport med heis, tog og bil tilbake til Gaustablikk Høyfjellshotell. Til sammen 86 deltakere kom i mål, mens 30 enten ga seg underveis eller ble stoppet av legen i bunnen av den siste klatringen til toppen.

Gjengen som fullførte på Gaustablikk - foto: Mats Grimsæth
En stor takk til arrangøren og de frivillige for et flott arrangement det virkelig må kreve mye å arrangere. Jeg kommer nok tilbake!

En av 4 deltakere brøt, men alle 16 fra Romerike Ultraløperklubb fullførte - foto: Olav Engen