søndag 6. juli 2014

XREID Hardangervidda - 5 dagsmarsjer på en gang

Å løpe XREID Hardangervidda er som å delta på en veldig effektiv fjelltur. Uten å sove gjør man unna fem dagsmarsjer i fjellet på en og samme økt. Starten går på Dyranut i Eidsfjord og målgang er på Gaustatoppen etter at man ha vært en tur nedenom Rjukan.

Torsdag ettermiddag kjørte jeg til Gaustablikk Høyfjellshotell der startnummer ble delt ut og jeg fikk levert inn drop bagene med klær og godsaker til matstasjonene på Kalhovd og Rjukan, samt varme klær til målgang på Gaustatoppen. Ultraløpermiljøet består av hyggelige mennesker, og mange av dem var samlet på Gaustablikk denne kvelden. Det hele lovet derfor godt. Mange nasjonaliteter var representert og under middagen satt jeg på bord med belgiere, svensker og nordmenn.

Fredag morgen bar det avsted med busser til startpunktet ved Dyranut i Eidsfjord. De snaue 120 deltakerne samlet seg inne og ventet på starten kl 12. Rundt kl 12 ble løpet standsmessig startet med et hagleskudd. Noen spurtet avgårde, mens flertallet tok det rolig i respekt for distansen på 123 km med en 1600 meters klatring fra Rjukan til Gaustatoppen som finale.

Startskuddet er avfyrt - foto: Xreid Hardangervidda 
Den første 30 kilometerne gikk på lettløpt sti og noe grusvei. Været var bedre enn Yr hadde gitt oss grunn til å frykte. De var oppholdsvær og en del vind, men den kom ikke rett i mot hele tiden. Fordelen med vinden var at myggen arrangøren hadde advart oss mot var fullstendig fraværende. Det ble raskt strekk i feltet, men det meste av løpet var det andre løpere å se foran eller bak meg.

Etter en vårsesong med fire ultraløp og ett hard terrengsykkelritt på drøye to måneder hadde kroppen blitt så sliten at den protesterte med absurde mengder med kramper under Ultrabirken. Nå hadde jeg endelig fått to helger med hvile og håpet at litt av den vanlige energien hadde kommet tilbake til kroppen. Strategien var å dure gjennom hele løpet i et forsiktig tempo og aldri henge på noen andre hvis de holdt høyere hastighet enn det som passet meg.

Lang, lang rekke over Hardangervidda - foto: Kai-Otto Melau
Etter en småkupert etappe på 30 km kom vi frem til den første matstasjon på Rauhelleren Turisthytte. Jeg fikk i meg et par brødskiver, litt vann og en neve med potetgull og snakket litt med Otto Gullesen før jeg løp videre. Det neste strekket begynte helt flatt for å bli kupert etter passering av en hengebro. Vi var fortsatt ganske mange løpere som løp i nærheten av hverandre.

Når det nærmet seg 40 km begynte jeg å kjenne distansen i beina. Fra starten hadde jeg gått i alle bratte motbakker. Nå gikk jeg også i de slake i tillegg til at jeg gikk de stedene der stien var veldig knotete. Hardangervidda ser flat ut, men stiene går en del opp og ned i tillegg til at det er ganske mange knotete partier med myr, stein og andre morsomme ting som gjør at man både kan snuble og skli. I bakkene ned mot Mårbu Turisthytte løp to hyggelige karer fra Team Anton Sport forbi meg. Det skulle vise seg at de kom til å løpe forbi meg minst 20 ganger de kommende timene. I bevegelse holdt de alltid høyere fart enn meg, men de hadde hyppige pauser der jeg passerte dem igjen.

De siste to-tre kilometerne mot Mårbu begynte jeg å kjenne med sliten. Rett før Mårbu ved drøye 50 km lå det en falsk Marbu bare for å erte oss som trengte litt mat og hvile. På den ekte Mårbu en km senere serverte de blide frivillige gryterett, nøtter og kaffe. Jeg tok meg god tid for å være sikker på at jeg skulle få fylt opp de tomme lagrene igjen.

I hælene på Leif Abrahamsen - foto: Kondis/Olav Engen 
Jeg forlot Mårbu etter gutta fra Anton Sport med Terje Tveitdal rett etter meg. Etter en elvekryssing noen kilometer senere gikk stien oppover i et fjell og gutta fra Anton Sport var borte. Det viste seg at de i likhet med flere andre hadde fulgt en sti i feil retning. I bakkene oppover fjellet gikk Terje og jeg og snakket sammen.  Etter en halv times tid nærmet vi oss det høyeste punktet og ble tatt igjen av Cathrine Holme og Kristian Walbom som vi løp sammen med et langt strekk. Etter en stund måtte jeg ta en nødvendig pause. Cathrine, som er sterk som en okse, gikk front og økte farten noe. Jeg bestemte meg for ikke å prøve å ta dem igjen og lå et lite stykke etter frem til Kalhovd. De siste kilometerne mot Kalhovd Turisthytte rundt 74 km tok Terje og jeg igjen flere løpere som så ut som om de hadde møtt en eller annen form for hard vegg og hadde det veldig vondt.

Over Hardangervidda - foto: Kondis/Olav Engen
På Kalhovd var det satt opp et stort partytelt der vi ble satt i stoler og servert suppe, nøtter og andre godsaker av arrangøren. I overkant av elleve timers løping var unnagjort og klokken hadde passert 23. Etter å ha skiftet til tørre sko og sokker kjente jeg av beina var i ferd med og stivne og la alene i vei ut i mørket.

De neste 37 kilometerne gikk på grusvei med et par kilometer asfalt på slutten før neste matstasjon på det berømte torget i Rjukan. Det var en mild natt og vinden hadde løyet litt. Til tross for at jeg var veldig sliten hadde jeg det ganske bra der jeg vekslet mellom å gå og jogge med museskritt med bein som begynte å bli veldig slitne.

Jeg ble passert av de to gutta fra Anton Sport utallige ganger. I mørket seg også et par belgiske løpere jeg hadde passert tidligere på dagen forbi. Jeg synes stadig at jeg så siluetten av andre løpere foran meg  mørket, men når jeg nærmet meg viste det seg at det bare var et tre, en stein eller et skilt. En gang snakket plutselig veikanten til meg på engelsk og jeg skvatt til. Det viste seg å være en utmattet engelsk løper som trengte en skikkelig pause og hadde satt seg ned i vierkrattet for å hvile. Veien var ennå mer slitsom enn forventet. De som hadde konstruert den hadde fulgt samme prinsipp som de som bygde Gamle Kongevei over Krokskogen, dvs om og gjøre å lage flest mulig bakker.

Når lyset begynte å komme ved 03.30-tiden fikk jeg litt ekstra energi og økte farten helt frem til nedoverbakkene fra fjellet mot Rjukan begynte. På toppen stod en damesykkel utenfor en campingvogn og jeg drømte om å rappe den og trille ned mot Rjukan. Siden jeg er veldig snill unnlot jeg å gjøre det. Nedoverbakkene mot Rjukan der rundt 800 høydemeter ble gitt bort var real tortur for slitne bein. Fra toppen av Krossobanen var det 20 hårnålsvinger på den bratte stien/veien nedover. Jeg gikk hele veien og ble passert av en polsk løper som suste forbi med staver.

Selv om jeg hadde vanvittig slitne bein var det morsomt å komme inn i Rjukan grytidlig en lørdag morgen. På en hustrapp satt en mann og strøk en kvinne forsiktig på ryggen, en katt stirret på meg fra toppen av en stolpe og en full mann sjanglet bortover hovedgaten.

På matstasjonen på torget i Rjukan gjorde de alt de kunne for at vi løperne skulle ha det bra. Jeg ble plassert i en stol, ble servert mat, fikk bragt drop bagen bort til stolen mens drikkeflaskene mine ble fylt. Det ble også opplyst at værforholdene på toppen av Gaustatoppen med lav temperatur, stiv kuling og tåke gjorde at løperne ikke fikk gå alene de siste 8 km mot toppen, og at man fortløpende ville koble to og to løpere samme på den medisinske sjekkposten på Selstali etter den første stigningen på rundt 700 høydemeter.

Etter å ha spist og drukket litt la jeg i vei mot toppen. Stien gikk bratt oppover i skråningen mot toppen og det kjentes ut som om farten min var den samme som en klatrer uten oksygen har de siste meterne mot toppen av Mt Everest. Jeg hadde med meg en flaske med Coca Cola og drakk det meste før jeg kom til Selstali.

På Selstali stod det en lavo med et Xreid banner utenfor. Jeg åpnet glidelåsen med en brå nesten innstudert bevegelse og trådte inn i den varme og fuktige luften. En ung vennlig lege sjekket pulsen min på håndledd og på halsen samt øynene mine for å avgjøre om jeg var skikket til å fortsett mot toppen. I tillegg ga ham meg et dytt for å finne om om jeg var svimmel og ba meg om å strekke ut tungen for å finne ut om jeg hadde drukket nok. Alt var tilsynelatende greit og jeg fikk lov til å fortsette. I ettertid hørte jeg at en del ikke hadde fått lov til å dra videre.

Stian Andre Tolleshaug hadde kommet rett før meg og vi dro videre mot toppen sammen med søsteren og kjæresten hans som støttepersonell. Etter et par kilometer satt det en person ved siden av stien med ryggen til. Det viste seg bare å være noen steiner som var satt oppå hverandre. Deretter begynte stien å stige mot steinura lengre oppe.

Etter å ha passert noen blinkende røde diodelys langs stien kom vi til den siste sjekkposten før vi skulle opp i den værutsatte og bratte vestskråningen på Gaustatoppen. Vi fikk beskjed om at det tidvis kun var noen få meters sikt på grunn av tett tåke og at stien kunne være vanskelig å følge i uren og at vi måtte være trofaste mot GPS-sporet vi hadde lagret på GPS-ene våre. 

Tåke på vei mot toppen - foto: Kai-Otto Melau
Det viste seg å være en svært dårlig idé å følge GPS-sporet. Det ledet oss rett ut i en steinrøys som var ganske håpløs å bevege seg i, samtidig som det var risiko for å skade seg. Det to nærmere 20 minutter før vi kom oss ut av røysa og tilbake til stien. Deretter gikk det greit oppover på en sti som slynget seg oppover den bratte skråningen. Til tross for at vi fulgte godt med, klarte vi på ny å miste stien. Vi kom inn i et område med mye løs stein, og klarte å sende en steinblokk på minst 50 kg noen titalls meter nedover fjellsiden før vi klarte å finne tilbake til stien i den tette tåken. 

Målområdet i tett tåke og stiv kuling - foto: Agurtxane Concellon
Etter dette forlot vi ikke et t-merke fra Turistforeningen før vi hadde funnet det neste. Rundt 300 høydemeter før toppen flatet det noe mer ut og uren var ikke så grov lengre. Jeg slet litt med balansen, da jeg hadde en stor og vond blemme under høyre forfot. Smerten når jeg satte ned foten var så stor at jeg ikke kjente underlaget, noe som ikke er spesielt gunstig når man beveger seg i steinur. Etter ha ha kommet inn på hovedstien til Gaustatoppen gikk det greit opp til målgang ved turisthytten.

Målgang i stiv kuling og tett tåke med Stian André Tolleshaug - foto: Bjørn Inge Tolleshaug
I mål var det entusiastisk mottakelse i stiv kuling, 4 grader og regn før det bar inn i hytten for tomatsuppe og klesbytte og deretter transport med heis, tog og bil tilbake til Gaustablikk Høyfjellshotell. Til sammen 86 deltakere kom i mål, mens 30 enten ga seg underveis eller ble stoppet av legen i bunnen av den siste klatringen til toppen.

Gjengen som fullførte på Gaustablikk - foto: Mats Grimsæth
En stor takk til arrangøren og de frivillige for et flott arrangement det virkelig må kreve mye å arrangere. Jeg kommer nok tilbake!

En av 4 deltakere brøt, men alle 16 fra Romerike Ultraløperklubb fullførte - foto: Olav Engen

4 kommentarer:

  1. Flott rapport! Det frister nesten litt å bli med neste år...

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Sara! Stor opplevelse å løpe over hele vidda i ett strekk

      Slett
  2. Kjempebra! Og raskt levert. Pussig, den damesykkelen tenkte jeg også på å rappe :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Otto! - morsomt å skrive litt etter alle de sterke inntrykkene man får av et så langt og hardt løp

      Slett