mandag 30. mai 2016

BUM 100-Miles i forskningens tjeneste

Det har lenge vært kjent at å løpe på under 5 min pr km 2,5 timer i uken eller mer fører til et like kort liv som om man ligger på sofaen og spiser ostepop. Nå skal angivelig langløping i saktere fart også være farlig for hjertet. I følge NRK har en stipendiat på NTNU hevdet at lange ultraløp fører til dårligere hjertefunksjon samt økt risiko for hjerterytmeforstyrrelse og hjertestans.

Det har lenge vært kjent at 100-miles løp er svært farlige for deltakerne. Bare i løpet av den siste drøye måneden har to løpere omkommet i slike løp, noe som er et høyt tall sett i forhold til hvor få som deltar i slike løp. Det ene dødsfallet skjedde under Ultra Fjord 100 i Chile i april, mens det andre skjedde under ørkenløpet Atacama Xtreme 100 i Chile i mai. Micah True, eller Caballo Blanco, som Christopher McDougall skrev om i Born to Run døde trolig av hjertefeil under en treningstur da han var 58 år gammel.

Jeg bestemte meg for å vie kroppen min og sinnet mitt til forskning og finne ut om det skjedde andre forandringer enn dårligere hjertefunksjon under et 100-miles løp.

Blid mann rett før start med masse solkrem i pannen 

Ennå blidere mann ved målgang etter 161 km

I tillegg ville jeg en gang for alle få svar på om det er mer slitsomt å løpe et 100-miles løp enn å være på et kjøpesenter på en lørdag.

BUM 100 ville bli mitt tredje 100-miles løp på tre måneder. Jeg var derfor ekstra interessert i hvordan kropp og sinn ville like å løpe et så langt løp uten skikkelig restitusjon.

Fra Nordtorp utenfor Borås, til Gøteborg og deretter til mål i Borås

BUM 100, eller Borås Ultramarathon. går på en tilrettelagt turløype mellom Borås og Gøteborg. Starten er i Nordtorp utenfor Borås. Derfra løper man Sjuhãradsleden og Vildmarksleden frem til Skatås i Gøteborgs skogkant og vender for å løpe til mål i Borås.

Løpet er perfekt for den som hater at det er flatt. Det går opp og ned uten stans, og det er få flate partier av noe særlig varighet. Løpet går i stor grad på stier, men det er også partier med grusvei, turveier og traktorveier. Bakkene og stiene bidrar nok til at løpet gir hele 6 UTMB-poeng.

Avslapning før start

Løpsleder Peter Karlsson gir de siste instruksene før start 
Før start fikk vi utdelt en vikbar kåsa. Jeg valgte en gulfarget, men det var tre andre fargealternativer å velge mellom. Alle som klarte å fullføre ville i tillegg få en helgjuten knalle i bronse. Dette motiverte meg ekstra sterkt, da jeg har fått beltespenner på alle de foregående 100-miles løpene jeg har fullført.


Hvis man hater at det er flatt er BUM100 et perfekt løp
Starten ved Nordtorp - jeg (The Running Journalist) filmer og intervjuer Helle 
Da startskuddet gikk havnet jeg raskt mellom de to kvinnelige deltakerne i løpet; Helle Manvik og Emelie Andersson. Jeg benyttet anledningen til et kort og dårlig planlagt videointervju da vi løp ute på den 3 km lange startsløyfen. Det skulle vise seg at Helle løpt et knallsterkt løp som holdt til seier i dameklassen og andre plass totalt.




For at løpet skulle bli 100 miles startet vi med 1,5 km frem og tilbake på en grusvei 

9 løpere vei over den flotte myren sør for Store Aspetjern etter 16 km 

En og annen highway ble passert underveis 

Helle rett før de lange nedoverbakkene mot Hindås der hun seg i fra 
De første timene gikk i stor grad på fine stier med innslag av grusveier av ulike slag. Det var en fin kveld og perfekt temperatur. Frem til 33 km løp jeg stort sett sammen eller i nærheten av flere andre løpere. Terrenget gikk litt opp og ned hele tiden med innslag av noen korte og bratte bakker. Mange av skogsområdene var åpne og fine avbrutt av kulturlandskap og noen hytter her og der. Et og annet hillbilly-sted der eierne hadde forsøkt å samle opp mest mulig skrot på eiendommen dukket også opp en gang i mellom.

En komunikasjonsmast som ikke har vært utsatt for russisk sabotasje 

Kveldstemning ved Västra Nedsjön 
Etter passering av den andre matstasjonen ved Hindås begynte det å bli mørkt. Jeg var litt treig med å skru på hodelykten og fikk turens første feilløping da jeg ikke så stien som forsvant inn til venstre. Etter å ha brukt vikbar kåsa som bannord et par ganger fant jeg tilbake til traseen og fortsatte videre til jeg traff en gruppe eldre speidere som lå i på bakken. Jeg sa hei til dem, men ingen svarte. Jeg fortsatte på sti videre inn i mørket.

Plutselig kom et dyr løpende mot meg i voldsom fart. Da den nærmet seg så jeg at det var en grevling. Jeg hoppet i været for å unngå å bli truffet av den, men den skjente så vidt til siden av meg og dundret inn i skogen. Like etterpå møtte jeg en rev som kikket på meg før den løp bort. Jeg skjønte derfor at jeg måtte være oppmerksom.

Bilde av en stein ved Stora Härsjön 
Strekket til den neste matstasjonen var på 22 km og jeg gikk tom for energi mot slutten. Da jeg kom frem tok jeg en solid pause og fikk i meg pølse, kjøttboller og polarbrød med kaviar før jeg forsatte på de neste 18 km til det punktet løpet vendte.

Jeg har sjeldent et løp uten at jeg har en sang eller en eller annen idiotisk setning på hjernen. Denne gangen endte jeg opp med sangen Venus av Television, noe som passet meg perfekt. Mens jeg løp gjennom skogen i mørket gaulet jeg:
Broadway looked so medieval
It seemed to flap, like little pages
And I fell sideways laughing
With a friend from many stages


I tillegg gjentok jeg de flotte ordene vikbar kåsa gang etter gang på et svensk som ble mer og mer skånsk dess lengre jeg kom ut i løpet.

Blacktjärn i Delsjömrådet rett for det begynner å bli lyst
Da jeg nærmet meg vending ved Skatås 73 km ut i løpet kjente jeg at beina begynte å bli urovekkende stive sett i forhold til hvor kort jeg hadde løpt. Normalt pleier de ikke å være såpass stive før jeg har løpt 120-130 km. Jeg skjønte derfor at løpet kom til å bli tøft mot slutten.

Et mindre vellykket bilde av en hare i Skatås i utkanten av Göteborg 
Vel fremme i Skatås lå matstasjonen inne i en hytte der de to jentene som betjente stasjonen spilte knallhøy musikk og var fulle av energi til tross for at klokken nærmet seg 04. Vi var 6 av løpets 27 løpere på matstasjonen samtidig, og jeg fikk meg en solid posjon makaroni før jeg fortsatte i retning av Borås i det fine morgenlyset.

Jeg hadde 7 løpere foran meg, og de kommende kilometerne møtte jeg de som var bak meg og kunne konstatere at flere hadde brutt ved hjelp av enkel hoderegning.

Morgenstund rett etter vending ved Härlanda Tjärn

Morgenlyset kommer for fullt på vei opp Getryggen

Vakker soloppgang på toppen av Getryggen 

Vakkert og lysere enn sist ved Blacktjärn

Myrull på myr

Morgenbad forberedes i Stora Kåsjön

Løpet innebar også andre farer en risiko for hjertesvikt 

Matstasjonen på Hindås nærmer seg 

BUM byr tidvis på ekte Twin Peaks stemning
Da jeg hadde løpt 125 km ble jeg passert av de tre første løperne som deltok på 87 km varianten av BUM. Deretter kom det løpere fra 87 km og senere 50 km forbi hele veien inn til mål. Jeg fikk stadige klapp på skuldrene og oppmuntrende kommentarer og prøvde å gi det samme tilbake. Beina hadde blitt knallstive og begge føttene var vonde. Det gikk sakte fremover i en ganske ynkelig løpestil med innslag av gange så snart det var motbakker.

Fra den siste matstasjonen var det 17 km til mål. Ned i en dump, opp i noen åser og rundt omkring i åsene før det gikk nedover til Borås. Da jeg hadde løpt ca 155 km fant jeg ut at tiden var inne for den endelige vurdering av om hva som er mest slitsomt av å løpe 100 miles og å være på et kjøpesenter på en lørdag. Jeg sørger for å spille inn vurdering på video.


Det var fantastisk deilig  komme til mål i Borås etter snaue 26 timer i terrenget. Etter litt skravling og spising i målområdet dro jeg til hotellet der jeg sovnet på sengen med lysene på rett etter at jeg hadde tatt en lang dusj.

Målgang i Borås (foto: BUM) 
Til slutt forskningsprosjektet mitt. Ville jeg bli utsatt for andre plager enn redusert hjertefunksjon etter et så langt løp?

Mine funn er følgende:
1. Evnen til å løpe (redusert beinfunksjon) svekkes etter et så langt løp
2. Skoene blir trangere (økt fotstørrelse) etter et så langt løp
3. Oppblåst mage etter å ha drukket masse cola på de siste matstasjonene
4. Tre middels plagsomme blemmer på føttene (redusert fotfunksjon)
5. Øm hud på deler av kroppen (redusert hudfunksjon)
6. Varm kropp i etterkant (økt ovnfunksjon)
7. Svekket konsentrasjon. I videoen der temaet er hva som er mest slitsomt av kjøpesenter på en lørdag og langt ultraløp begynner jeg plutselig å snakke om øl.

Konklusjonen er derfor klar. Lange ultraløp fører til en rekke skader og svekkelser i tillegg til redusert hjertefunksjon. Rett etter målgang i et løp er det stor risiko for at man verken kan løpe fort eller løse vanskelige oppgaver. Det er derfor all grunn til å stille spørsmål ved om det er lurt å delta på denne typen løp.



mandag 16. mai 2016

Mørkgonga og Gyrihaugen - dit man kun drar for å kurere impotens

Mørgonga er en bortgjemt sprekk i vestskrenten på Krokskogen som visstnok kan kurere impotens. Til tross for at sprekken ikke er spesielt imponerende i forholdt til et utall av andre fjellsprekker i marka, valfarter titusenvis hit hvert år i håp om å få hjelp. En kilometer fra Mørkgonga ligger Gyrihaugen der stråling fra forsvarets kommunikasjonsanlegg på toppen skal føre til økt seksuell lyst. Hit er det naturlig nok også mange som drar. Noen drar begge steder, men er nøye på å gjøre det i rett rekkefølge.


Med skrekkblandet fryd bestemte jeg meg for å løpe hjemmefra til Mørgonga og Gyrihaugen for å se nærmere på fenomenet. Jeg hadde min første tur til Gyrihaugen og Mørgonga i 1982 friskt i minnet.

Start ble hjemme på Østerås. Deretter løp jeg opp i Bærumsmarka til Haslumseter kapell, over Tjæregrashøgda, til Vensåsseter, Kampesæter, Presthytta, Ingjerdsbrenna og til Mørgonga, Migartjern og Gyrihaugen. Veien tilbake gikk via Løvlia, Kusteinåsen, Søndre Heggelivann, Ospeskog, Skrubbdal, Mærraskallen, Abortjern og deretter hjem igjen til Østerås. Turen er på ca 60 km og det aller meste er på blåsti.

60 km på blåsti gjennom Bærumsmarka og Krokskogen er ikke å forakte 

Ilabekken dukker opp etter 1 km 
Etter noen hundre meter på asfalt krysset jeg Griniveien og fortsatte innover i Bærumsmarka. De første par kilometerne går slakt oppover, deretter er det bratt stigning til man kommer opp på platået i marka. Så snart jeg kom meg opp i marka var det fullstendig folketomt, og jeg møtte ikke en sjel før jeg kom til Presthytta på Krokskogen etter drøye 20 km.

Golfspiller på Haga

Husmannsplassen Lund blir passert på starten av mange turer 

Snarøya og Nesodden sett under klatringen opp i Bærumsmarka 

Skilttreet ved Haslumseter kapell har fått hard medfart 

Et ensomt tre står igjen på hogstfeltet

Tryvannstårnet sett fra Bærumsmarka 

Urskog i skråningen på Tjæregrashøgda

Dagens første topp er besteget 

Rognlivann ved Skjuleåsen

Kampesætra har noen velholdte hus

Kampesætra er også et ekte hillbilly-sted med slitne bygninger og mye skrot på uteområdene

Fin sti nedenfor Sæterhaugen

Bjørnstadbekken

Demningen ved Kampevaddammen har delvis rast, men bro er bygget 

Broen over demningen ved Kampevaddammen

Store Lomma som renner ned i dalen med samme navn 

Gode forutsetninger for pollenallergi ved Ingjerdsbrenna 

Perfekt sted for vannfylling på Gyrihaugflaka 

Til tross for at den er mer enn 10 mil unna ser man Gaustatoppen fra Gyrihaugflaka
Etter nærmere 30 km kom jeg frem til vestsiden av Gyrihaugflaka der det er storslått utsikt vestover til Blefjell, Gaustatoppen og Norefjell. Etter å ha tatt noen bilder av dem snødekte Gaustatoppen løp jeg videre til Migartjern og Mørkgonga.

Gaustatoppen sett fra Gyrihaugflaka 

Mørkgonga
Da jeg nærmet meg Mørkgonga traff jeg et par der jeg kjente henne fra ungdommen. La oss kalle dem Hilde og Espen.  Hilde er en av de minst turglade menneskene jeg kjenner, og jeg spurte om hva som bragte dem helt til Mørkgonga. Etter å ha sett raskt på hverandre fortalte Espen at han av og til slet med impotens (eller erektil dysfunksjon) som han kalte det. Han ønsket ikke å spise viagra eller tilsvarende preparater, og de tok derfor en tur til Mørgonga i året i håp om det skulle virke.

Jeg spurte om det ikke bare var overtro at Mørgonga skulle kurere inpotens. Hilde lo og så at antakelig er det bare tull at Mørgonga kan kurere noe som helst, men at det likevel hadde skjedd noe de foregående gangene de hadde besøkt stedet. De var enige om at det kunne være en form for placebo-effekt, men når det først virket for dem spilte det ikke noen rolle hva årsaken var.

Mørkgonga - en ganske alminnelig fjellsprekk
Etter å ha sagt ha det til Hilde og Espen tok jeg Mørgonga i nærmere øyesyn. Det er ikke noe spesielt med stedet. Det er tale om en ganske alminnelig sprekk i fjellskråningen, noe det finnes hundrevis av i marka. Det er derfor ganske åpenbart at det ikke er sprekken i seg selv som bringer så mange mennesker opp den strabasiøse stien hit.

Utstrakte armer er optimal positur for å kurere impotens 

Steinsfjorden ligger ca 500 høydemeter lavere enn Mørkgonga 
 Etter et liten pause ved Mørkgonga fortsatte jeg oppover mot Migartjern og Gyrihaugen. I det jeg forlot Mørkgonga møtte jeg en gruppe tjekkere med norsk reiseleder. Hun fortalte at hun jobbet som guide for et reisebyrå som arrangerte turer bussreiser til Norge for "turister" som ville besøke Mørkgonga og Gyrighaugen i håp om at ting ville endre seg.

Hennes oppfatning var at det knapt er noen som besøker Mørkgonga som har noen annen hensikt enn å kurere impotens. Når det gjaldt folk som besøkte stedet mer enn en gang var hun 100 % sikker på at hun hadde rett. Jeg spurte henne om hva med kvinner som besøker stedet. Etter hennes oppfatning var det sjelden at kvinner besøker Mørkgonga uten å ha med seg menn, og hvis de gjør det er det egentlige målet for turen Gyrihaugen.

Jeg fikk ikke undersøkt om påstandene hennes stemte, da jeg ikke hadde tid til å sitte ved Mørkgonga i flere timer. I tillegg er det ikke alle som vil snakke om hvorfor de besøker stedet, da det kan være ganske følsomt for mange.

Det er ikke gunstig å gå for nærme kanten 

Forsvarets kommunikasjonsanlegg på toppen av Gyrihaugen
 Etter å ha forlatt Mørkgonga løp jeg bort til foten av Gyrihaugen for deretter å klatre opp den tidvis bratte stien til toppen. Jeg var alene på toppen de første fem minuttene. Deretter kom det ganske mange, og de aller fleste var kvinner.

På toppen av forsvaret et kommunikasjonsanlegg som sender ut kraftig mikrobølgstråling. Det er strålingen fra dette anlegget som etter sigende skal føre til økt seksuell lyst. I følge befolkningstudier har mellom 10% og 46% av alle norske kvinner nedsatt seksuell lyst. En del av de som ønsker å endre tilstanden og tror på at strålingen fra anlegget på toppen av Gyrihaugen har effekt, valfarter visstnok hit. Det er derfor langt flere kvinner enn menn som besøker toppen.

Den kraftige strålingen fra det merkelige anlegget skal gi økt seksuell lyst
Ettervert talte jeg at det var 26 kvinner og 3 menn på toppen i tillegg til meg selv. Jeg fikk meg imidlertid ikke til å ta kontakt med noen av dem for å spørre dem om årsaken til at de hadde kommet opp på toppen, da jeg fikk det for meg at det kunne være upassende å stille noen et slik spørsmål. Jeg nøt i stedet utsikten og spiste lunsjen. I syd kunne jeg se Kolsås, Oslofjorden og Nesodden, mens Blefjell, Lifjell, Gaustatoppen og Norfjell lå på rekke vestover. Lenger nord kunne Hallingskarvet skimtes og lengst nord la et snødekt Synnfjell.

Utsikt mot Kongens utsikt, Sundvollen og Tyrifjorden

Gyrighaugtjerna nærmest og Kolsås og Oslofjorden i det fjerne 

Migartjern foran Holsfjorden, Tyrifjorden og Steinsfjorden

Det er fortsatt en del snø igjen på Norefjell 

En del snø og is på vei ned fra Gyrihaugen 
 Det var en del flekker med snø her og der. I tillegg var det mye bløt myr, slik at strekket frem til Løvlia ga god trimeffekt.

Kulpen øst for Kulpåsen naturrestervat med mye huldrestry og granstarr 

Sommerutgaven av Løvlia

Brus, kanelbolle og sjokolade fra selvbetjeningsbua på Løvlia kom godt med 
På Løvlia spiste jeg en kanelbolle og sjokolade fra selvbetjeningsbua mens jeg satt på trappen og pratet med en svensk syklist som hadde gått over styret på trillestien mellom Vestre Fyllingen og Langlivann. Vi var blant annet inne på de fine turstiene Sjuhæradsleden og Vildmarksleden mellom Borås og Gøteborg samt hvilken rute som var best å sykle tilbake til Oslo.

Fra Løvlia fortsatte jeg ned til Stormyra og deretter i retning av Kusteinåsen gjennom det fine naturreservatet Merratjern-Søndagsbrenna.

Stormyra

Trollskog i Merratjern-Søndagsbrenna naturreservat

Kusteinen er toppunktet på 609 meter høye Kusteinåsen

Kusteinåsen har trolig sitt navn av en gigantisk kuformet bergknaus som utgjøre selve toppunktet. Til tross at toppen er en av de fineste utsiktspunktene i marka, var det ikke mange spor etter besøkende. Jeg klatret opp på kusteinen og nøt usikten før jeg fortsatte bratt ned til demningen i sydenden av Nordre Heggelivann.

Utsikt mot Norefjell fra Kusteinåsen 

Utsikt fra toppen av Kusteinåsen

Utsikt fra Kusteinåsen

Utsikt fra Kusteinsen

Markas sjekkeplass nr 1 for de godt voksne: Heggelia  

Nordre Heggelivann

Demningen i sydenden av Nordre Heggelivann

Syklister på Heggeliveien 
Etter et stykke på grusvei dukket det opp mulighet for blåsti igjen da jeg kom til Nedre Gråseterhytta. Stien går ned langs østsiden av Heggelielva på den gamle ferdselsveien til Sørkedalen.

Bekk ved Nedre Gråseterhytta

Sti på den gamle ferdselsveien fra Heggelivann til Sørkedalen 

Hogstfelt mellom Stuteskallen og Ospeskog 
Jeg passerte det nedlagte småbruket Ospeskog som en er den innerste plassen i Sørekdalen drøye 3 km innenfor Skansebakken. Deretter fortsatte jeg rolig ned til Skrubbdal, før jeg fortsatte bratt oppover i Bærumsmarka i retning av Mærraskallen.

På slutten av det bratte partiet passerte jeg den ene av de to skildringssteinene i Bærumsmarka der det fra gammelt av heter: Den der tager sin mø opp efter denne sten, vil alltid have enorme kræfter i sine ben. Det er naturlig nok ofte noen ved steinen, men denne gangen møtte jeg heldigvis ikke en sjel.

Skildringsteinen: Den der tager sin mø op efter denne sten, vil alltid have enorme kræfter i sine ben 

Blåbærlyng på nordsiden av Mærraskallen

Det siste strekket opp mot toppen av Mærraskallen kjente jeg at jeg slett ikke hadde enorme krefter i mine ben. Det var greit å nå toppen og jeg fortsatte ned mot utsiktspunktet. Det har vokst ganske mye ny vegetasjon opp de siste årene, som gjør at utsikten mot Triungsvann har blitt mer begrenset.

Triungsvann sett fra utsiktspunktet på Mærraskallen
Abortjern
Fra Mærraskallen løp jeg rolig hjemover via Abortjern og Østernvann. Mot slutten var jeg såpass sliten i beina at jeg benyttet en hver liten oppoverbakke som unnskyldning for å kunne gå i stedet for å løpe.
Fint kveldslys i lysløypa på Fossum
Som en oppsummering av turen kan jeg konstatere:
1. Bærumsmarka og Krokskogen er flott
2. Mørkgonga er ikke flottere enn de fleste andre fjellsprekker
3. Mange opplever at Mørkgonga kurerer impotens
4. 85% av de som besøker Mørkgonga gjør det for å kurere impotens
5. Gyrihaugens kraftige mikrobølger gir muligens økt seksuell lyst
6. De fleste som besøker Gyrihaugen er kvinner
7. Kusteinåsen er en lite besøkt perle
8. Det kan være lurt å besøke skildringssteinen med sin mø
9. Man blir sliten i beina av 60 km på blåsti i marka

Turen er nesten over - vårt røde hus skimtes i det fjerne