fredag 23. juni 2017

Virring på Krokskogstupet - Rome is Not A Town

Jeg våknet med et brak lørdag 17.6. og det eneste som stod i tankene mine var Krokskogen. Av en eller annen grunn tenkte jeg også på Roma. Jeg spiste frokost og satte meg i bilen og kjørte til Sundvollen der jeg parkerte ved bunnen av Krokleiva.

En bil er parkert der de bratte bakkene til Manaskardet begynner 
Jeg bestemte meg for å løpe i retning av de gamle ferdselsveien opp Manaskardet og til Gjertrussen. I de bratte humpete bakkene ble det kjørt trekull til Bærum jernverk. Veien var muligens også en postvei til Lier.

Et ondsinnet dyr med spisse horn prøvde å stirre meg i senk 

Sykkelhopp med storslagen utsikt på stien opp Manaskardet 

Manaskardet - det er ikke nødvendig å si noe mer 

Bleu-steinen i Manaskardet med inskripsjonen "Anno 1775 Bleu"
I Manaskardet finner man den kjente og legendariske Bleu-steinen med sitt mystiske budskap "Anno 1775 Bleu": Noen mener at det bare dreier seg om en alminnelig tagger, mens andre har mer vidløftige teorier om at Bleu var mannen som ledet arbeidet med ferdigstillelsen av veien opp gjennom Manaskardet i 1775.

Uavhengig av hva som er bakgrunnen for navnet er det vanskelig å forlate steinen med mindre man har stått og kikket på den i 15-20 minutter.

Anno 1775 Bleu

Byflaksetra eller By-flaksetra
Fra Manaskardet og Bleu-steinen løp jeg inn til Byflaksetra som er den vestligste seteren på Krokskogen. Her var det setring til andre verdenskrig, men da jeg passerte var det ikke en sjel til stede ut over en hare som hoppet inn i skogen.

Hogstfelt mellom Byflaksetra og Finneflaksetra 

Hogstmotorvei mellom Byflasetra og Finneflaksetra 

Tryvasshøgda i det fjerne sett fra Finneflaksetra 

Vollen på Finneflaksetra 

Krokskogstupet og Gyrihaugen sett fra Aboråsen 
Fra Finneflaksetra fortsatte jeg videre til Kongen utsikt. Da jeg nærmet meg hørte jeg mange stemmer, og det var grupper av mennesker ulike steder i terrenget rundt utsikten. Fremme ved Kongens utsikt spiste jeg et hjemmebakt rundstykke med ost, skinke og rød paprika mens jeg tenkte på at utsikten herfra er uendelig mye flottere enn utsikten fra Preikestolen i Rogaland. Jeg ble fort rastløs av alle menneskene og løp videre mot Kleivstua.

Den kjedelige Preikestolen i Rogaland har lite å stille opp mot Kongens utsikt på Krokskogen 

Utsikt fra Kongens utsikt 

Alle som blir opphisset av Rombeporfyr bør sette nesen i retning av Krokskogstupene - der finnes det knapt annet 

En merkelig zen-inspirert sekt har hengt opp rare budskap på trærne i et stort område 
Det var veldig slitsomt å løpe fra Kongens utsikt til Kleivstua da det kom en strøm av mennesker i mot som jeg følte meg forpliktet til å hilse vennlig på. Utenfor Kleivstua var det en stor gruppe engelsktalende syklister som skravlet om alt det spennende de hadde opplevd. Jeg fortet meg videre til den lite trafikkerte stien til Retthella.

Retthella er kanskje den vakreste seteren i marka

Olavskilden på Retthella 
På Retthella tok jeg en kort stopp ved Olavskilden Olav den hellige skal ha latt hesten sin drikke. Det sies at man kan se avtrykket av hestens hover og bøtten som ble brukt i kilden. På setervollen beitet den en del sauer samt tre hester som ikke var stort større enn store hunder. Jeg forlot Retthella og fortsatte på stien i retning av Gyrihaugen.

Hester så små som store hunder på Retthella - neppe slike Olav den hellige red på 

Skilt om SIS Radiostasjonen Ermelin på Retthella 

Utsikt mot Steinsfjorden
Etter å ha passert Lårviktjern fulgte jeg en utydelig sti til venstre i håp om å finne frem til den høyeste steinsøylen i Krokskogstupene; Pipesteinen. Den skal være 15-20 meter høy og befinne seg i ganske bratt terreng nedenfor kanten av stupet.

Pipesteien sett fra kanten av Krogskogstupene

Stygge sko og Pipestein er en uslåelig kombinasjon

Det var beskrivelsen fra Skiforeningen gjorde at jeg klarte å finne frem til steinen:
Fra blåstien går det et utydelig tråkk fra omtrent 100 meter etter der blåstien og skiløypa skiller lag etter Lårviktjern. Tråkket fører til kanten av sydstupet mot Pipeskaret der kjentmannsposten i sin tid lå, og er sporadisk merket med mørkegrønn maling. Derfra er det flott utsikt over skaret og over Ringerike. Det er også mulig å komme ned i skaret fra nord ved å krabbe ned en svært bratt skråning med en blanding av jord, stein, røtter og mose. Anbefales ikke i vått vær, sikringstau med lengde 25 meter vil redusere risikoen for å bli og å falle.
Til tross for at jeg ikke hadde sikringstau valgte jeg å klatre ned den bratte skråningen i retning av stedet jeg antok at Pipesteinen stod. Jeg hadde aldri gjort dette dersom jeg hadde hatt små barn og forsørge, men kombinasjonen av høy alder og en god livsforsikring gjorde at det var et fornuftig valg. 

Skråningen var svært bratt med mye løse masser som stedvis løsnet og dundret nedover skråningen. Jeg skled et par ganger noe titalls meter nedover, men klarte å bremse farten ved hjelp av noe høye løvtrær som stod i skråningen.

Etterhvert kom jeg ned til en storsteinet ur som var dekket av tykk og fuktig mose.Jeg tråkket gjennom et par gangen på grunn av at mosen dekket de dype hullene og sprekkene mellom steinene. Det var såpass smertefullt at jeg lærte meg å bli litt mer forsiktig.

Pipesteinen  dukket plutselig opp mellom trærne 
Jeg så ikke noe til Pipesteinen og beveget med sideveis i den retningen jeg trodde den var. Plutselig viste den seg mellom trærne. Det var fuktig og 25 grader i luften og svermer av fluer og mygg angrep meg da jeg klatret innover i uren mot Pipesteinen. Det var akkurat som om steinen visket "Rome is Not A Town" gang etter gang. Jeg stoppet opp og lyttet, og ble aldri helt sikker på hva jeg egentlig hørte. Jeg satt og lyttet til "Rome is Not A Town" i en halv times tid.

Pipesteinen som visker Rome is Not A Town 

Flere steder med flott utsikt langs den stifrie kanten av stupet
På vei tilbake fra Pipesteinen passerte jeg Retthella på ny. Nederst på vollen møtte jeg en hund som var så opptatt av å kikke på sauene som beitet rett utenfor huset at den ikke enset meg før jeg var ti meter unna. I det den fikk øye på meg skvatt den kraftige enn jeg har sett noen hund gjøre noen gang og for til skogs. Jeg synes folk bør passe bedre på hundene sine og ikke la dem løpe fritt i skogen - sauene har lam og rådyrene har kalver.

Den skvetne løshunden ved Retthella var så interessert i sauene at den ikke merket at jeg kom gående

Sauene på Retthella er bedagelig anlagt 
Fra Retthella bestemte jeg meg for å følge de eldste ferdselsveien fra over Krokskogen til Ringerike ned til Sundvollen, nemlig Nordkleiva. Den er bratt og stedvis glatt og ble etterhvert erstattet av Krokleiva.



Under svenskekongen Karl 12s forsøk på å erobre Norge i 1716 var det en trefning i Tavleskardet i Nordkleiva der regulære norske soldater og bondesoldater stanset svenskene. Til samme 28 svensker og 3 nordmenn skal ha blitt drept i trefningen.

Tavlen i Tavleskardet i Nordkleiva der trefningen fant sted 16.4.1716. 

Selve Tavleskardet der 31 ble drept i 1716

Nordkleiva er bratt og glatt og bærer preg av det ikke er mange som går der 
Nordkleiva krysser Dronningveien og fortsetter deretter nedover inntil den kommer inn på Krokleiva noen hundre meter ovenfor parkeringsplassen i bunnen av bakken.

Det er bratt og frodig der Noedkleiva krysser Dronningveien
Vel hjemme googlet jeg Rome is Not A Town. Det viste seg å være et ungt svensk band fra Göteborg som spilte fenomenalt bra musikk.


Humoristisk nok viste det seg alt alt henger sammen med alt. Coveret på singelen var laget av Coco Moore som er datteren til Kim Gordon og Thurston Moore som alle som løper langs Lysakerelven kjenner utmerket godt. Jeg fikk derfor ikke bare en bra tur, en også nye gode musikalske opplevelser av virringen på Krokskogstupet.

lørdag 27. mai 2017

Hardcore Hundred Miles på Filippinene og ropet på elgen

Hardcore Hundred Miles (H1)på Filippinene regnes som det hardeste 100-miles løpet i Asia. Offisielt er det 161 km, men en del av kilometerne er ekstra lange slik at man ender opp med rundt 170 km.

Løpet har over 12 000 meter med stigning. Like mange meter nedover gjør at beina får mørnet seg skikkelig. For å få like mange meter her hjemme kan man f eks løpe 9 ganger opp og ned Galdhøpiggen fra Spiterstulen. Normalt ligger fullføringsgraden på mellom 40 og 50 %.

Med Erick Gueib i Baguio før transport til Kayapa 
Jeg er egentlig skiløper og syklist og ganske bedagelig anlagt. Jeg liker imidlertid å løpe en liten tur i ny og né hvis det ikke blir for slitsomt.

Nyttårsaften for snart halvannet år siden fikk jeg en visjon og en ordre og at jeg måtte gro skjegg og ha det inntil jeg hadde løpt til sammen ti 100-miles løp. Det siste skulle være ekstra hardt for å være tellende. Skjegg er kjent for å være til stor hjelp dersom man skal fullføre lange løp, slik at jeg så ikke mørkt på å leve en periode med det.

På det daværende tidspunkt hadde jeg løpt tre 100-miles løp, slik at jeg måtte løpe syv før skjegget kunne barberes vekk. I løpet av 2016 gjorde jeg unna fem av løpene: Addo Elephant 100 Mile Trail Run, TEC 100 Miles,  BUM 100 Miles, Mauerweglauf 100 Miles og Bello Gallico 100 Miles. Løpene gikk lett og skjegget var til uvurderlig hjelp slik et ekte ultraskjegg pleier å være.

Så snart skjegget skjønte at det risikerte å bli barbert bort snart begynte det å stikker kjepper i hjulene for meg. Jeg måtte bryte Ultra Trail Sierras del Bandolera 100 Miles i mars. Jeg kom meg heldigvis gjennom TEC 100 Miles i april, selv om skjegget sørget for at jeg fikk en kraftig forkjølelse til løpet. H1 ville bli det tiende løpet, og jeg skjønte at skjegget kom til å gjøre det ekstra vanskelig for meg.

Løpet går i fjellene nord på Filippinene med start i den lille landsbyen Kayapa som ligger på litt over 1100 meters høyde. Det bærer det opp og ned på stier og traktorveier til man når høyfjellplatået nedenfor Mount Pulag på rundt 2700 meter. Deretter fortsetter løpet opp og ned til man når det laveste punktet på 800 meter for deretter å bestige Mount Ugo på nærmere 2200 meter før man fortsetter opp og ned til man kommer til mål i Kayapa.

Ruten

Høydeprofil
Noen dager før løpet fikk vi beskjed om at det av kulturelle årsaker vill være streng forbud å drikke sprit på overnattingsstedene i Kayapa. I tillegg ble vi anmodet om å oppføre oss skikkelig, jf at vi skulle bo hjemme hos familier i landsbyen som hadde åpnet sine hjem. Det var også et totalt røykeforbud i regionen løpet gikk i.


Ombord på flyet fra Oslo til Doha i Qatar så jeg filmen Lion og spiste middag. Etter middagen begynte magen å boble veldig og jeg styrtet til toalettet der jeg vekslet mellom å sitte på rompa og på knærne de kommende to-tre timene mens jeg ropte på elgen. Jeg skjønte umiddelbart at skjegget var i gang med å forpurre planene mine om å få løpt mitt tiende 100-miles løp.



Vel fremme i Manila tilbragte jeg noen timer på strandpromenaden langs sjøen før jeg tok en nattbuss de 5-6 timene til Baguio. Bussen var av det fancy slaget med soveseter, bussvertinne i flott uniform og høye hæler samt servering ombord.

Da bussen stoppet i Baguio litt etter kl 05 om morgenen traff jeg den filippinske ultraløperen Erick Gueib som spanderte taxi på meg til Dangwa-terminalen der det var mulig å skaffe seg transport videre til landsbyen Kayapa. Etter vi hadde tatt en kaffe sammen tok jeg en "passenger van", eller varebil med flere seterader i bagasjerommet, til Kayapa.


Bussterminalen i Pasay i Manila

Egen bussvertinne med flott uniform på nattubussen til Baguio 

Fisk og ris til frokost etter ankomst til Kayapa 

Nærbutikken hadde det meste 

Tessie og hennes barn 
Fremme i Kayapa skulle jeg se etter det grønne huset vis á vis rådhuset der jeg skulle bo på homestay hos Tessie Baltazar. Kayapa er en liten landsby uten noen hoteller eller pensjonater slik at boalternativene var homestay, camping i skolegården, skolen eller rådhuset.

Ekte gruppebilde med vertskapet 

Kjøkken, klestørk og spiseområde
Det var fint å bo hos Tessie. Til sammen 65-70 løpere overnattet i de to bygningene på eiendommen hennes, og man kan milt sagt si at det sov folk overalt. Jeg bodde på et lite dobbeltrom med køyeseng sammen med Ian Yang fra Taiwan.

Kjøkkenet og spisebordene var ute, men under tak. Det ble servert tre måltider hver dag, og var alltid fult av løpere på de tre langbordene vi spiste ved. Den eneste gangen jeg dummet meg ut under et måltid var da jeg tok sukker på grøten. Det viste seg at det var en annen type grøt enn den jeg trodde det var, da det var såvel kyllingkraft som kyllingkjøtt i den.

Løpsleder Jonel Mendoza gir instrukser til deltakerne under briefen 
 På formiddagen før start var det startnummerutdeling og brief for deltakerne på skolen i Kayapa. Løpsleder Jonel Mendoza gikk igjennom løpet, og reglene for løpet. Tiden skulle måles med brikker vi hadde rundt armen og som ville bli scannet på flere av matstasjonene. I tillegg kom tidene våre til å bli notert manuelt ved diverse punkter langs løypa. Vi ble oppfordret til å oppføre oss skikkelig mot vertsfamiliene og mot alle de frivillige som hjalp til under løpet.

Ingen begivenhet uten en ekte fotograf

Skravlete deltakere 

Felles bønn til Gud og Jomfru Maria før start 

Mange vil fotografere deltakerne
Jeg fikk mange spørsmål fra de andre deltakerne før, under og etter løpet. De fem tingene jeg ble spurt mest om var:
1. Kjenner du Djan Nillsen (Jan Nilsen)?
2. Går ikke Tromsø Skyrace i Norge?
3. Bor ikke Kilian Jornet og Emilie Forsberg i Norge?
4. Er det ikke i Norge verdens hardeste triatlon blir arrangert?
5. Har du reist helt hit for å løpe H1?

Jan Nilsen er en nordmann som er bosatt i Thailand. Han er en sterkt løper og har vunnet mange løp i Sørøst-Asia, inklusive H1 i 2016. Han har gått under radaren for ultramiljøet i Norge, men det er morsomt at en norsk løper gjør det så godt i Asia. Veldig mange jeg møtte kjente ham.

Med romkamerat Ian Yang fra Taiwan mens vi venter på start 
Starten gikk kl 00.01. mellom torsdag og fredag. Jeg dro ned til starten en time i forkant sammen med Ian Yang for innregistrering mv. Det var varmt, overskyet og veldig fuktig i været. Vi ble oppfordret av løpslederen om å være stille de 3-4 første kilometerne som ville passere bolighus og gårder.

Jeg synes alltid det er veldig godt å komme i gang med et løp. Slik var det også denne gangen. Så snart starten gikk begynte vi på en stigning som varte hele den neste timen. Det vekslet mellom å gå bratt og slakt oppover. I likhet med de fleste rundt meg ble jeg våt over hele kroppen og svettet kraftig. Det var flott å se alle lysene fra hodelyktene til deltakerne som snirklet seg sikk-sakk oppover fjellsiden.

Rett før startskuddet går 
Etter en times tid kom vi inn på en smal sti som gikk mer eller mindre flatt de neste kilometerne. Det er var jordbunn med steiner av og til og glatt enkelte steder. Vegetasjonen var veldig tett og hang ned over stien. Problemet for meg var at stien ikke var hugget ut for en som er 193 cm. Jeg måtte derfor løpe med bøyd nakke i perioder og stadig dukke for ikke å stange hodet i lavthengende grener.

Etter 14 km kom vil til den første matstasjonen. som lå i en liten landsby. Jeg fylte flaskene mine med lokalt vann og spiste et par utrolig gode riskaker som var pakket inn i blader før tidbrikken min ble scannet. Deretter bar det videre ut i mørket.

Scaning av tidbrikke på matstasjon 1/Aid station 1 - foto: Paksit Photos 
Løpet fortsatte videre med et par bratte stigningen og nedstigninger før vi begynte på en lang bratt oppstigning. Kroppen kjentes lett og fin ut og fremdriften var grei. Det eneste problemet var fuktigheten som gjorde at jeg svettet veldig mye, noe som igjen førte til at jeg måtte drikke så mye vann at det neste ble ubehagelig.

Etter rundt fem timers løping i nattemørket kom jeg til den andre matstasjonen. Den lå på en liten skole i en ennå mindre landsby oppe i fjellene. Både Ian Yang og Erick Guieb kom til matstasjonen omtrent samtidig med meg og vi utvekslet noen få ord. Jeg fikk en porsjon med grøt og spiste litt banan før jeg fylte vannflaskene mine med lokalt vann og fortsatt videre.

Morgenstund i fjellene I
I løpet av den neste halvtimen ble det lyst. Løypa gikk nedover en vakker dal med masse vegetasjon. Det lå små gårdsbruk i de bratte fjellsidene til tross for at det ikke var noen veier i dalen. Alt måtte bæres på stier som stadig krysset dalføret og sidedaler på smale hengebroer.

Morgenstund i fjellene II

Lasng kø ved hengebroen som måtte krysses enkeltvis 

Den lengste hengebroen med et spenn på 100 meter og 50 meter ned til elven i dalbunnen
Under briefen før løpet ble alle hengebroene vi skulle krysse viet en del oppmerksomhet. Av hensyn til sikkerheten var det ikke lov til å være mer enn en løper på broene av gangen, og vi ble oppfordret oss til å holde oss godt fast siden noen av broene var ganske ustabile.

En av broene vred seg ganske mange grader da jeg gikk utpå den, og jeg måtte holde meg godt fast i wiren for ikke å skli av broen. Den neste broen var veldig glatt da det var sopp/alger på de fuktige og råtne plankene på den. Jeg tok det rolig og var glad at jeg ikke har høydeskrekk.

Etter ti minutters venting er det snart min tur til å krysse 

Veldig fuktig og vakkert
Fuktig, glatt og grønt
Etter å ha krysset den lengste hengebroen kom vi til noen rismarker. Jeg kjente at magen begynte å boble, og i løpet av kort tid begynte jeg å rope på elgen.

Løping over rismarker

Jeg nøt den fine utsikten mens jeg ropte på elgen 
 Ropene på elgen ble kraftigere og kraftigere etterhvert som jeg fortsatte nedover dalen. Etter en stund kom en veldig bratt nedoverbakke som ble etterfulgt av en bratt oppoverbakke der neste matstasjon skulle være på toppen.

Halvveis oppe i bakken følte jeg meg uvel og satte meg ned en stund mens jeg småropte på elgen. Deretter fortsatte jeg sakte oppover til matstasjonen.


En løper på vei opp de bratte bakkene til matstasjon 3

Løpere nede  dalbunnen

Bregnene langs løypa var ikke små og puslete, men rotekte trebregner

Mange steder var vegetasjonen så tett at det var tilnærmet umulig å bevege seg utenfor stien
 Hvis noen vurdere å delta er det greit å vite at det koster nøyaktig kr 8788 å delta på Hardcore Hundred Miles på Filippinene dersom man reiser fra Norge.

4214    Flybilletter tr Oslo - Manila (kampanjetilbud)
1700    Startkontingent
405      Transport tr Manila - Kayapa
77        Taxi tr flyplass i Manila
307      Fire overnattinger med fullpensjon i Kayapa
1342    To hotellovernattinger i Manila på 4*-hotell
360       Flytog tr Gardermoen
385       Mat, museer og andre småting
8788     Sum

I tillegg tar det litt tid å reise, da selve flyreisen tok ca 17 timer hver vei. Man får imidlertid gratis overnatting på flyet og fortløpende servering. I tillegg kan man slappe grenseløst av, se filmer, lese og høre på musikk. Hvis man er veldig sosial er det også ubegrensede muligheter for å skravle med medpassasjerer fra mange ulike kulturer.

Vakkert og fuktig 

Villjordbær vokste på store busker

Fylling av drikkeflasker

Matstasjon 3 var på en liten skole 
 Fremme på matstasjon nr 3 i landsbyen Napo Tuyak fikk jeg en porsjon med nudler. Jeg klarte imidlertid ikke å spise noe av den, og satte meg derfor ned for å vente litt for å se om jeg ble bedre.

Etter en drøy time med venting var jeg fortsatt ikke i stand til å spise noe, og begynte å innse at løpet mitt sannsynligvis endte her. Frem til neste matstasjonen var beregnet tidsbruk  4-5 timer og det gikk stort sett oppover hele veien. Jeg ventet likevel litt til med håp om at jeg skulle bli bedre.


Til slutt erkjente jeg at løpet mitt kom til å ende her etter 47 km. Jeg kontaktet en funksjonær og meldte at jeg brøt. Deretter tok fire av oss som brøt et flott gruppebilde. Klokken 10 gikk maksimaltiden for å forlate matstasjonen ut. Det var hektisk stemning de siste minuttene for å få løpere som hadde ankommet sent videre.

Etter at maksimaltiden hadde gått ut fortsatte det å komme løpere. De ble alle tatt ut av løpet og gitt litt mat og drikke. Til slutt var vi 18 personer på matstasjonen som enten hadde brutt eller kommet for sent.

Gruppebilde av brutte løpere 

Mens jeg satt og ventet på matstasjonen reflekterte jeg på hvorfor det gikk galt. Jeg kom til at det var fem mulige årsaker som alle hadde en viss sannsynlighet.

1. Magen tålte ikke det lokale vannet i landsbyene vi passerte
2. Jeg ble uvel av tablettene mot malaria
3. Varmen og luftfuktigheten gjorde meg uvel
4. Jeg er en svak og puslete nordmann
5. Ukjent alvorlig underliggende sykdom

Den første gangen jeg ropte på elgen var på flyet til Qatar, dvs kort tid etter at jeg spiste den første tabletten mot malaria. I følge pakningsvedlegget var kvalme og oppkast en vanlig bivirkning. Videre var det vannet vi ble servert på matstasjonene fra lokale vannkilder. Kvalme kan også være symptom på kreft eller annen alvorlig underliggende sykdom. En ennå mer sannsylig årsak er at jeg ble uvel av varmen og den voldsomme luftfuktigheten.

Jeg kom likevel frem til at det som gjorde meg uvel var at jeg er en svak og puslete nordmann. I egne øyne er vi spreke og sterke, men vi trener mindre enn vi tror, og er nær bunnen i Europa når det gjelder fysisk aktivitet. Årsaken til at jeg ble uvel og løpt rundt og ropte på elgen var derfor bare et tegn på generell norsk svakhet. Det var deilig å ha kommet til en konklusjon, slik at jeg kunne gå videre i livet.

Med Erick Quimpo Trio som også brøt 

Oppfordring til skolebarna i Napo Tuyak
 Mange tror at man bryter et løp ved å utbryte: Jeg bryter. Det kan man gjerne gjøre, men når man befinner seg i den avsidesliggende fjelllandsbyen Napo Tuyak som det ikke går bilvei til, må man også finne en måte å komme seg til sivilisasjonen på.

Løsningen var at arrangøren kontaktet de i omegnen som hadde terrengmotorsykler. Mot 400 pesos (ca 80 kroner) skulle de kjøre oss på den steinete traktorveien de 13 km og 800 positive høydemeter til Babadak som lå ved nærmeste bilvei.

Etter 5 timers venting i Napo Tuyak kom det 4 motorsyklister. Jeg var heldig og kom med i den første gruppen som skulle kjøres ut. Jeg kjente at det var greit å komme seg avgårde, da jeg begynte å bli litt slapp etter mange timer uten mat.

Motorsyklistene var stort sett ikke større en halve min størrelse og hadde små motorsykler. Det ble klart at eneste mulighet til å få meg ut var at jeg satt bakpå den største motorsykkelen. Det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Han som kjørte meg hadde overhodet ikke kontroll over sykkelen med meg bakpå. Jeg måtte hoppe av et par ganger for at vi ikke skulle velte på den teknisk krevende traktorveien. Etter å ha veltet et par ganger i lav fart, streiket motoren på sykkelen. Vi hadde ikke kommet lengre enn en kilometer.

Evakuering av brutte deltakere med motorsykler 
Eneste løsning var å ta beina fatt. Jeg takket motorsyklisten for forsøket og begynte å traske i de bratte bakkene oppover mot Babadak. Jeg traff den lokale toppløperen Marcelino Sana-oy som i likhet med meg var på vei mot Kayapa etter at han hadde vært sluttpatrulje i den første delen av løpet. Han fortalte at han bodde på en gård vi hadde passert langs stien og at han normalt trente mye i fjellene der vi gikk.

Med Marcelino Sana-oy på vei til Babadak
 Da det var noen få kilometer igjen til Babadak ble traktorveien noe bedre og flatet ut. Det dukket opp en terrenggående lastebil som sneglet seg fremover på den dårlige veien. Det viste seg at sjåføren skulle til Kayapa, og vi fikk sitte på. Det gikk i gangfart frem til Babadak. Deretter tror jeg sjåføren trodde at han kjørte rallybil den neste halvannen timen til Kayapa. Ivrig teksting på mobilen gjorde at det var såvidt han klare en del av de utallige kurvene på veien.

Lastebilsjåføren drømte om å bli rallykjører

Tessie Baltazar kåret en mannlig løpet fra Malaysia til løpets peneste løper 
Tilbake i Kayapa spurte jeg Tessie om jeg kunne få middag selv om jeg ikke hadde lykkes med å fullføre løpet. Hun kunne leende bekrefte at selv brutte løpere fikk mat hos henne. Jeg klarte å spise litt for første gang på 15 timer, og fikk litt energi tilbake i kroppen.

Løpere fra Japan, Norge og Malaysia sammen med Tessie 

Den japanske løperen som kom på fjerdeplass i H1 beundrer den fine premien han har fått
 Siden jeg brøt hadde jeg fått en ekstra fridag. Jeg bestemte meg for å reise til Manila en dag før jeg hadde planlagt for å få litt mer tid som turist i byen. Tessie skulle hjelpe meg med å skaffe transport til Baguio der jeg kunne ta en buss til Manila. Det viste seg imidlertid at all transport ut av byen var full og etter halvannen time med mislykkede forsøk på å stanse biler, var løsningen å ta en buss som skulle komme noe senere på dagen.

Jeg snakket med et par løpere, Renee og Ewegene, som også skulle tilbake til Manila. De reiste som del av en større gruppe fra Malaysia og hadde heldigvis en ledig plass i bilen de hadde hyret. Planen deres var å kjøre direkte til Manila om en time eller to.

Lørdag og alle busser og varebiler fra Kayapa er fulle 

En sovende gjeng fra Malaysia på vei tilbake til Manila 
 Halvveis til Manila stoppet vi for å spise lunch. Ewegene kjøpte en pose med egg med kokte andefoster i (Balut). Det så forferdelig ut, men smakte slett ikke ille.

Balut er en delikatesse på Filippinene

Hele familien på tur 
Utsikt over byen fra baren på hotelltaket 
I Manila bodde jeg i den gamle delen av sentrum innenfor bymuren (Intramuros) fra spansketiden. Mot slutte av andre verdenskrig var det grusomme krigshandlingen i denne delen av byen med over 100 000 sivile drept da amerikanske og filipinske styrker rykker frem mot japanerne. Gamlebyen ble fullstendig ødelagt og veldig mange innbyggere ble massakrert eller drept i kamphandlingene.

Gamlebyen har aldri blitt bygget helt opp igjen etter krigen, men hele bymuren fra spansketiden er restaurert. I tillegg er en del hus gjenoppbygd. Med unntak av en del undervisningsinstitusjoner og museer er det relativt lite aktivitet i området, selv om det er ganske åpenbart at dette kunne vært byens mest attraktive område dersom det hadde vært restaurert og gjenoppbygget.


Slik det så ut innenfor bymuren etter 2 verdenskrig 

Golfbane langs den restaurerte bymuren med festningsverk 

Katedralen i Manila

Kinesisk kampsoprt i Rizal-parken

Minnesmerke over frigjørngshelten José Rizal på stedet han ble henrettet av spanjolene i 1896

President Duterte har skaffet seg sitt eget mobile gatekjøkken 

Gateløp i Intramuros (innenfor murene)

Bygning som ikke er gjennoppbygget etter 2. verdenskrig 

Hvis man graver i bakken dukket det opp litt rester fra krigen 

Pasay-elven er vakker selv om den ikke lukter så godt 

Aduana-bygningen er vakker selv om den er ødelagt 
Det er hardt å være bygning i Intramuros. Ett eksempel er den vakre Aduana-bygningen som ble oppført mellom 1823-29. Deretter ble den ødelagt av jordskjelv i 1863, revet i 1872 og gjennoppbygget i 1876. I 1941 ble den skadet av japansk bombing og ødelagt av amerikansk og filippinsk artilleri under slaget om Manila i 1945. Den ble gjennoppbygget etter krigen, men ødelagt av brann i 1979 og har siden stått tom.

Minnesmerke over ofrene for slaget om Manila i 1945
Da jeg reise hjem fra Filippinene hadde jeg fortsatt skjegg................................


Jeg kan varmt anbefale Hardcore Hundred Miles. Løpet går i flotte og (for en nordmann) eksotiske omgivelser. Arrangørene er veldig bra og det er lett å komme i kontakt med de andre deltakerne. Har man ikke vært på Filippinene tidligere er det på høy tid at man kommer seg dit. Det er ikke en gang et helt år til løpet arrangeres neste gang.