lørdag 12. august 2017

Somlemannen tester Rondane topp 10 aka Rondane 2k maraton

Jeg følte meg skamfull over å ha sviktet norske fjell siden jeg løp 143 km på Xreid Fjordruta på Nordmøre i overgangen juni/juli. Valget falt derfor på Rondane og de ti toppene som er over 2000 meter som en generalprøve til jeg skal ta turen sammen med en slektning til neste år.

Da jeg var barn leide vi hytte like ved Rondablikk hver vinterferie og det ble mange lange skiturer til Rondvassbu, Peer Gynt hytta og andre steder rundt omkring i Rondane. Felles for de fleste lange skiturene var at vi gikk tilbake over den store Furusjøen etter at det hadde blitt mørkt. Jeg var derfor vel så vant med turer i Rondane i mørket som i dagslys. Tradisjonen tro skulle mørket bli en del av denne også.

En rundtur på toppene i Rondane byr på mange flotte naturopplevelser
Rondane topp 10 kalles Rondane 2k Maraton av mange. Det har etterhvert gått sport i å gjøre turen raskest mulig unna. Dette var ikke min ambisjon, men jeg sjekket en del av de gps-sporene jeg fant på nett på jakt etter gode veivalg, da store deler av ruten går utenfor sti. Jeg ble ganske sjokkert da det viste at mange av de som hevder å ha løpt runden har løpt en hestesko i stedet for å løpe hele runden, da de ikke har startet og avsluttet på samme punkt . Blant hesteskolket er det vanligste å droppe turen rundt Loren i sørsiden av Rondevatnet.

Flott utsikt til Rondvatnet på veien mot Veslesmeden
De fleste tar runden i klokkeretningen, slik at man gjør unna de krevende og utsatte partiene før man blir alt for sliten i beina. I tillegg er det enklere å ta Smedeggen/Smebandet og Trolltinden i denne retningen fordi mesteparten av klyvingen blir oppover.


Jeg kom meg til Rondvassbu ved å ta 14.02.-toget fra Oslo til Otta og sykler derfra opp til Rondvassbu. Sykkelturen foregikk i regn og hadde fine 1000 meter med stigning. På Mysusæter oppdaget jeg en 10 cm lang revne i bakdekket langs kanten av felgen. Jeg syklet molefonkent videre, opp Tjønnbakken og måtte pumpe luft i dekket flere ganger fordi det lekket luft.

Vakker morgenstund med skyer som surrer hit og dit
Natten før turen lå jeg i seng 13 på sovesalen i kjelleren på hovedhuset. Vi var åtte som sov på langs i overkøyen og like mange i underkøyen. Mannen til høyre for meg snorket på en jevn og fin måte som gjorde meg søvnig på en behagelig måte inntil en vakker kvinnestemme fra køyen til høyre for ham sa "Legg deg på siden!" på bortimot perfekt vis. Da han begynte å snorke igjen fem minutter senere begynte de to damene til venstre for meg å fnise. Dette førte til at jeg sovnet.

På vei mot Veslesmeden var det god utsikt til Storsmeden
Etter å ha stått opp og spist begynte jeg på turen mot Veslesmeden. Det hadde regnet hele uken, men det stoppet i løpet av natten. Det var derfor bløtt i terrenget og steinene var våte.


Oppstigningen til Veslesmeden gikk greit. Det var tett tåke på det siste partiet opp, og ikke noe særlig å se på toppen. Jeg gikk et stykke ned igjen før jeg krysset over mot Smedeggen. Jeg beveget meg sakte, da en del av steinene var glatte.

Rett under toppen av Veslesmeden forsvant tåken og de ble god utsikt 
Ut på eggen kom jeg til en hammer jeg måtte ned. Jeg fant raskt en vei på høyre side. Midt på eggen ble det tett tåke. Jeg måtte derfor bruke litt tid på å vurdere veivalg på hammerne på vei opp mot Storsmeden, da jeg ikke så dem før jeg var tett innpå.

Den eneste hammeren jeg måtte gå ned på Smedeggen/Smebandet 

Flott utsikt rett før en ny tåkesky
På vei opp mot Storsmeden var det flere hammere som var morsomme å klyve. Det er det lett å finne naturlige veivalg med gode tak i fjellet. Det eneste jeg ikke likte var passeringen av den ene hammeren i en løs renne til høyre. Nattens kraftige regn hadde gjort at løsmassene i rennen var ekstra villige til å bevege seg. Det var imidlertid fast fjell langs hele rennen som gjorde at det lett å holde seg fast.

Jeg beveget meg sakte siden det var vått og stedvis glatt. Tåken bidro til at de steinene som hadde brunaktig mose på seg var ekstra glatte, mens de som "bare" hadde grønn kartlav stort sett var greie.

Toppen av Storsmeden innhyllet i tåke 

På Storsmeden blåser vinden som vanlig skjegget mot øst
På toppen av Storsmeden var det tett tåke og blåste friskt. Etter å ha tatt et bilde fortsatte jeg raskt vestover ned langs eggen. I bunnen av bandet krysser man den gamle DNT-stien fra Kaldbekkbotn til Langholet før man begynner turen til Trolltiden med å bestige en pyramideformet topp.

I bunnen av bandet begynner oppstigningen til en pyramideformet topp 

Eggen på Trolltiden en innbydende
På vei mot Trolltidene følger man eggen over fortoppen 1897. Det er luftig og en god del morsom klyving.

Utsikt til villreinens rike i Verkilsdalen

Mange flotte billedmotiv langs eggen
Jeg tenkte på at de som har laget for Rondane har klart å gjøre det vakkert, men spart litt inn på kvaliteten på fjellet. Det er forvitret i en slik grad at det ligger stein overalt - til og med på eggene og på toppene. Når man skal klyve er enkelte av takene i formasjoner som ligner stablede knekkebrød. Det er alltid greit å sjekke at det man tar i ikke har tenkt å løsne. Fjellet i Rondane består av 650-750 millioner år gammel sandstein som smuldret opp da Rondane lå i et varmt og fuktig klima for 60 til 2,6 millioner år siden. Botndalene og eggene er dannet som følge av erosjon under de 40-50 istidene som har vært de siste 2,6 millioner år.

Jeg satte pris på at tåkeskyene blåste bort av og til, da det gjør rutevalget enklere

Flott utsikt fra eggen på Trolltinden

Det navneløse vannet i Verkilsdalen

Trolsk stemning med tåke som kom og gikk

Har man høydeskrekk bør turen legges andre steder enn eggen til Trolltinden

Verkildalsbotn og Verkildalsvatnet i bakgrunnen
I den utmerkede bloggen Sjumil.no beskrives tråkket ned på flanken av eggen som nedstigningen til helvete. Flere andre beskrivelser av ruten peker på årsaken, nemlig at man må krysse flere løse renner for deretter å klatre tilbake til eggen via en renne med mye løsmasser.

Den såkalte nedstigningen til helvete på Trolltinden

Det er en del relativt fast fjell på tråkket nedenfor eggen på Trolltinden
Det viste seg at rennene var langt greiere å krysse enn jeg hadde fått inntrykk av ut fra de beskrivelsene jeg hadde lest. Stien hadde imidlertid et par punkter der det var greit å være edru slik at man ikke risikerte å sjangle ut for kanten, da det var et stykke ned til dalbunnen

Det er tydelig hvor folk har gått

Utsikt mot Smedhamran
Da jeg nådde toppen av Trolltinden trakk tåken seg over kanten av stupet og solen brøt igjennom. Jeg ble stående å tenke på at det hadde vært et flott sted å invitere det islandske bandet Kælan Mikla til å spille sin sant Kalt for villreinen som har noen av sine kjerneområde i bontdalene som omkranser Trolltinden.
Kommer Kælan Mikla noensinne til å spille på Trolltinden?

Det blåste imidlertid såpass friskt at jeg fort kom til meg selv og fortsatte nedover mot dalen for holde varmen.

Trolltinden er min favoritt blant 2000-meters toppene i Rondane

Veien ned mot Langholvatnet
Det lå rester at et snøfelt i flanken til venstre, en dette hadde stort sett isdekke og var ikke helt egnet å bevege seg på. Uren ble grovere på vei nedover og det gikk temmelig sakte. Tidligere på sommeren ligger det et snøfelt store deler av veien ned, slik at man kan gjøre partiet unna på kort tid.

Etter at den siste steinblokken var forsert kom jeg til Langholvatnet. Jeg hadde vært tom for vann et par timer og drakk meg utørst før jeg satte meg ned og spiste litt.

Deretter fortsatte jeg nordover og krysset bekken Langholskridu på et punkt der det så ut som om det var lett å forsere den løse skråningen ned til bekken og i tillegg komme helskinnet opp igjen på den andre siden. Jeg fulgte deretter en sti halvannen kilometer før jeg skar ut i terrenget til høyre. Stien var tidligere t-merket, men merkingen er fjernet for å få færre til å gå der av hensyn til villreinen, da den lett blir påvirket av passerende mennesker.

I rappporten "Villrein og ferdsel i Rondane, Sluttrapport fra GPS-merkeprosjektet 2009-14, Norsk institutt for naturforskning, skriver Olav Strand m fl om hvor lett villreinens atferd påvirkes av menneskelig aktivitet:

Hvis områder med lav forstyrrelse er tilgjengelige vil reinsdyra forflytte seg til slike områder og unngå mennesker ved storskala forflytninger. Dersom slike områder ikke er tilgjengelige vil reinsdyra respondere med å bevege seg mer, noe vi ser gjennom en økt krysningsfrekvens på stier der ferdselen er 3 til 30 personer/dag. Dersom forstyrrelsene øker ut over 30 personer/dag reduseres krysningsfrekvensen, og stiene framstår etter hvert som barrierer i landskapet.


Digerronden sett på avstand
Terrengpartiet fra jeg forlot stien og til foten av Digerroden var temmelig bløtt og lange strekk minnet om  gå på svamp.

Utsikt bakover mot Nørdre Smehamran og Vassberget
Turen opp Digerronden var den minst fornøyelige på hele turen. Fjellet er en stor pyramideformet steinhaug som ble ganske kjedelig å bevege seg på. Det gikk treigt og jeg kjente at det var på tide å forbedre kondisjonen litt.

eg funderte på hvorfor man har vært så fantasiløse at man har kalt en topp Storronden og denne for Digerronden i stedet for å kalle den Pyramideronden, Steinhaugronden eller Kjedeligronden. På toppen var flott utsikt og veien videre ble langt finere.

Digerronden = stein, stein, stein 

Utsikt vestover på stigningen mot Digerronden

Digerronden

Endelig på toppen av Digerronden 

Ruten videre mot Midtrondene fulgte stort sett eggen 
Så snart jeg startet oppstigningene mot Midtrondene møtte jeg dagens første turgåer. En mann med staver og skjegg kom i mot i taktfast marsj. Vi utvekslet et forsiktig nikk og et lavmælt hei før vi hastet videre i hver sin retning. Etter å ha vært borte fra sivilisasjonen i så mange timer var det vanskelig å huske hvordan man skal opptre overfor andre mennesker.

Høgronden skimtes mellom Midtrondene

Landskapet flater ut mot nordøst 

Toppen av Midtronden  vest
 På vei ned fra Midtronden vest tok jeg et idiotisk veivalg som førte til turens mest tidkrevende klyving. Vel nede var veien opp til Midtronden øst kort og enkel.

På Midtronden øst har ingen turt å bygge en varde på det høyeste punktet 

Høgronden ligger og venter 
 I den første bakken opp mot Høgronden meldte sulten seg igjen. Jeg satte meg ned for å spise litt og tok en titt på klokken og kartet. Det hadde blitt langt på dag, og jeg skjønte at jeg ikke ville klare å rekke oppom alle de ti toppene innen det ble mørkt. Jeg bestemte meg derfor for å droppe Høgronden og Storronden og i stedet gå rett ned i Langglupdalen og tilbake til Rondvassbu via Rondslottet og Vinjeronden.

Det er sett bjørn rett under toppen på Høgronden, og ses av og til bjørn i Langlupdalen. På vei ned i dalen håpet jeg på å treffe en, selv om jeg ikke hadde med noe annet kamera enn det som var på mobilen.

Uren jeg somlet meg ned 
 Det var mye løs ur på veien ned og det gikk usigelig sakte.  Da jeg nådde Langglupdalen skjønte jeg at det kom til å bli mørkt selv om jeg hadde forkortet turen med 3 kilometer og 600 høydemeter.

Skyene berører toppen av Rondslottet 

Storronden i bakgrunnen

Det var deilig å treffe på stien til Rondslottet 
 Etter å ha krysset Langglupdalen og begynt oppstigningen mot Rondslottet, kom jeg inn på stien til Rondvassbu. Det var avslappende å følge stien, da jeg slapp å navigere og vurdere ulike veivalg. Det gikk imidlertid veldig sakte oppover den bratte delen.

På vei opp mot Rondslottet kom tåken sigende 

Rondane leverer noe av det beste vardematerialet Norge har å by på, noe varden på Rondslottet er eksempel på 
Det var godt å nå toppen på Rondslottet. Ikke bare er den med sine 2178 meter den høyeste toppen i Rondane, men det er også den toppen hvis navn oftest uttales feil. Under en undersøkelse i 2005 svarte 75% av de spurte at der kalte den Rondeslottet, mot et snitt på 17% feil navnebruk for de andre 2000-meterstoppene i Rondane. Å kalle Rondslottet for Rondeslottet, regnes som like rart som å kalle dalen mot vest for Gudbrandsedalen.

Langs eggen mellom Rondslottet og Vinjeronden
Etter Rondslottet ble tåken stadig tettere og jeg måtte bruke tid på å finne veien. I tillegg mørknet det før jeg skulle begynne oppstigningen mot Vinjeronden. Jeg trives best i mørket, og ble varm innvendig så snart jeg var omsluttet av mørke.

Jeg skrudde på hodelykten. Den var fin for å se hvor jeg skulle sette foten, men fungerte ikke så godt for å finne neste t-merke, da jeg stort sett bare så tåke i lysstrålen.
¨
Jeg møtte en dame som kom i mot i bakken opp mot Vinjeronden. Jeg spurte henne om det gikk bra. Hun svarte på engelsk at hun ikke skjønte hva jeg sa. Jeg gjentok spørsmålet på engelsk og hun fortalte at hun hadde blitt overrasket av mørket. Jeg spurte henne om hun hadde sovepose og telt, noe hun kunne bekrefte.

Mens vi stod og så på hverandre i mørket begynte vi å kommunisere uten å bruke ord. En av de tingene hun kommuniserte til meg var at fjellrein heter rangifer tarundus tarundus på latin.

Etter å ha kommunisert uten ord i 7-8 minutter skjønte begge instinktivt at den andre var livsfarlig fordi vi begge var utstyrt med knivskarpe sjeler. Jeg brukte derfor ord igjen og sa "Have a nice trip then" før jeg hastet videre i mørket.

Da jeg nådde toppen av Vinjeronden virret jeg avgårde i feil retning
Det flatet ut da jeg nådde toppplatået på Vinjeronden, Det lå heller ikke stein overalt. Jeg så meg bekymret tilbake etter kvinnen jeg hadde møtt i mørket og begynte å løpe til tross for at jeg ikke så noe særlig. Jeg stusset over mangelen på t-merker, og tok en titt på gps-en. Det viste seg at jeg var på vei i helt feil retning. Tilbake på stien var det storsteinet ur. Da jeg ålte meg ned fra en stor stein, skar den et perfekt kutt i buksebaken min.

I uren ned til Rondholet var det tett tåke. Jeg mistet stadig stien og måtte ha nesen ned i GPSen og virre meg sikk-sakk nedover. Så snart det flatet ut letnet tåken og det ble langt enklere å bevege seg.

Tåken blåste bort et øyeblikk da jeg var på vei ned fra Vinjeronden
Rondvassbu lå mørklagt da jeg kom frem slik at det var lite aktuelt å dusje. Jeg vurderte å hoppe i Rondvatnet, men endte opp med en overfladisk vask i mørket før jeg tok på meg rene klær og snek meg opp i overkøye 13. Jeg var så stille at de 15 andre som lå på sovesalen ikke hørte meg, men i søvne har helt sikkert drømmene deres blitt påvirket av at jeg luktet slik man gjør når man har gått noen tusen høydemeter på en dag.

Hvis man skal gjennomføre turen i midten av august, bør man ikke somle så mye som jeg gjorde med mindre man ønsker å ta deler av turen i mørket. Begynnelsen av juli er antakelig optimalt. Dagene er lange, det har smeltet nok snø samtidig som det er en del snørenner igjen som kan gjøre nedstigningen uendelig mye raskere enn de blir når man må knote seg nedover i uren.

Jeg skal tilbake og ta alle de ti toppene over 2000-meter sammen med en slektning, og gleder meg allerede til å gjøre det. Det blir hyggelig å ta den sammen med andre, men det er også noe eget over å være helt alene i storslått natur.

Runden ser ut som et dårlig forsøk på å tegne Afrika 
Status for runden ble 42 km og drøye 4000 høydemeter med stigning. De to eneste menneskene jeg møtte var mannen mellom Digerronden og Midtrondene og kvinnen jeg møtte i mørket mellom Rondslottet og Vinjeronden.

Dagen etter syklet jeg ned til Otta og spiste en solid lunsj på Solstad Kafé på Otta før jeg ble plukket opp og vi kjørte til hytta på Oppdal.

fredag 28. juli 2017

Intense typer du blir utsatt for i løpsmiljøet

Sist jeg drakk øl med noen andre løpere satte vi i gang å diskutere hvilke karakterer man ofte dumpet borti i det norske løpsmiljøet. Vi kom til at det i hvert fall var åtte ulike typer man ble utsatt for med jevne mellomrom.


1. Den lettlurte hakk-i-plata-idioten 
Noen lar seg forføre av Donald Trump eller ISIL. I løpsmiljøet har det til alle tider vært folk er så lett påvirkelige at alt som skal til for å forføre dem er at de leser en bok. På 70-tallet var det "The Complete Book of Running" fra 1977 som fikk de lett påvirkelige til å tørne og på 80-tallet var det "Lore of Running" fra 1985.

Det er imidlertid ingen bok om løping som har fått så mange lett påvirkelige til å tørne samtidig som "Born to Run" fra 2009. Boken om de fattige indianerne som løper rundt i hjemmelagde sandaler i en tørr og varm del av Mexico har hatt en ufattelig stor påvirkningskraft.

Indianere i Mexico lager sandelene sine selv av gummi fra gamle bildekk og løper "barfot" med dem 
De lett påvirkelige har slukt det populærvitenskapelige svadaet bokens teorier bygde på rått, og flere av dem har blottstilt sin idioti ved å løpe rundt barbeint i Norge.

De første menneskene som kom til Norge da isen trakk seg tilbake for 10 000 år siden brukte både sko og klær. En liten bok om noen indianere som bruker sandaler (i likhet med de fleste som bor i land med varmt klima) var alt som skulle til før flokker av lettlurte nordmenn bestemte seg for å slutte med sko.

Det burde ikke være noe problem at noen velger å løpe barnbeint. Problemet et det evinnelige tjatet barbeintløperne plager alle andre med. Kan de ikke bare løpe barbeint og holde kjeft om det?


2. Den gørrkjedelige
Alle har hatt en slektning som har opplevd så lite i livet at den samme historien fortelles gang etter gang. Man kjeder seg i hjel, men har ingen sjanse til å flykte fra de gørrkjedelige historiene.

Den typiske løperen har vært tykk, røyket eller sniffet lim i sitt tidligere liv. Etter at lastene er kastet på båten og en sunnere livsstil har tatt over blir den ferske løperen litt forbløffet og forteller alle om forvandlingen sin. Det er selvsagt både naturlig å bra at man er glad over å ha gjort noe som gjør livet bedre.

Den amerikanske ultraløperen Catra Corbett er ikke gørrkjedelig selv om hun har en fortid som junkie
De gørrkjedelige skiller seg imidlertid fra de øvrige 90 % av løperne ved at de ikke klarer å slutte å fortelle om forvandlingen sin selv om det er lenge siden vedkommende var tykk, røyket eller snifffet lim.

Selv om omgivelsene er drittleie av å høre "før var jeg tykk, nå er jeg sprek" er man ofte greie og sier "så flink du er" for å være snill mot den gørrkjedelige. Man er imidlertid drittlei av å høre det samme gnålet år etter år.


3. Milliardærhjelperen og samaritanen
Kyniske kommersielle aktører har alltid utnyttet de mest blåøyde menneskene. På samme måte er det i løpsmiljøet. De blåøyde med blogg eller et par følgere på Instagram kan når som helst bli kontaktet av en sportskjede eller et amerikansk milliardkonsert som selger sko og blir bedt om å selge sjela si mot å motta noe få "gratisgaver" i løpet av året.

Noen låner sitt gode navn og rykte til milliardæren Bjørn Rune Gjelsten som tjente 544 mill i fjor 
De blåøyde for eksempel bli kontaktet av Sport 1 i Storgata i Oslo og bli spurt om å være ambassadør, les; jobbe gratis for en milliardær.

Sport 1 Storgata AS er eid 100 % av Sport 1 Gruppen AS der 86 % av aksjene er eid av Gjelsten Holding AS som eies 100 % av Bjørn Rune Gjelsten. Dersom man er ambassadør for butikken betyr det i praksis at man bruker tid, energi, sitt navn og rykte, sin integritet osv for å arbeide tilnærmet gratis for å gjøre Bjørn Rune Gjelsten ennå rikere. Tilsvarende bidrar de som jobber "gratis" for amerikanske skomerker til gjøre amerikanske investorer ennå rikere.

Samaritanen bruker i stedet navnet og ressursene sine på frivillig arbeid til andres beste. Noen gjør en en innsats for Romerike Ultraløperklubb, mens andre hjelper Barnekreftforeningen eller Right to Play.

Det er ikke ulovlig å jobbe frivillig for en milliardær, men det er definitivt en ganske rar ting å gjøre sammenliknet med jobbe for Barnekreftforeningen eller andre som prøver å gjøre andre menneskers liv bedre.


4. Den rike skrytepaven
Den rike skrytepaven nøyer seg ikke med å løpe i sin egen bakgård. De markedsfører seg selv og sin økonomiske status ved å iscenesette seg selv og sin løping med verden som arena.

For å vise sin velstand er det ypperste valget løp av typen som Marathon Des Sables, 4 Deserts og lignende der reise og deltakelse for en person gjerne kommer på minst 50 000 kroner. Under løpene møter skrytepavene andre rikinger som får dem til å føle seg vel, samtidig som det gir dem en ekstra følelse å gjøre noe de færreste har råd til å unne seg.

Marathon des Sables markedsfører seg overfor de rike skrytepavene som det tøffeste løpet i verden 
Løpene de rike skrytepavene deltar på markedsfører seg oftest som verdens hardeste, verdens varmeste, verdens kaldeste, verdens teiteste eller verdens farligste.  Til tross for dette skrytet (som selvsagt er det reneste viss-vass) har denne typen løp heldigvis lav status i ultraløpermiljøet. Den svenske ultralegenden Rune Larsson kaller for eksempel etappeløpet Marathon des Sables for en turistreise.


5. Forføreren/forførerinnen
Dersom man deltar på løp eller treningsturer blir man raskt introdusert til forføreren eller forførerinnen.

Forførere og forførerinner har hatt en sentral plass i menneskets historie 
Så snart de har deg på tomannshånd sier de "Liker du at jeg har langt hår". Like etter kan de sette øynene i deg og si: "Pass det for meg - jeg er farlig" eller "Hva hadde du ønsket å gjøre dersom vi hadde tilbragt en kveld sammen".

Så snart forføreren har satt i gang, vil livet kunne få en annet forløp enn man hadde planlagt og forventet.


6. Den korrupte lovbryteren 
Den korrupte illustreres best ved en typisk samtale i en løpegruppe på Facebook:

LøpeKari: Da jeg løp Bibbeløpet i helgen ble revnet løpeskoene mine. Jeg hadde ikke brukt dem mer enn 130 km. Er ikke det litt for tidlig?
Ambassadør 1*: Jeg bruker samme sko, og mine er så gode som nye selv om jeg har løpt 10000 km med dem. 
LøpeSvein: Jeg synes 130 km er i korteste laget - du bør klage!
Ambassadør 2*: Har du løpt på en uvøren måte? Skoen kan egentlig bare gå istykker dersom man løper feil. 
LøpeKari: Jeg har løpt sånn jeg pleier, Kanskje det er feil? 
Ambassadør 2*: Jeg er sikker på du har løpt feil. Skoene er veldig bra. Du bør skamme deg. 
Ambassadør 1*: Jeg har aldri hatt problemet med noen av de 22 parene jeg har hatt fra samme merke. Du bør nok sjekke måten du løper på, evt oppsøke en psykolog. 
LøpeKari: Sorry at jeg stilte et så dumt spørsmål. Skjønner at jeg har dummet meg ut. 

*Oppgir ikke at vedkommende er ambassadør for skomerket slik markedsføringsloven krever


7. Den feilernærte moralisten
Jeg har selv en veganer i nærmeste familie i tillegg til flere vegetarianere i familien. Dette er personlige valg jeg forstår og har respekt for.

Innen for løpsmiljøet er det imidlertid slik at det er en høy andel som nekter å utøve sitt valg om å være veganer i stillhet. Noen har til og med et så sterkt behov for å uttrykke sitt valg i matveien at de er med i Vegan Runners og løper i deres klær.

Man skjønner at medlemmene i Vegan Runners er veganere
Det er morsomt å tenkte seg at alle personlige valg, ideologier og retninger skulle få samme uttrykk. Vi kunne hatt Odins Soldaters Løpegruppe, Arbeiderpartiet Runners, Indremisjonsløperne, De moralsk overlegne, Sutrepavene og Ultraløpende kjøttspisere.


8. Den klesløse selvopptatte 
Den klesløse selvopptatte sliter med å ha på seg noe særlig med klær på bilder, noe som har sammenheng med et umettelig behov for anerkjennelse for kroppen sin.

Uten jevnlig anerkjennelse for kroppen sin føler den klesløse selvopptatt seg verdiløs 
Den klesløse selvopptatte føler seg verdiløs uten å høre at vedkommende er pen, ser bra ut, er flott, har flat mage osv. En viktig del av livet består derfor av å ta bilder man tror flest mulige følgere på sosiale medier vil like. Den klesløse selvopptatte er ofte en jålebukk som liker å pynte seg med lekre tatoveringer som gir grunnlag for å ta ennå flere bilder av kroppen sin. Selv menn har ofte pyntet seg på denne måten.

Noen av karakterene er søte mens andre er irriterende. Det sies at dersom man er i minst fem av gruppene samtidig kan det være grunn til å tenke på om man opptrer riktig.

SLUTT!