onsdag 18. april 2018

Haglunds hæl del 2: Operasjonen & Michael Jacksons dop

Tidspunktet for operasjonen av hælen min var fredag den 13. april 2018 på det splitter nye LHL-sykehuset på Gardermoen. Denne dagen var det naturlig nok få som ønsket å bli operert.

Haglunds hæl hadde skapt betennelse i hæbeinet, bursa, akilles og vevet på hælen og hadde hindret meg i å løpe siden september. Den har i tillegg gitt meg sideveis gange ned trapper og periodevis mye smerter. Jeg var derfor veldig glad for å komme i gang med noe som ville gjøre det bedre.

Lite er så lekkert som en hoven og nyoperert fot 
På sykehuset ble jeg bedt om å kle av meg for å ta på meg en elegant sykehusskjorte med knepping på ryggen samt en slapp engangs-underbukse. Deretter ble det satt inn en kran i en blodåre på oversiden av den høyre hånden min.

Jeg fikk en egen mappe med sensitiv informasjon
Det ble en del venting før selve operasjonen. Et par sykepleiere forbarmet seg over meg, og danset litt linedance slik at jeg ikke skulle kjede meg i hjel.  Den som sier at servicenivået i helsevesenet er lavt vet definitivt ikke hva de snakker om.

Med trendy sykehusskjorte mens jeg ventet på operasjon 
Deretter ble jeg trillet inn på operasjonsstuen der jeg la meg på magen på operasjonsbenken. Så snart de hadde forsikret seg om at hodet mitt lå godt, fikk jeg en dose med narkotika i armen. Noe av det siste jeg husker før jeg sovnet var at anestesilegen sa et "Nå får du den samme narkotikaen som Michael Jackson brukte, men under noe mer kontrollerte forhold".

Nyoperert fot hviler seg ut etter operasjonen
Da jeg våknet igjen var jeg trillet tilbake til venterommet og jeg hadde fått bandasje på foten. Jeg snakket med kirurgen Sigmar Jack som fortalte at operasjonen hadde vært vellykket, men at det hadde vært store skader på akilles. Han hadde skåret bort de ødelagte delene av senen og fortalte at den ville bygge seg opp igjen etterhvert.

Operasjonsbeskrivelse i seks punkter:
  • Narkose, blodtomhet, snitt lat. for hælen. 
  • Åpner fascien i mellom akilles og hæl og fjerner rikelig med bursavev. 
  • Akilles er betydelig skadet mot calcaneus og de ødelagte delene av senen fjernes. 
  • Meisler av en stor påleiring fra posterosuperiore delen av calcaneus. 
  • Avrunder kanter med fil. 
  • Setter bedøvelse med marcain adr og lukker fascien og hud på vanlig måte.
Jeg fikk noen smurte brødskiver, kaffe og juice og fikk beskjed om at jeg kunne jeg forlate åstedet dersom jeg fullførte det siste punktet i utskrivningsrutinen som var å gå på do og tisse for deretter å bekrefte at jeg faktisk hadde gjort det.

Jeg fikk instruks om å bruke walker (skinne) på foten de første 3-4 ukene etter operasjonen og fikk med meg en to ukers sykemelding og resept på smertestillende. Med unntak av det første døgnet kunne jeg gjerne ta av walkeren for å få rørt foten når jeg for eksempel satt, men den skulle ikke belastes.

Stolt på den fine og vare måten man blir som nyoperert
 Før operasjonssåret var lukket var det satt et bedøvelsesmiddel i området som lammet nervene. Det første drøye døgnet etter operasjonen kjente jeg ingen smerte i det hele tatt. Etter flere måneder med tidvis smertefull betennelse i foten var dette en helt fantastisk følelse.

De etterfølgende dagene dukket det etterhvert opp litt smerte, først ytterst mot huden og deretter innover i foten. Det var imidlertid langt under det jeg hadde forventet og mindre enn de smertene jeg hadde vent meg til å ha.

Første krykking ga saftige blemmer i hendene 
Jeg fikk beskjed om at jeg gjerne kunne røre meg, men at det var greit å unngå svetting den første uken. Store deler av dagen satt jeg med beinet høyt, men fra og med dag to, tok jeg meg en daglig økt med krykking. De pusete kontorist-hendene mine fikk saftige blemmer under den første turen. Løsningen ble å bruke sykkelhansker. Jeg fikk også jobbet en god del hjemmefra, da hodet fungerte tilnærmet som normalt.

Kontroll og fjerning av stingene skal skje snaue to uker etter operasjonen. Deretter blir det en uke eller to til med walker etterfulgt av en langvarig opptreningsperiode. Jeg er forberedt på at det kan ta lang tid. En jeg kjenner som foretok en tilsvarende operasjon i fjor, hadde sin første forsiktige løpetur etter et drøy halvt år.

For å få meg trim er min foreløpige plan:
Uke 1: Grunn-krykking med walker
Uke 2: Krykking med økende lengde med walker
Uke 3: Halvharde krykkeøkter og sykling på rulle med walker
Uke 4: Beinharde krykkeøkter og sykling på rulle med walker

Krykking er Norges mest undervurderte idrett
En av senvirkningene av å ha blitt operert for Haglunds hæl skal være savn av de delene av kroppen som er skåret bort for alltid. I mitt tilfelle dreier det seg om en solid del av hæbeinet, bursa og akilles. Foreløping kjenner jeg ingenting, men forebereder meg mentalt på at savnet kan dukke opp. Også savn kan være godt.

Skrevet fem dager etter operasjonen.

Forhistorien: Haglunds hæl del 1: Undersøkelsen og diagnosen 

torsdag 5. april 2018

Haglunds hæl del 1: Undersøkelsen og diagnosen

Jeg har alltid vært sikker på at jeg har to forskjellige mødre. Føttene mine er beviset. Det er ikke bare stor størrelseforskjell, men de har helt forskjellig fasong. Den ene foten er bredere enn den andre. Den andre har mye lavere fotbue. Tærne har ulik lengde. Føttene beveger seg i ulik hastighet og den venstre er langt mer kreativ enn den høyre. Den høyre blir imidlertid lettest forelsket.

Gipsavstøpning av føttene mine viser at jeg må ha to forskjellige mødre

Under en tur på en haug med 2000-meters topper i Rondane i august 2017 ble jeg støl og rar i føttene. Jeg måtte bevege meg langsommere enn jeg var vant til for ikke å snuble i alle de spisse steinene Rondane er pepret med.

Jeg fortsatte å være litt støl og rar i føttene i ukene fremover. Under en helg på Oppdal i slutten av september fikk jeg akutt vondt i begge føttene etter et par dager med løpeturer i fjellet som ble avsluttet med en fantastisk tur over Midtre Gjevilvasskam og Selvmordstien.

Til tross for at jeg er en gammel mann har jeg aldri hatt noen skader ut over de jeg har fått i en kraftig kollisjon med bil i 1971 og i en sykkelulykke for 10 år siden. I tillegg er jeg ukuelig optimist. Jeg var derfor sikker på at det ville gå over så fremt jeg lot føttene få litt ro i et par ukers tid. I begynnelsen av oktober dro jeg til USA for å løpe Grindstone 100-miles i Virginia. Det ble en komplett fiasko. Jeg var absolutt ikke i stand til å løpe og måtte bryte etter 3,2 kilometer.

På grunn av optimisme og et par måneder med veldig stor arbeidsmengde på jobb gikk jeg ikke til lege til tross for at jeg måtte gå sideveis ned trapper og til tider hadde ganske vondt i føttene.

Jeg var sikker på at føttene ville bli bedre av seg selv. Den mosjonen jeg fikk var stort sett begrenset til sykling til og fra jobb de dagene jeg ikke var på reise, noen treningsrom på hoteller og korte gåturer på stier i Bærumsmarka. Da julen nærmet seg ble den venstre foten litt bedre. Den høyre forble imidlertid like vond. Da jeg besøkte bedriftslegen i januar for årlig sjekk av kroppen fikk jeg derfor en henvisning til en ortoped.

Undersøkelse på Nimi
I første halvdel av februar var jeg på undersøkelse hos ortoped Sigmar Jack på Nimi (Norsk idrettsmedisinsk institutt) på Ullevål stadion. Det kunne raskt konstateres at jeg hadde Haglunds hæl på begge føtter. Det var heller ikke umulig at jeg måtte opereres, men dette kunne først avgjøres etter at jeg hadde vært på røntgen og MR. I tillegg anbefalte han meg å skaffe innleggsåler for å hindre at hælen gnisset mot hælkappen på skoene.

Normal fot der bursa (i gult) har det bra (Frihåndstegning av kunstneren Henning Lauridsen)
Haglunds hæl innebærer at det vokser en benete utvekst på baksiden av hælbeinet. Både størrelsen og formen på hælen fører til at den lett kommer i press. Det samme er tilfelle med akillessenen og støtputen (bursa) mellom akillessenen og hælbeinet. Resultatet er at området blir betent.

Umiddelbart ble jeg skuffet over navnet på diagnosen, da det høres relativt kjedelig ut. Det var imidlertid en lettelse at det heter Haglund´s Deformity på engelsk fordi det høres langt bedre ut. Jeg liker bedre å ha en deformitet enn bare å ha en hæl med svensk-klingende navn.

Foten min der Haglunds-utveksten er rød og bursa (i gult) har blitt diger og betent (tegnet av kunstner Lauridsen)
Røntgen og MR i det digitale helsevesenet
Neste post på programmet var MR og røntgen på Unilabs på Majorstua. Jeg troppet stolt opp med mine splitter nye 3100-kroners innleggsåler.

En hyggelig MR-mann sørget for MR av den høyre foten, mens begge føttene ble røntgenfotografert av en avmålt kvinne som hadde en student med seg.

Grønne planter i røde potter pryder lokalene til Unilabs
Da jeg skulle tilbake til Nimi igjen fikk jeg beskjed om å ta med meg CDen med bildene fra MR og røntgen. Jeg hadde ikke noen CD og ringte Unilabs som anbefalte meg å komme innom for deretter å frakte CDen til neste konsultasjonen på Nimi.

Det er ikke sikkert at det finnes teknologi som gjør det mulig å overføre filer mellom en PC som står på Majorstua og en som står på Ullevål stadion, men jeg er likevel sikker på at det i løpet av noen ti-års tid kan finnes opp bedre alternativer enn fysisk frakt av informasjonen på en CD.

Avgjørelse om operasjon på Nimi
Tilbake hos Sigmar Jack på Nimi var anbefalingen tydelig. Operere høyre fot, men se venstre litt an. Han opplyste at operasjonen innebar at jeg ville bli gjort bevisstløs og at han deretter ville skjære seg vei til beinet på den ene siden av foten for deretter å fjerne den unødvendige delen av hælbeinet. I tillegg ville han skjære bort litt av bursa og eventuelle løse slintre på akilles. I tillegg til betennelsen i slimposen var det betennelse i deler av hælbeinet og akilles i tillegg til mye betent vev på baksiden av hælen. Det var også en rift i akilles.

Jeg var lettet over forslaget om å operere høyre fot, da jeg hadde mistet troen på at den ville lege seg selv. Jeg var imidlertid noe mer usikker på om det ikke hadde vært lurt å ta den venstre i samme slengen, da jeg hadde en mistanke om at plagene ville ble verre igjen.

Strenge instrukser om atferd før operasjonen 



















Seks råd til andre som lever med Haglunds hæl/deformitet

1. Du er ikke Haglunds hæl
Når man får Haglunds hæl glemmer folk fort hvem man er og behandler en i stedet som Haglunds hæl. Her er det viktig å være tydelig og si fra med en gang; Jeg er ikke Haglunds hæl - jeg er Henning. De fleste har respektert det, men enkelte behandler meg kun som diagnosen min.

2. Bruk tegneterapi
I Haglunds-hæl-gruppa jeg går i har kurslederen gitt råd om at vi bør tegne Haglunds hæl med frihånd en gang i døgnet som en frigjørende terapi. Jeg var skeptisk i starten, men begynte med å gjøre det etter et par uker. Nå tegner jeg hælen flere ganger hver dag og det hjelper. Tegningene lenger opp er fra en økt i forrige uke.

3. Bedriv Haglunds-aktiviterer
For mitt vedkommende har løping vært utelukket siden september. Det samme er tilfelle med gåturer over noen få kilometer, da dette fører til smerter. Sykling innenfor rimelighetens grenser går greit. Det samme gjør langrenn, såfremt jeg ikke har skikkelige fraspark. Jeg har derfor funnet med en mystisk måte å gå på ski som innebærer bruk av enorme mengder festesmøring siden jeg ikke kan sparke skikkelig i fra, mye staking og korte rare skibevegelser. Metoden gjorde det mulig å gjennomføre Lillehammer - Oslo på ski. Turen var non-stop på ca 20 mil, og jeg er den første i verden med Haglunds hæl som har gått så langt.

4. Se operasjonsfilmer på YouTube
De ligger hundrevis av operasjonsfilmer på Youtube. Jeg ser en Haglunds hæl operasjon hver kveld, noe som har en beroligende effekt som gjør det lett å sove.

Snøhaug utenfor huset uten noen sammenheng med Haglund hæl 
5. Skaff adaptiv cruise-control
Hvis høyrefoten er rammet av Haglunds hæl, må man skaffe seg bil med adaptiv cruise-control slik at  man ikke trenger å bruke foten til bremsing eller gassing. I motsatt fall blir hælen presset mot gulvet i bilen med store hælsmerter som resultat.

6. Lag en kvinnestrategi
Noen kvinner blir veldig tiltrukket av menn med Haglunds hæl på samme måte som noen blir tiltrukket av de som sitter fengslet for alvorlige forbrytelser. Man bør derfor være forsiktig med å fortelle andre om at man har fått problemet før man har lagt en strategi for hvordan man skal håndtere kvinnene. Jeg har ingen kunnskap om kvinner med Haglunds hæl opplever det samme.


Haglunds hæl del 2: Operasjonen & Michael Jacksons dop 

tirsdag 13. mars 2018

Lillehammer - Oslo (Bærum) på ski & mit lille sorte æg

En hver flott vinter fortjener en lang skitur. På en sykkeltur hjem fra jobb bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve å gå på ski fra Lillehammer og hjem til Østerås i Bærum. Jeg sjekket ulike nettstedet og fant ut at det var en mulighet for en sammenhengende rute fra Fjellmyra i Lillehammer kommune og hjem.

Ruten fra Lillehammer til Bærum i all sin prakt
Jeg regnet ut at turen ville bli på ca 200 kilometer med snaue 4000 meter med klatring. Erfaringsmessig er det viktig at kroppen er proppfull med karbohydrater før en så lang tur. Et par dager før turen var jeg på en utstillingsåpning min gode venn Terje hadde på Galleri Albin Upp. Etter utstillingen sørget jeg for at kroppen fikk nok karbohydrater til å ha den energien jeg visste den ville trenge på turen.

Terje viser frem de fine bildene sine på galleri Albin Upp 
Etter arbeidsdagens slutt på fredag tok jeg toget til Lillehammer. Jeg gikk til Ramen for å spise min siste middag før turen, men ble plutselig overdrevet empatisk da jeg stod utenfor restauranten. Inne i lokalet satt det mennesker som hadde pyntet seg og stirret hverandre dypt inn i øynene mens de sa kjærlige ting til hverandre.

Jeg tenkte at en turkledd mann med ski og ukledelig skjegg ville ødelegge det som antakelige var ukens høydepunkt for mange av gjestene, og bestemte meg for å besøke Brooklyn Burger i stedet.

Etter å ha spist tok jeg en taxi til starten av løypa ved Fjellmyra. Da taxisjåføren fikk høre hva jeg skulle sa han at jeg nok ville leve et lengre liv enn ham. Jeg kunne forsikre han om at det på ingen måte var gitt. Vi var imidlertid enige om at selv om en skitur på 20 mil er lang, så er den ikke veldig lang.

Taxien forlater meg på parkeringsplassen ved Fjellmyra langs Torpoveien i Lillehammer kommune 

Det herlige og forlokkende mørket ventet meg de neste timene 
Noen minutter etter at taxien hadde kjørt startet jeg å gå sydover. Det første partiet var flatt og gikk over noen fine myrområder avbrutt av korte strekk med skog.

På vei sydover fra Fjellmyra

Det snødde litt de første to timene 
Det dukket av og til en skiløype som ikke eksisterte på kartet og noen ganger gikk løypa litt annerledes enn den gjorde på GPS-sporet. Det ble derfor ganske mange stopp i ulike kryss for å vurdere det som ble turens evige spørsmål "Skal jeg til høyre eller venstre?".

På vei ned mot elven Vismunda var det brøytet vei et stykke
Etter å ha kjørt ned de morsomme bakkene til Vismunda, fortsatte jeg på skiløypa som gikk langs elven. Det var iskaldt og det dukket opp en fuktig tåke som frøs til store iskrystaller på toppen av skisporet som førte til at skiene nesten ikke ville gli. Med unntak av fokksnø på fjellet tror jeg aldri jeg har gått på snø skiene gled så dårlig på som de gjorde nå. Jeg trøstet meg med at det ville føre til at jeg ville bli så sliten av turen at det ville bli ekstra deilig å komme frem.

Plutselig stoppet skiløypa og skiltet fortalte at den ville dukke opp igjen om 2 km 

Det dukket opp en liten bu før bakkene opp til Haugsætra og Svenskekjella
Etter en klatring opp bakkene fra Vismunda fortsatte jeg videre over noen høye partier der det virkelig begynte å bli kaldt. Det frøs til is på fremsiden av jakken og dannet seg etterhvert mye is i skjegget.

Deretter fortsatte jeg nedover og etter hvert forbi steder med sjeldent fine navn som Sangsætra, Slomyrholen, Heimsangen, Overhalla, Lampehaugsvea og Sveadårum før skiløypa plutselig endte på en bilvei ved et hus der en eldre dame stod og kikket på meg i vinduet.

Det var ikke tegn til skiløypa der den i følge GPS-sporet til Skiforeningen skulle gå. Jeg fortsatte derfor langs Svearovegen som i det minste gikk i ganske riktig retning. Det var heldigvis såpass mye fersk snø på veien at jeg slapp å ta av meg skiene.

Jeg fortsatte nedover en vei forbi flere gårdsbruk der en og annen hund bjeffet da jeg passerte. Til slutt kom jeg ned til Snertingdalsvegen som jeg krysset ved Nykirke. Det hadde nå gått drøye 3 timer siden jeg startet og 27 kilometer var forsert.

Jeg fant ingen skiløype og fulgte derfor Svearovegen i stedet 
Jeg fant ikke noen skiløype som fortsatte forbi kirken. Jeg tok derfor frem kart, GPS og den utmerkede appen "iMarka" fra Skiforeningen for å prøve å finne ut hvor skiløypen gikk.

Mens jeg stod med nesen ned i skjermene kom en tynn rødkledd dame med ubestemmelig alder og spurte om det gikk bra med en stemme som nesten brast. Hun nikket mot kirken og sa at Haraldur Örn Gunnarsson var sogneprest, men at han hadde permisjon for tiden. Jeg svarte "jaha" mens jeg smilte til henne. Plutselig slo hun om til perfekt dansk og sa:

Min kusse er tør, min mave den bløder
Sulten efter noget jeg behøver
Og det er ikke dig
Nei det er ikke dig
Jeg er så træt, jeg tror snart jeg knækker
Mit lille sorte æg, jeg tror snart det klækker
Hvad kommer der ud af mit lille sorte æg?


Det neste hun gjorde var å ta meg på venstre kinn med en tynn og iskald hånd mens hun fortalte meg at jeg vill bli utsatt for tre prøvelser i løpet av turen.

Deretter snudde hun ryggen til meg og forsvant en liten vei som gikk ned til høyre for kirken. Mens jeg stod og lurte på hva hun hadde ment, begynte en mann som brøytet parkeringsplassen foran kirken for snø å tute med hornet på traktoren. Han skjønte tydeligvis hva jeg lette etter og viste meg hvor løypa gikk. Den var ikke preparert siden sist snøfall, men hva gjør vel 5 cm med snø dersom man bare har fast underlag under skiene.

Nykirke i Snertingdal
Etter å ha passert lysløypa nedenfor Snertingdal ungdomsskole støtte jeg mildt sagt på en utfordring. Løypa var ikke tråkket og det var ikke et eneste tegn til hvor den skulle gå. Jeg stoppet opp og studerte kartet. Det var ingen andre forbindelser sørover. Jeg bega meg derfor ut i den dype snøen og fulgte GPS-sporet trofast ned langs elven som rant ut av Ringsjøen. Det var mildt sagt ufattelig slitsomt. Skiene sank dypt ned i snøen og jeg var redd for at de skulle knekke. I tillegg var stavene til liten hjelp, da de forsvant 70-80 cm ned i snøen før de traff hardere snø.

Det gikk utrolig sakte. For hvert eneste skritt hadde jeg 90 graders vinkel i hofteleddet og kneleddet for å få det beinet jeg skulle flytte fremover høyt nok til å få skien opp av snøen. Jeg stoppet opp og brølte rasende et par ganger, men det eneste jeg lykkes med var å skremme opp en flokk med rådyr som lå i snøen foran meg til høyre.

En flokk med snille rådyr løp foran meg og tråkket et spor i 500 meter 
Etter en drøy kilometer kom GPS-sporet ut på en vei som krysset elven og begynte og stige. Her skremte jeg opp en ny flokk rådyr som heldigvis løp andegang noen hundre meter på veien i den retningen jeg skulle. Dette gjorde det litt lettere for en kort stund.

Deretter ble stigningen brattere og det ble ufattelig tungt. Hver gang jeg hadde gått et par hundre meter måtte jeg stoppe for å hvile litt. Det brant i muskulaturen i rumpe og på baksiden av leggene. I tillegg hadde jeg blitt klissvåt på føttene siden jeg hadde gått i over en time med føttene langt under snøen.

Slik så det ut de jeg selv hadde tråkket skispor i den dype løøsnøen

Lysene fra Snertingdal sett fra den ufattelig slitsomme oppstigningen

Hindringer i "skiløypa" 1
Etter to timers strevsom kaving i den dype snøen hadde jeg bare forsert 4 kilometer. Jeg begynte å bli veldig sliten i muskulaturen  på grunn av de høye kneløftene. I tillegg begynte jeg å bli veldig kald på de klissvåte føttene. Jeg var imidlertid god og varm i resten av kroppen av det harde arbeidet. Jeg bestemte meg for å fortsette en kilometer til en ny løype skulle dukke opp i følge kartet. Hvis det ikke var tråkket der, bestemte jeg meg for å returnere til Snertingdal og gi opp turen. Det var kaldt i luften og jeg vurderte det ikke som forsvarlig å fortsette dersom det ikke dukket opp en løype som var tråkket.

Hindringer i "skiløypa" 2
Etter snaue 2,5 timer kom jeg frem til en kraftmast. I det jeg nærmet meg den raste det ned en isblokk på størrelse med en bøtte. Jeg gikk derfor i bue rundt masten og traff til min store glede på en nypreparert løype.

Det hadde blitt veldig kaldt og var tilnærmet null glid. Det var imidlertid vanvittig deilig å kun bruke 10% av de kreftene jeg hadde brukt de siste timene på å komme meg fremover. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre med de våte føttene. Det var minus 16 grader i luften, men jeg var god og varm i resten av kroppen. I tillegg hadde jeg på meg ullsokker. Jeg bestemte meg derfor for å fortsette uten å skifte til tørre sokker.

Det ble etterhvert tett tåke og jeg passerte steder med idylliske navn som Bjørnhaugen, Leggingsmyra, Koltjernet og Mustadroa. Rett før Mustadroa stoppet jeg og spiste et par knekkebrød med kaviar mens jeg observerte to elg som stod og kikket på meg 50 meter lenger borte.

Selv om det ikke var kjørt skispor var den glitrende snøen på veien vakker


Da jeg kom til løypekrysset på Hornås husket jeg det flotte diktet jeg hadde lest på hjemmesidene til Skiforeningen om det neste strekket:

I løypekrysset Hornås står et skilt
 med lengdebeskrivelser
 til 
veldig mange steder. 

Her kan man starte opp
fra bilveg.
Et av valgene er mot 
Stangstua.

Denne løypa starter
flatt mot
Mustad 
idrettsplass. 

Fortsetter
i skogsterreng til 
løypa
krysser Sevalvegen. 

Etter krysning går
løypa til dels bratt nedover 
til
Vesleelva 
før den går
tilsvarende bratt opp.

Den krysser Fv33
og er
deretter på parkeringsplass 
Stangstua. Her bør man
ikke oppholde seg lengre
 enn nødvendig
på grunn av stedet uhyggelige historie. 

Stillheten ble brutt av at jeg så toppen av en stor lastebil med kraftige lys som krysset skiløypa 20 meter foran meg. Løypa krysset Fagernesveien som går mellom Gjøvik og Dokka. I liket med de fleste andre stedene skiløypa krysset veier gjorde de store snømengdene at det var stor høydeforskjell mellom skiløypa og veibanen.

I løypekrysset syd for Stangstua hang det et termometer som viste minus 16 grader. Det var ikke rart jeg ble kald i utforkjøringene med kombinasjonen av lav temperatur og tåke.

Når man ser skilting til Flyplassen midt på natten begynner man å lure på om man ser syner
Etter et strekk med en fin skuterløype kom jeg inn på noen veldig gode løyper i området ved Høgbrenna og Mæhlumsetra. Jeg var nødt til å stoppe for å fjerne is fra skjegget, da det begynte å bli så tungt at det lugget en del hver gang jeg kjørte utforbakker. Det tok imidlertid ikke lang tid før isen var tilbake og det hang istapper og klirret i skjegget.

Is i skjegget, minus 16 og alene i skogen = livet er bra

Da jeg kom frem til Rørmyra i marka vest for Raufoss var jeg på kjente trakter. Løypa mellom Gjøvik og Oslo der jeg har gått flere ganger, blant annet da jeg gikk 23 mil fra Bærum til Gjøvik og nesten tilbake igjen i 2013.

Månen kom opp da jeg passerte Driterbakkmyra og Lauvhøgda. Jeg stoppet opp ved Lunnasætermyra og forsøkte å fange opp den trolske stemningen på et bilde for å kunne vise hvor vakkert nattskiløping kan være på sitt beste.

Vakker før dagen gryr ved Lunnasætermyra mellom Rørmyra og Paulsrud 

Ved Stormyrene på vei oppover mot Glåmhaugen

Jeg kjørte ned bakkene til Paulsud der jeg hadde en skummel opplevelse i 2013 før jeg fortsatte videre ned mot Eidstugua. Deretter tok jeg en spisepause før jeg satte i gang med bakkene oppover mot Glåmhaugen.

Det var spor etter tre stykker som hadde gått før meg. De var glade i å gå i venstresporet, og en av dem brukte mer fiskebein enn de to andre. I tillegg kunne jeg se at de begynte å bli slitne, da det var spor etter hyppige pauser. Jeg kunne også konstatere at alle tre var menn, på måten de hadde laget typiske mannespor i snøen når de hadde tisset. Jeg klarte imidlertid ikke å finne ut hvor langt foran meg de var.

 
Turens aller første sol på tretoppene på vei mot toppen av Glåmhaugen 

Ennå mere sol 

På grensen til fjellstemning på Glåmhaugen

Rett sør for Midtre Glåmhaugen
Jeg tok en elegant tryning i det flotte været på vei ned den morsomme nedkjøringen fra Glåmhaugen. Rett før Sønstebygrenda møtte jeg de tre karene jeg hadde sett sporene etter de siste timene. De fortalte at de hadde gått fra Gjøvik, men hadde begynt å lure på om det var noe feil med skiferdighetene eller om det var utrolig trått. De hadde nemlig brukt 6,5 timer på de 36 kilometerne de hadde gått fra Gjøvik. Jeg kunne bekrefte at det var ufattelig trått.

Ufattelig trofaste ski på det som skulle vise seg å bli sin nest lengste tur 

Solen trenger gjennom tåken ved Brennsteinsmyrene og Ormsteinsmyra 

Vakkert, men dårlig glid, over Rossumsætermyra

Blid mann nærmer seg 110 km - kun 90 km igjen 
Da jeg nådde Lygnaseter kro var jeg veldig sulten og tørst. De siste kilometerne hadde jeg suttet på snøklumper og startet besøket med å drikke en liter vann. Deretter bestilte jeg en stor porsjon av en rett som het "sjåfør" som inkluderte kaffe og 1/4 liter melk. I tillegg kjøpte jeg en brus og en stor skive med napoleonskake som jeg gaflet i meg i løpet av 14 sekunder.

Da jeg kom ut av kroen hadde solen sørget for at det hadde blitt helt normal glid. Jeg fortsatte mot Svera og koste meg i solen på det enkle strekket frem til de bratte stigningene mot Lisberget begynte. Etter Koperud hadde jeg passert 130 kilometer, og kjente de første tegnene på at jeg begynte å bli sliten.

Vakker det siste stykket mot Åstjernet. I tillegg sørget solen for at det begynte å bli normal glid. 

I bakkene ned til Grua passerte jeg Hadelands bergverk på Nyseter. Stedet ble kjøpt av det belgiske selskapet Lès mines Du Hadeland i 1904 etter at Torstein Raknerud og Ole Wien oppdaget en større forekomst av sinksulfider der i 1886.

Så snart jeg nådde enden av skiløypa trasket jeg forbi stasjonen og bort til Kiwi som ligger strategisk plassert der skiløypa som går inn i Nordmarka begynner. Butikken er perfekt tilrettelagt for skiløpere på langtur, da den både har kundetoalett, gratis kaffe og et par bord man kan sitte ved og spise det man har kjøpt.

Hun som satt i kassen var verdens hyggeliste til tross for at jeg neppe luktet godt etter en en lang og strabasiøs ferd fra Lillehammer. Sist helg var jeg også innom, da jeg tok en 12 mils rundtur i marka, var han som satt i kassen utrolig hyggelig og hjelpsom mot en eldre dame som slet litt med å bruke bankkort. Jeg tenkte at driveren av butikken var utrolig god til å ansette de rette menneskene før jeg gikk ut, tok på meg skiene og fortsatte mot Svartbekken.

Store Sindera når det begynner å mørkne
Deretter gikk jeg opp til Mylla og videre til Tverrsjøstallen, Sinnerdammen, Spålen og Spåsveien frem til Storflåtan. Det ble mørkt underveis og en natt uten søvn førte til at hjernen min begynte å spille meg noen puss. Jeg var sikker på at ett tre med snø på var Pinoccio, mens det neste var en irriterende og smiskete ungdomsvenn som stod og pekte på meg. Slik fortsatte det resten av turen.

Ved Storflåtan møtte jeg en mann som ønsket at jeg skulle gå foran ham. Midt i stigningen mot Skamrek stoppet jeg for å spise, og så ham ikke igjen før jeg passerte ham da han hadde fyrt opp en primus midt i skiløypen.

Jeg fortsatte over Skamrek og Heggelivannene før jeg kjørte ned mot Storebekkhytta. Etter nedkjøringen møtte jeg en elgku som stod rett ved siden av løypa og stirret paralysert inn i hodelykten min. Vanligvis vil jeg stoppe opp og prøve å bli venner med elgen i slike tilfeller, men nå var jeg såpass sliten at jeg bare staket rett forbi det forvirrede dyret.

Klatringen fra Fløyta til Hvitsteinvann i Bærumsmarka ble beinhard og gikk veldig sakte. Den lange nedkjøringen fra Heggelivann hadde ført til at beina ble såpass stive at bratt fiskebein. Det var imidlertid utrolig deilig å komme opp på platået i Bærumsmarka. Nå visste jeg at de siste 10 kilometerne hjem var lette - enten nedoverbakker eller tilnærmet flatt.

Jeg tok av meg skiene utenfor hagen og ble møtt med fakler og en øl i hånden på trappen. Natt til søndag sov jeg som en stein. På søndag unnet jeg meg i tillegg en dag med ski-fri.

Lenke til ruten på Strava her

Lenke til Bærum - Gjøvik - Grua 230 km her


søndag 14. januar 2018

Ti tips for å takle de som går, sykler eller løper i en skiløype uten lov

Det er tre mulige årsaker til at man går, sykler, eller løper i en skiløype og setter spor etter seg og dermed blir en SkiLøypeVandal:

1. Kunnskapsløshet
2. Hensynsløshet
3. Ren og skjær ondskap

Nysnø og nypreparerte spor før dagens første SkiLøypeVandal dukker opp 

Normalt er det forbudt å bevege seg i skiløyper uten ski på beina 

I følge friluftsloven er det aldri lov å ri i en skiløype. Som hovedregel er det heller ikke lov å gå, sykle eller løpe heller fordi man enten skader løypa eller er i veien for de som går på ski.

I friluftslovens § 2 heter det at der er en forutsetning for å ferdes til fots i utmark at det "skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet". I tillegg følger det av § 11 at man skal man"opptre hensynsfullt og varsomt for ikke å volde skade eller ulempe".

Skiløyper er sårbare. Der det er preparert for klassisk er selve sporene naturligvis sårbare. Det samme er tilfelle for sonen ved siden av sporene der man setter stavene i snøen. Dype fotspor vil lett gi stavbrekk. Feltet mellom sporene er oftest preparert helt flatt for å tilrettelegge for skøyting. Blir overflaten humpete og ujevn blir den dårligere å skøyte på. Gåing eller løping i eller mellom sporene vil derfor normalt være forbudt fordi man volder skade på løypene. I tillegg vil man lett være i veien for skiløpere og på den måten volde ulempe.

Motorveier er for biler, skiløyper er for ......?
Unntaksvis kan man gå eller løpe i en skiløype. Dersom snøen er så hard at føttene ikke setter spor er det lov å gå i løypa dersom man ikke er i veien for skiløpere. I noen kommuner er det imidlertid aldri lov å ferdes med annet enn ski i løypene, da de har innført forbud mot annen ferdsel i lokale forskrifter.

Årsaken til å at folk går, løper eller sykler i skiløyper kan derfor være kunnskapsløshet om at det normalt er forbudt. Dersom man likevel velger å gjøre det selv om man setter spor eller er i veien er det fordi man enten er hensynsløs eller ondsinnet. I tilfelle kan man med rette kalles en SkiLøypeVandal.


Hvordan håndterer man en SkiLøypeVandal? 
Det er heldigvis ganske lett å få bukt med problemet med inntrengere i skiløypa. For best mulig effekt må man bruke ett virkemiddel som er tilpasset overtrederen.

Man kan tenkte seg at man er på skitur dagen etter det har kommet et snøfall. Solen skinner, løypene er nypreparerte men de er skadet av et par som er på tur med hunden sin. Man treffer dem i skiløypa en kilometer fra nærmeste utfartsparkeringsplass.

Hva gjør man så?  Det normale er å bruke en metode for å takle SkiLøypeVandalen.

Ett av skogens dyr ligger og slapper av mens den ser på en SkiLøypeVandal

Noen metoder for å takle en SkiLøypeVandal: 

1. Pedagogisk tilsnakk (a) 
Denne metoden er svært vanlig i bruk. Den virker imidlertid bare på de som er kunnskapsløse. De hensynsløse og onde SkiLøypeVandalene blir ofte aggressive dersom de utsettes for tilsnakk.

2. Verbal tordenbyge (a) (v)
Vennlig og pedagogisk tilsnakk passer ikke for alle. Noen sender i stedet en verbal tordenbyge over en SkiLøypeVandal. Denne metoden vil virke på de kunnskapsløse. Den kan også virke på de hensynsløse og onde dersom SkiLøypeVandalen er fysisk svakere enn skiløperen.

3. Hockey-takling (a) (v) (ms) 
Dersom man kommer bakfra og det er en bratt skråning med dyp snø på siden av skiløypa kan et kraftig sideveis dytt som sender SkiLøypeVandalen hodestups nedover skråningen i den dype snøen ha stor individualpreventiv effekt. Det er imidlertid et ganske sterkt virkemiddel og bør ikke benyttes på noen som er kunnskapsløse.

4. Stripse fast i et tre (a) (v) (ms) 
En metode som begynte på Sørlandet har etterhvert spredt seg til det meste av landet går ut på at man har med seg lange og kraftige strips på skitur. Dersom man kommer over en SkiLøypeVandal tar man et kraftig tak i vedkommende, dytter vedkommende til nærmeste ungtre og stripser armer og bein fast til stamme og greiner.


Mange av skogens trær er godt egnet til stripsing 
5. Stav i rumpa (a) (v) (ms) 
De fleste kroniske SkiLøypeVandaler får noen stavstikk i rumpa eller låret av og til. I noen tilfeller får man et kraftig stikk i lysken. Selv om metoden er effektiv, er den ganske gammeldags og kjedelig.

6. Gammel melk på drikkeflaske (a) (v) (ms) 
Noen foretrekker å ha med seg melk som har stått en ukes tid i romtemperatur på drikkeflasken for deretter å sprute på de SkiLøypeVandalene man møter. De er spesielt populær i mørket og utføres gjerne ved at SkiLøypeVandalen blendes av en kraftig hodelykt før en kraftig sprut med gammel melk sendes rett i ansiktet.

7. Ta sko (a) (v) (ms) 
En metode jeg har lite sansen for, men som sies å være effektiv, er å dytte SkiLøypeVandalen over ende for deretter å ta vedkommendes sko med seg og kaste dem langt til skogs så snart man har kommet er par kilometer vekk.

Vakker frost 
8. Spraye blå (a) (v) (ms) (s) 
Metoden er superenkel og en slags søster av gammel melk på drikkeflasken. I stedet for melk har man med seg en sprayflaske med blåmaling og sprayer SkiLøypeVandalen blå fra topp til tå. De færreste SkiLøypeVandaler orker å fortsette med sine ugjerninger etter å ha blitt sprayet helt blå et par-tre ganger i løpet av en sesong.

9. Bli kjæreste for å dumpe (a) 
En metode som enkelte veldig tålmodige skiløpere bruker er å bli kjæreste med SkiLøypeVandalen for deretter å dumpe vedkommende som straff for vandalismen så snart SkiLøypeVandalen har blitt skikkelig forelsket. Metoden regnes for tiden som den vanskeligste av alle metoder og fordrer kløkt og sjarme.

10. Ta ut deler av bestanden (ms) (s) (sfpds) 
Dersom bestanden av SkiLøypeVandaler blir for stor står hele den norske skisporten i fare fordi en for stor del av skiløypene blir ødelagt. Det eneste virkemiddelet man har for å løse problemet er å ta ut 50% av bestanden av SkiLøypeVandaler som beveger seg i randsonen på inntil 1 km fra vei, samt 100% av bestanden som beveger seg dypere inn i skiløypene.

Veien til skiparadiset kan være vakker
Ved å sette ut jaktlag innenfor strategisk plasserte utfartsparkeringer i utkanten av byene vil man fort få redusert bestanden av SkiLøypeVandaler til et bærekraftig nivå. Metoden er radikal, men av og til må humanismen vike for å redde Norges nasjonalsport.

Selv om alle metodene unntatt nr 10 er i bruk i praksis bør man vise tilbakeholdenhet med å bruke dem dersom man ikke er sikker på at vilkårene er til stede. Streng tatt bør man avstå fra å bruke alle andre metoder enn nr 1. Pedagogisk koseprat er tross alt det koseligste i et fredelig og humanistisk land. Skiløpere og SkiLøypeVandaler bør prøve å bli venner og være veldig, veldig snille mot hverandre.


Fotnoter:
(a) metoden kan gjøre en SkiLøypeVandal aggressiv
(v) metoden kan gjøre en SkiLøypeVandal voldelig
(ms) metoden kan være straffbar dersom det ikke foreligger berettiget harme
(s) metoden er straffbar
(sfpds) metoden er straffbar og frarådes på det sterkeste