torsdag 2. november 2017

Fra ultraløp til ultravold - fiaskoen Grindstone 100 Miles

For mange har løpingen erstattet røyking, fet mat og rusmisbruk. For meg har den erstattet ultravold, dvs ekstrem og brutal vold mot andre mennesker - nærmere bestemt andre menn. Så snart jeg løper en viss mengde i uken forsvinner den sterke trangen til ultravold. Slik sett har løpingen vært en form for redning - for de som ellers ville blitt utsatt for volden.


I løpet av livet har jeg lyst å få løpt Hardrock 100 Miles og et par andre 100-miles klassikere. Problemet er at de er svinaktig vanskelig å komme med på. Ikke bare må man løpe ett av de relativt få kvalifiseringsløpene for Hardrock, men man må også være usedvanlig heldig i lotteriet som følger.

Jeg valgte meg ut Grindstone 100 Miles i Virgina på østkysten av USA. Det er et av de kvalifiseringsløpene det var relativt enkelt å komme til, i motsetning til f eks et løp på Reunion. Selve løpet så veldig fint ut. Det gikk i Shenandoah-fjellene 2-3 timers kjøretur fra Washington. I tillegg fikk jeg meg en flybillett til litt under kr 3 500.

Jeg møtte Sondre Amdahl på Kastrup. Han var også ute etter plass i lotteriet, men hadde en del flere lodd i potten siden han hadde kvalifisert seg de foregående årene.

Det ble tid til litt turisme i Washington før løpet 
I august begynte jeg å få vondt i begge føttene da jeg løp en runde i Rondane. Jeg fortsatte likevel å virre rundt på diverse stier i Bærumsmarka med en slags plan om å lage et terrengultraløp i fremtiden for å holde noen av de farlige kreftene jeg har inni meg i sjakk.

Traséen ble knallbra, men føttene ble vondere og vondere. Det er uansett mulig at det dukker opp et terrengløp som ser slik ut i fremtiden:
Bærum UltraBultra del 1
Bærum UltraBultra del 2
Bærum UltraBultra del 3

Dammen med det korte og klingende navnet Lincoln Memorial Reflecting Pool 

Mye rart kan skje i trafikken
To uker før Grinstone løp jeg to bratte turer i traktene rundt Oppdal med en del innlagt klyving. Først opp Allmannberget fra Oppdal sentrum, deretter Midtre Gjevilvasskam  i Trollheimen. På slutten av den siste turen var føttene så vonde at selv ikke øl og akevitt var tilstrekkelig til å fjerne smerten.

Tidligere i livet har jeg løst de fleste konflikter og frustrasjoner ved hjelp av ultravold. Løpingen har gjort meg langt mer fredelig og har ført til at jeg ofte har klart å ordne opp i ting på på mer sivilisert vis.. Smertene i føttene gjorde at det ble langt mindre trening og den ekstreme voldsmannen inne i meg begynte å våkne til live igjen. Selv om føttene var vonde dro jeg til USA, da jeg var redd for at jeg ville utsette andre for ultravold dersom jeg hadde blitt hjemme.

Morsomt med Munch-utstilling på National Gallery of Art 
Etter ankomst til Washington brukte jeg et par dager som turist. Jeg fikk sett meg rundt, men havnet også i klammeri med fire menn fra South Carolina etter en diskusjon om hvem som stod først i køen på en legendarisk hamburgerrestaurant.

Det hele endte med at jeg grisebanken tre av mennene, mens den fjerde og mest pysete stakk av. Jeg skrudde av stedstjenester på mobilen for ikke å bli oppdaget så lett, og beveget meg fort bort fra åstedet med en svak skyldfølelse over at den voldelige delen personligheten min var tilstede igjen.

Get Your kick's on Insterstate 66

Et ensomt norsk telt på plass i Camp Shenandoah der start og mål lå 

Lunsj for alle deltakerne seks timer før starten skulle gå kl 18 

Sondre Amdahl skravler med ultralegende David Horton 
Ved ankomst Camp Shenandoah satte jeg opp teltet. Deretter var det samling. Sondre ble oppmerksom på at David Horton satt rett ved oss under lunsjen før start. Horton har litt av hvert på Ultra-CVen sin som rekord på Appalchian Trail, rekord på West Paicific Trail fra Mexico til Canada, et par seire i Hardrock 100, ny rekord på Barkley Marathon i 2001.

Til sammen 260 deltakere og diverse pacere og annet støttepersonell 
I USA er det nesten bare 100-miles som teller når det gjelder ultra i motsetning til de litt mer korte, lette og kosete løpene vi har flest av i Norge fordi nordmenn ikke er så glade i å gjøre noe som er strevsomt.

Alle som skulle debutere på 100-miles ble bedt om å reise seg. Deretter ble alle som hadde løpt ett eller flere bedt om å reise seg, og deretter ble langsomt talt oppover til 20. Da stod det bare rundt 10 løpere igjen av de rundt 250 som skulle delta på Grindtone 100. De siste ble bedt om å oppgi hvor mange de hadde løpt. Ved siden av meg hadde jeg en skjeggete 67-åring fra Minnesota som hadde 45 fullførte 100-miles løp på CVen.

De siste tre timene før løpet startet kl 18 lå Sondre og jeg i teltet og slappet av. Det var varmt ute og helt greit å ligge i skyggen for å lade opp til løpet.

Noen sekunder før startskuddet går 

En snau kilometer etter start var det en trang passasje som skapte kø 

Vakker ettermiddag i Shenandoahfjellene 
Jeg humpet avgårde da starten gikk med en gryende lyst til å bruke grov vold mot noen som irriterte eller provoserte meg. Det gjorde ganske raskt veldig vondt i begge føttene, og så snart det begynte å gå oppover kom det en sterk stikkende smerte i venstre fot.

Det nøyaktige punktet der jeg brøt Grindstone 100 Miles etter 3,18 km 
Etter nøyaktig 3.18 km stoppet jeg opp. Jeg var dritsur, men smilte vennlig til den halvpartene av deltakerne i løpet som var bak meg. Etter at alle hadde passert, gikk jeg sakte tilbake til Camp Shendandoh mens det mørknet rundt meg.

Jeg meldte fra at jeg brøt, tuslet til dusjen og vandret tilbake til teltet der jeg sovnet ganske raskt med en sur mine om munnen og hodet fullt av voldsdrømmer.

Vakkert måneskinn mens jeg tar ned teltet grytidlig om morgenen
Jeg våket gryttidlig og bestemte for å konvertere meg selv til en turist. Siden jeg ikke hadde løpt hadde jeg så mye uforløst energi at jeg visste at jeg ville bli den mest intense turisten i USA. I tillegg hadde jeg en intenst lyst til å bruke vold.

Bygda i Virginia er vakker om morgenen 
Jeg tok ned teltet i stummende mørke ved 06-tiden og kjørte til Starbucks i den nærliggende byen Staunton for å få mobildekning og internett slik at jeg kunne finne ut hvilke turistmål jeg skulle velge.

Jeg bestemte meg for å begynne med å dra til Charlotte for deretter å fortsette gjennom Shenandoh National Park til Front Royal for deretter å virre videre på måfå.

Vakkert på bygda i Virginia  I

Vakkert på bygda i Virginia II

Vakkert på bygda i Virginia III
Tidlig morgen i sentrum av Staunton

Åstedet for det tragiske bildrapet på en fredelig demonstrant i Charlotte Virginia 

Den innpakkede statuen av general Lee i Emancipation Park som utløste de høyreekstremeopptøyene i USA
I Charlotte gikk jeg så vidt glipp av høyreekstreme som demonstrerte mot fjerning av statuen av general Lee. Demonstrasjonen begynte like etter at jeg forlot byen.

Fint i Shenandoah 

Døde trær har lett for å snike seg med på bilder 

Grenseløst fristende sti (for den som ikke har vonde føtter) 

I traktene ved Hogback overlook 

Hovedgaten i Front Royal
Mot kvelden kom jeg til den lille byen Front Royal der jeg tok inn på et snuskete hotell. Alle som jobbet på hotellet så ut som om de både likte å drikke og slåss. Flere av de mannlige gjestene stod og drakk på svalgangene utenfor rommene. Jeg kjente meg med ett hjemme og skjønte at her kunne det bli gøy å være.

Jeg gikk ut i byen. På trappene og terrassene til husene satt det folk og drakk mange steder. Det var lørdagskveld og mange hadde rukket å bli ganske fulle, selv om det var tidlig på kvelden. Jeg ble invitert på fest av fulle kvinner i 40-års alderen et par steder. Jeg takket selvsagt ja, da jeg var sikker på at dette ville være den perfekte provokasjonen overfor de eiegode mennene som hang i store grupper rundt omkring i byen og drakk øl.

Jeg var nødt til å rømme byen ut på morgenkvisten etter etter flere særdeles ublide møter med noen av byens mannlige innbyggere. Jeg er ikke typen som pleier å vike, men resepsjonisten på hotellet ba meg innstendig om å dra, da jeg visstnok hadde ertet på meg feil folk. Jeg tror egentlig at han bare var redd for at de skulle komme og ødelegge hotellet.

På den ekte bygda i USA ligger det mange 
Jeg dro deretter ennå lenger ut på bygda og virret meg gjennom småbyer i Virginia og West Virginia til jeg gled inn i Gettysburg i Pennsylvania. Etter å ha funnet et greit sted å overnatte havnet jeg på en barrunde i byen. De hadde såpass god øl, at det tok over tre og en halv time før jeg havnet i slagsmål. Denne gangen var det litt vel easy match, da det var tale om to halvfulle amerikanere. Rett og slett litt kjedelig.

I Gettysburg ble jeg servert mange gode øl

Flott fremstilling av slaget der den amerikanske borgerkrigen snudde 
Dagen etter brukte jeg på å være turist i det flotte muséet og anlegget som fremstiller slaget ved Gettysburg før jeg kjørte til flyplassen i Washington og fløy hjem til Norge.

Siden føttene fortsatt er kranglete har jeg tatt på meg så mye arbeid at det ikke er så mye energi igjen til å drive ultravold. Planen er å jobbe ekstremt mye helt til føttene er fine igjen. Det har fungert utmerket så langt. Jeg savner likevel volden i svake stunder.

Jeg trillet rundt i en Ford Fusion som er en slags fetter av Mondeo.

lørdag 30. september 2017

Midtre Gjevilvasskam og Selvmordstien i Trollheimen

Jeg flekset musklene i den sterke og definerte overarmen min i det jeg gikk ut av bilen ved en av Norges vakreste badestrender; Rauøra ved Gjevilvatnet i Trollheimen. Dagens mål var eggen over Midtre Gjevilvasskam.

Utsikt over Gjevilvatnet 

Hele turen er på ca 25 km
Jeg startet turen ved å løpe rolig vestover langs Gjevillvatnet. Den første drøye kilometeren gikk på en setervei. Deretter ble det sti. Utsikten mot vannet og toppen Snydda på Okla var storslagen, men jeg var vel så interessert i beundre måten musklene i de flotte og veltrente beina mine jobbet.

Gjevillvantnet og Snydda

Norges største furutre finnes i Trollheimen. Mange av trærne langs Gjevillvatnet er også store. 

Indre og Midtre Gjevilvasskammen
Jeg løp rolig langs stien og tok igjen to damer som hadde satt seg ned for å spise hver sin banan. Jeg stoppet opp og småpratet med dem. Det var tydelig at de likte oppmerksomheten jeg ga dem, og at de beundret meg litt. Vi snakket om øl, badekar, vin og fårikål.

På vei opp fra Rensbekksætra

Hemre Gjevilvasskam 
Etter 6 kilometer kom jeg til Rensbekksætra og tok av fra den t-merkede stien og fortsatte bratt oppover langs Rensbekken. Jeg tenkte på at det ikke er mange som er så sterke i kropp og sinn at de hadde orket å stige så raskt som jeg gjorde.

Vakre høstfarger

Midtre Gjevilvasskam til venstre 

Utsikt mot Nonshøa, Ottdalskammen og Storsomrungsnebba

Etter drøye 200 meters stigning kommer man til Rensbekktjønna der man kan se bunnen av hele vannet 

Hemre Gjevilvasskammen
Den enkleste måten å komme opp på Gjevilvasskammen er fra det nordøstre hjørnet av Rensbekktjønna. Derfra er det 500-600 meters jevn stigning opp til den sydlige delen av kammen. Jeg forserte stigningen på en fin og effektiv måte som mange antakelig hadde ønsket å observere for å lære hvordan det bør gjøres.

Ruten opp kammen med navnet Gjevillvasskammen eller Gjevillvasskamben

På vei oppover mot kammen I

På vei oppover kammen II 
Jeg møtte et par med hund da jeg hadde forsert to tredeler av stigningen. De hadde vært nødt til å snu, da hunden hadde blitt redd av at det hadde blitt så bratt. Jeg snakket med dem og hjalp dem med å roe seg igjen før jeg gjøv løs på de siste bakkene mot kammen.

Fin utsikt ned til Rensbekktjønnin

På vei opp ble utsikten til ruten opp eggen bedre og bedre 

Indre Gjevilvasskammen
Oppe på eggen satte jeg meg ned på det sørlige toppunktet og spiste et par knekkebrød med kaviar. Jeg snakket også med et par som skulle ned igjen fordi hunnen i paret ikke turde å gå opp den bratte eggen. Mannen så lengselsfullt mot eggen før de gikk ned.

Fint sted å spise knekkebrød med kaviar 

Eggen på Midre Gjevilvasskam 
Etter å ha spiste knekkebrødene satte jeg av gårde mot eggen. Etter et par hundre meter traff jeg et par damer som hadde kommet fra Storlidalen. De skulle over eggen, men ventet på de to siste som ikke hadde kommet opp ennå.

Jeg er vant til at veldig mange kvinner faller for meg, og prøvde bevisst å ikke være mer sjarmerende enn nødvendig. Eggen er såpass bratt og smal at jeg ønsket at de skulle klare å konsentrere seg om å komme opp i stedet for å drømme om meg.

Den nederste hammeren på eggen

Stien på vestsiden av den første hammeren
Jeg forserte de to første hammerne effektivt og elegant. Utsikten var fantastisk, høstfargene var fine, været var perfekt og jeg følte meg vel.

Gjevillvatnet fra hammer nr 2

Varmt, vindstille og vakkert (VVV)

Den nedre delen av kammen er bred og ganske flat 

Noen punkter på eggen er litt luftige 

Det så morsommere og morsommere ut 

Stort sett grei og enkel klyving 

Man kan enten gå sikk-sakk oppover renna eller klyve til høyre. Jeg gjorde det siste 
På veien oppover er det en del morsom klyving. Det er gode tak og stort sett enkelt, selv om det er litt luftig på et par punkter der man beveger seg mot siden av hammerne.

De store muskelgruppene i kroppen min samarbeidet helt perfekt på hele veien oppover. Jeg tok meg stadig i å se på det vakre spillet i musklene i armene, mens jeg beveget meg grasiøst oppover eggen.

Utsikt vestover 

Nå er det bare den siste hammeren igjen før toppen nås 

Den tilbakelagte delen av eggen

Det er en fin travers før den siste hammeren 

Den falske stien er vakker, men blir farlig straks man runder hjørnet 
Rett før den siste hammeren går det et markert tråkk ut til venstre. Jeg tok igjen et par som beveget seg bortover langs kanten, men var usikre på om de var på rett spor. Mens de ringte til svigersønnen sin og VPG forsøkte jeg meg på tråkket. Paret fulgte etter meg.

Det viste seg at tråkket var en selvmordsti. Det var smalt, ganske løst og hadde stedvis dårlige tak. Hvis man skulle glippe og slik utfor kanten ville det være en veldig effektiv måte å stoppe videre liv på. Jeg kom etter hvert til et punkt der det var uaktuelt å fortsette. Etter en rask konsultasjon med paret bega vi oss forsiktig tilbake til eggen i fellesskap. Det viste seg selvsagt at det bare var å fortsette opp langs den i en smal bratt renne vi ikke hadde sett tidligere.

Det soleklare rådet til alle som skal gå Midtre Gjevilvasskam er derfor: IKKE GÅ DEN FALSKE STIEN TIL VENSTRE FØR DEN SISTE HAMMEREN, DA DET ER EN FARLIG OG AVSKYELIG SELVMORDSTI.


Tydelig tegn på virring på den farlige og avskyelige selvmordstien på GPS-sporet

Paret jeg gikk selvmordstien med i den siste bakken mot toppunktet 

Blid mann etter 1000 meter med stigning 

Midtre Gjevilvasskam sett fra toppunket 

Stor stemning på toppen 
På toppen ble det folksomt. Jeg var der sammen med paret fra selvmordstien de fire damene som hadde kommet fra Storlidalen. Det viste seg at en av dem var gift med en fotograf, en var venninne av den andre, en var syklpleier og en var lege.


Humøret hos alle var på topp, og litt adrenalin her og der gjorde at det ble ekstra livlig. Etter å ha skravlet og spist et par knekkebrød med kaviar bega jeg meg videre da jeg skjønte at det var fare for at jeg ville bli invitert på rødvin av de fire kvinnene i hytta i Storlidalen. Selv om jeg har veldig mye energi ville det blir i overkant heftig å underholde alle fire etter en lang dag i Trollheimen.

Jeg staket derfor ut en nordlig og senere nordøstlig kurs for å treffe den t-merkede stien ved Riaren og fortsatte over det merkelige topplatået på fjellet.

Syd

Sydvest

Vest


Nordvest

Et stort snøfelt nord for Gjevilvasskammen
Jeg krysset ett stort og ett lite snøfelt før jeg traff den t-merkede stien ved Riaren. Deretter fortsatte jeg i retning Rauøra. En kilometer etter jeg nådde stien dukket det opp et skilt der det stod at det var 10 km til Gjevilvasshytta, noe som betydde at det kun var 9 km igjen til bilen. Jeg smilte, da en slik distanse er latterlig kort når man er så sprek som meg.

Gjevilvasskammen sett fra området mot Riaren 

Hemre Gjevilvasskammen gir lange skygger ved Kamtjønnin
De siste kilometeren passerte jeg mange turgåere. Alle var veldig imponerte over tempoet jeg beveget meg i. Siden jeg er ganske reservert av natur ble jeg litt beskjemmet av alle de bydende blikkene jeg fikk fra kvinnelige turgåere.

Blåhøa sett fra stien 

Fin fjellvidde ned mot Gravbekken og Fjellbekken 

Flott utsikt over Gjevilvatnet før de siste nedstigningen til Rauøra begynner 
Vel fremme ved bilen kjørte jeg til Oppdal for en perfekt avslutning på dagen med øl, akkevit og fårikal i hyggelig lag.