onsdag 2. desember 2015

Ekte ultraløper eller slaskete sjarlatan?

Mange lurer på når man blir ultraløper, og ikke minst når man blir en ekte ultraløper. Kreves det noe spesielt, eller er det tilstrekkelig at man våkner en morgen og føler seg som ultraløper?

Jeg ville ha svar på spørsmålet og har gått grundig igjennom de offisielle og halvoffisielle kriteriene. Av praktiske årsaker går jeg systematisk gjennom de ulike distansene og løpskategoriene samt deres plassering i hierarkiet.

Blir man ultraløper hvis man løper 50 km? 
Alle distanser over 42 195 meter regnes som ultraløp. Teknisk sett har man derfor løpt et ultraløp dersom man løper et løp på 50 km. Man bli imidlertid like lite ultraløper av å løpe et slik løp som man blir vegetarianer av å spise en banan. Som de fleste vet skal det uendelig mye mer til. 

Kortdistanse er for småbarn - indisk 4 åring etter å ha løpt sine første 48 maraton 
Konklusjonen er derfor klar, man blir ikke ultraløper av å løpe denne distansen. Løpene på 50 km er i følgende kategori: Barnehage. 

Lise (4 år) før dagens 50 km 

Hva med 50 miles/80 km eller 100 km?
Dette er den klassiske kortdistansen blant ultraløpere. De fleste kaller den også for spurt. Siden distansen er så kort har den blitt veldig populær blant små barn, spesielt i USA.

e
Åtte-årige Tea fullfører 100 km i Javelina Jundred i 2013
Konklusjonen er derfor klar, man blir ikke ultraløper av å løpe denne distansen. Løpene på 80/100 km er i følgende kategori: Barneskole


Hva med turistreisene - er de i det hele tatt ultraløp?
Det arrangeres en rekke turistreiser for løpere. Den kanskje mest kjente er Marathon des Sables i Sahara. Denne reisen markedsfører seg som verdens hardeste løp, noe som selvsagt ikke stemmer.

Disse løpene er en form for pakketurer der en gruppe med mennesker betaler store beløp til en kommersiell arrangør for å løpe korte etapper i fellesskap hver dag samtidig som de hjernevaskes til å tro at det er med på verdens hardeste løp.

I Marathon des Sables kan det for eksempel være så lite som ett eneste (kort) ultraløp inne mellom alle de andre superkorte løpeturene. 

Dagsetappene til turistreisen Marathon des Sables  er oftest ikke engang ultraløp
Disse løpene er fantastisk sosiale og kan være en morsom måte å reise på for å bli kjent med nye mennesker. Blant hardcore ultraløpere har de imidlertid status som en klassetur i 6 klasse på barneskolen - hyggelig og sosialt, men ikke noe særlig mer. Den svenske ultralegenden Rune Larsson uttrykker en typisk holdning til løpene i teksten under:  

Den svenske ultralegenden Rune Larsson har klare meninger om Marathon des Sables 
Konklusjonen er derfor klar, man blir ikke ultraløper av å løpe denne distansen. Turistreisene er i følgende kategori: Klassetur for 6. klasse 


Maratondistansen for ultraløpere er 100-miles/161 km 
I ultraløpermiljøet er det svært få som vil anse deg å være i nærheten av å være ultraløper før du har løpt ditt første 100-miles løp. Dette er på mange måter ultraløpenes maraton - eller standard langdistanse. En ultraløper som ikke har løpt et eneste 100-miles blir betraktet som en langdistanseløper som aldri har løpt maraton.

Thames Path 100 miles i England - løpet som ga meg juniorlærlingstatus 
Det holder selvsagt ikke med ett løp, man bør ha en solid dose på CV-en. Ett fullført løp gjør at man blir betraktet som en juniorlærling i miljøet. og veldig mange kommer aldri forbi dette stadiet.

100-miles løp har også blitt veldig populær blant halvstore barn. Distansen anses derfor å være på nivå med ungdomsskolen. I praksis ser man også at disse løpene ofte er mest populære blant de som nærmer seg tenårene. Dersom utviklingen fortsetter kan de komme til å bli nedgradert til 7. klasse på barneskolen.

100-miles er en vanlig distanse å løpe for barn
Konklusjonen er derfor klar. Man blir lærling og ikke ultraløper av å løpe denne distansen. 100-miles løpene er i følgende kategori: Ungdomsskole 


Redden-søsknene (11 og 9 år) koser seg fortjent med kake etter å ha løpt et 100-miles løp 

Ekte ultraløpere
Man blir ikke en ekte ultraløper av å løpe noen 100-miles løp eller løpe mer enn 200 km på noen 24-timers løp. Hvis man løper på superenkelt underlag, som f eks løpebanen inne på Bislett kan det i tillegg stilles spørsmål ved om man noensinne kan bli ultraløper, da banen er ekstremt lettløpt.

Hvor mye skal så til? Den ekte utraløperen Trond Sjåvik er en eksempel på hvor mye mer som skal til. CVen hans på DUV viser en del av de merittene som gjør ham til en ekte ultraløper.

På de 35 løpene som er registrert i databasen har han løpt over 22 000 kilometer. Et par eksempler fra de siste årene er 892 km på 6-dagers i Ungarn og 4175 km på et løp fra Skagen til Gibraltar. For å si det på en enkel måte: hvis man løper en dose med samme type løp som Sjåvik er man en ekte ultraløper.

Utdrag fra Trond Sjåviks CV på DUV viser at han er en ekte ultraløper 
DUV er forøvrig nettstedet der det er vanlig å foreta kontroll av om noen er en ekte ultraløper, eller bare en slaskete sjarlatan som har tuslet rundt og deltatt på noen überkorte barneløp.

Ekte ultraløpere anses å være på nivå med videregående skole. I tillegg til at det er frivillig å gå der kreves det lille ekstra når det gjelder motivasjon i forhold til 100-milesløp og andre aktiviteter på juniorlærling og ungdomsskolenivå.

Det er visse ulemper ved å være ekte ultraløper 
Konklusjonen er derfor klar. Løpene på ekte ultraløpernivå er i følgende kategori: Videregående 


De virkelig krevende løpene 
Ekte ultraløpere kan ta fatt på de virkelig krevende løpene dersom de ønsker ønsker å komme på toppen av ultraløperpidestallen, dvs på universitetsnivå.

Et par eksempler på løp i denne kategorien er Barkley Marathons i USA og Kaihigyo i Japan.

Barkley Marathons
Ett virkelig krevende løp er 100-miles korte løpet Barkley Marathons. I løpet av de 30 årene løpet har blitt arrangert har kun 14 av 1100 deltakere klart å fullføre. Hvert år det er en deltaker som lykkes med å fullføre, gjøres løpet ennå litt hardere året etter.

Det er også vanskelig å komme med på løpet, da man må finne ut hvordan man skal søke om å få delta. Løpet har ingen adresse, e-post, hjemmeside eller søknadsfrist. Det går i usedvanlig vanskelig og kupert terreng, der ingen klarer å bevege seg fort.

Barkley Marathons starter når løpsleder Laz tenner en sigarett 
Ingen nordmenn har fullført Barkley Marathons.

Kaihigyo
Det siste løpet må man til Japan for å delta på. Kun 46 har fullført Kaihigyo siden starten
for 130 år siden i 1885. Løpet går over 1000 dager fordelt på 7 år. Det er mange graver langs hele løpets faste rute, da man enten må henge seg eller skjære ut innvollene i magen dersom man gir opp underveis.

Etappene de enkelte årene begynner rolig med 40 km pr dag i 100 dager hvert av de fire første årene. Deretter øker det til 200 dager, samt 7,5 døgn uten søvn, vann eller mat. Hvis man overlever de 7,5 dagene vil de fleste ha vært så nær døden det er mulig å komme. Deretter er det litt lengre etapper de to siste årene.

År 1: 40 km pr dag i 100 dager

År 2: 40 km pr dag i 100 dager

År 3: 40 km pr dag i 100 dager

År 4: 40 km pr dag i 200 dager

År 5: 40 km pr dag i 200 dager samt 7,5 døgn uten søvn, mat eller vann

År 6: 60 km pr dag i 200 dager

År 7: 84 km pr dag i 100 dager, deretter 40 km pr dag i 100 dager

Håpefulle deltakere i Kaihigyo 

Ingen nordmenn har så langt fullørt Kaihigyo. Det er ikke sikkert der er så lurt å prøve seg heller.



Hilsen Norges første Demotiveringscoach®


Dette gjør ultraløpingen med deg 

Ultraløping er farlig 


søndag 22. november 2015

Bislett 24-timers - Norges første Demotiveringscoach® blir til

Markedet flommer over av motivasjonscoacher, og enhver med vettet i behold skjønner at det ikke er fornuftig å satse på et yrke der det har vært en enorm overetablering. Jeg bestemte meg derfor å bli Norges første Demotiveringscoach® i stedet.

Den fremste oppgaven til en Demotiveringscoach® er å forsøke å få folk til å prestere dårligere enn de ellers ville gjort, og i beste fall få dem til å gi opp. I tillegg er det en viktig oppgave å få folk til å bli så mørke til sinns som mulig, slik alt føles vondt og tungt.

Min strategi for å demotivere deltakerne på Bislett var todelt. For det første hadde jeg laget lapper med demotiverende tekst som jeg planla å henge opp langs løpebanen. For det andre skulle jeg gi demotiverende coaching til de som så ut til å være mottakelige for det.

Jeg regnet med at det ville være vanskelig å påvirke hardcore utraløpersjeler, da de har en viljestyrke av en annen verden. I likhet med motivasjonscoachene planla jeg derfor å konsentrere meg om de noe svakere sjelene. Disse trenger mye støtte fra andre for å gjennomføre når det blir slitsomt og vondt, da de ikke er utstyrt med den nødvendige viljestyrken fra naturens side.

Demotivasjonsutstyret gjøres klart før løpet 

Bislett 24-timers startet kl 10. på fredag 20. november. Jeg kom en times tid før start og hadde på sedvanlig vis 5 minutter i stillhet sammen med Grete Waitz statuen foran Bislett sammen med rundt 50 andre løpere.

Grete Waitz 
Etter å ha hentet startnummeret pratet jeg litt med Marie Veslestaul, som jeg delte hvilebenk med. Deretter tok jeg en runde på banen for å hilse på kjente og henge opp demotiveringslappene,

Det var hyggelig å treffe alle de gode løpevennene fra ultramiljøet. På startstreken var det veldig god stemning og høy skravlefaktor. Noen skulle løpe 48 timer, mens de fleste av oss skulle bare løpe i 24 timer. Løpsgeneral Geir Frykholm sendte oss av gårde kl 10.

De første rundene ble det litt for mye prating med andre løpere til at jeg fikk begynt å sirkle meg inn de første byttene for demotiveringscoaching. På forhånd hadde jeg bestemt meg for ikke å bruke noe tid på de eldre løperne. Flere av disse er langt oppe i årene, og noen halter eller har en del andre kroppslige plager. De er imidlertid så sterke i hodet at de aldri bryter med mindre det skjer noe helt spesielt.

Kvinner er heller ikke spesielt gunstig å prøve å demotivere, da de normalt har en langt lavere bruddprosent enn menn på lange ultraløp. Mitt fokus skulle derfor utelukkende være rettet mot menn under 50. De fleste som bryter er i denne gruppen, og mange av disse kommer til å bryte på grunn av egen-demotivering.

På det tidspunktet maratondistansen på 42 km var passert laget jeg en film fra en full runde på 546 meter på Bislett. Kjendisskuespillerne Helge Reinholt, Jeanette Vika, Jin Cao og Einar Hagemann har alle viktige roller.


Etter drøye 30 km kom min venn Terje innom med et saftig wienerbrød, noe som smakte fortreffelig etter de første timene i katakombene. Etter 70 km tok jeg meg en liten pause med sosiale medier og Snickers. Selv om føttene begynte å blir møre av det harde underlaget var beina fine.

Blid mann etter 70 km i katakombene på Bislett 
Jeg bestemte meg for å følge en av de beste løperne en runde og filme hvordan løpet fortoner seg for en som løper mye raskere enn alle andre. På det daværende tidspunktet ledet John Henry Strupstad løpet, og jeg hang meg på ham så snart han passerte.

Vi passerte en del mennesker i løper av runden, og det er ingen tvil om at det hadde vært morsomt å være så god. For oss hobbymosjonister er det morsomt å løpe et løp der vi kan observere eliten hele tiden. I de fleste andre løp ser man dem bare den første tiden etter start.


Fokusklinikken var til stede på Bislett med fysioterapeuter og kiropraktorer og tilbød gratis behandling til deltakerne. Som en sleip gribb plasserte jeg bagen min på en benk i nærheten av fysioterapeutenes behandlingsbenker. Av erfaring vet at de som er mottakelige for en Demotiveringscoach® er storbrukere av kiropraktorer og fysioterapeuter fordi en "ordre" fra fysioterapeuten og å stoppe løpingen legitimerer at man gir seg.

Det viste seg at jeg hadde rett denne gangen også. Allerede etter få timers løping var det køer av menn under 50 som følte at de hadde problemer og derfor trengte hjelp. Under pausene mine på benken hørte jeg mange menn som med håp om å få "stoppordre" spurte om at det var lurt at de fortsatte å løpe selv om de hadde fått en blemme på en tå eller litt vondt i leggen. Når det fikk beskjed om at det ikke var noen problemer med å løpe videre med små plager tuslet de deprimert videre. En time senere var det gjerne tilbake med en ny lidelse, og slik fortsatte det til de ga seg.

Demotivasjonslapp 1 langs banen - Foto: Kondis/Anita Øy 
Disse mennene er det ikke noen vits å bruke tid på for en Demotiveringscoach®,  da de nesten alltid vil bryte et virkelig langt løp som følge av at de har så sterk innebygd demotiveringskraft. Planen min var derfor å konsentrere meg om gruppen med middels viljestyrke.

Etter en stund kom Jeanette Vika opp på siden min. Det var tydelig at hun ikke var veldig motivert til tross for at hun løp lett med grei fart. I tillegg til at hun er kvinne har hun vist at hun har stor viljestyrke. Jeg regnet derfor med at det ville ha liten hensikt å forsøke å demotivere henne. Jeg gjorde likevel et hederlig forsøk og anbefalte henne å gi seg, og prøvde å psyke henne ned med å fortelle at det var meningsløst å fortsette. Som ventet virket det ikke.

Utover ettermiddagen og kvelden begynte mennene under 50 som ventet å gi seg. De første 10 som ga seg var alle i denne gruppen. Selv om det er et paradoks at det er de som er fysisk sterkest som gir seg først, er det nesten alltid dette som skjer på lange løp.

Som Norges første Demotiveringscoach® oppdaget jeg at Bislett 24-timers er et løp der man har usedvanlig sterke motkrefter. Den positive og energirike speakeren og dj-en Stig Andy Kvalheim Rambø spredte så mye positiv energi at mange som ellers ville gitt seg fortsatte noen runder til. Alle som bidro til gjennomføringen av arrangementet, var også en voldsom motkraft. De som bemannet matstasjonen var forf eksempel så positive og morsomme at jeg ofte fortsatte smilende videre. Gutten som danset rundt og delte ut isbiter og Norgesmester Therese Falk sine elever spredte også såpass mye positiv energi at jobben min ble mye hardere.

Trumfkortet mitt var imidlertid de 6 demotiveringslappene som deltakerene måtte passere på hver bidige runde, og fikk sjansen til å lese hundrevis av ganger. Jeg regner med at rundt 40 % av de som ga seg før det hadde gått 24 timer ble psyket ned av dem. Rundt 10 % ga seg etter de hadde fått personlig coaching av meg.

 Demotivasjonslapp 2 langs banen - Foto: Kondis/Anita Øy 
Da jeg nærmet meg 120 km begynte lappene jeg hadde hengt opp å demotivere meg selv.

Jeg opprettet derfor umiddelbart følgende demotiveringsdialog i hodet:
- Det er nesten 9 timer igjen til det har gått 24 timer, hva er poenget med å løpe videre?
- Det er veldig mange hyggelige medløpere og støttepersonell. Humøret mitt er også godt, men nå synes jeg at løpet har blitt utrolig kjedelig. 
- jeg har jobbet utrolig mye i det siste og kun hatt to fridager (en lørdag og en søndag) siden september. Hvorfor skal jeg spolere ennå en fridag på å sove og være trøtt etter løpet?
- Beina er fortsatt ganske fine og jeg har kun fått en liten blemme på høyre lilletå. Er det verdt å løpe tiden ut og pådra meg så skadde føtter som jeg vet at det harde underlaget på Bislett gir meg? 
- Hvis jeg drar hjem nå får jeg en hel natt hjemme før det er lørdag 
- Hvis jeg drar jeg nå får jeg to hele fridager til disposisjon før jeg skal på jobb igjen 
-Jeg regner med å kunne løpe ca 170 km før 24 timer er ute - hvorfor skal jeg gjøre det?
Jeg har løpt flere lange løp i år, inklusive to 100-miles løp og Nordmarka Ultra Challenge - er jeg ikke egentlig litt mett på ultraløp i 2015?

 Demotivasjonslapp 3 langs banen  - Foto: Kondis/Anita Øy 
Alle de gode argumentene for å gi seg gjorde et visst inntrykk på meg, men var på ingen måte tilstrekkelig. Det som gjorde utslaget og fikk meg til å gi meg var lappen jeg hadde hengt opp om at det var tåpelig å løpe videre når en var seng ventet hjemme. Hadde det kun vært tale om en varm seng hadde jeg ikke gitt meg. En var seng fremstod imidlertid som helt uimotståelig.

Jeg gikk derfor straks i dusjen, og tok deretter avskjed med den glimrende speakeren Stig Andy Kvalheim Rambø. Deretter forsvant jeg ut i mørket og tok en taxi hjem fra rundkjøringen ved Bislett mens noe stupfulle damer sang av full hals der de stod og røyket utenfor et utested.

I taxien hjem var jeg strålende fornøyd. Demotiveringen min hadde virket! Jeg slo meg så hardt på brystet så taxisjåføren skvatt, mens jeg stolt tenkte på at nå er jeg på full fart til å bli Norges første Demontiveringscoach®.


torsdag 12. november 2015

Forsøk på å løpe i All-Inclusive-Helvete i Belek i Antalya i Tyrkia

En jobbreise til Belek i Antalya Tyrkia bragte meg for første gang i livet inn i "All-Inclusive-Land" med alt det medførte. For løping og frihetsfølelse er det en katastrofe. For spising av enorme mengder med mat er det derimot genialt.

Lavt henger de og sure er de

Mens Dame Pauline Green åpner konferansen spises det enorme mengder mat i områdets restauranter

Blomstrende trær rett utenfor vinduet
All Inclusive anlegg representerer kanskje en av de minst sosialt bærekraftige måtene å feriere på. I Tyrkia tilfaller mindre enn 10 % at det man bruker på ferien den regionen man ferierer i. Hver person som bor på ett av All-Inklusive anleggene spiser bortimot like mye kjøtt hver dag som en gjennomsnittlig inder spiser i løpet av et helt år, slik at man etterlater seg et enormt globalt fotavtrykk under et opphold. I stedet for å drive egne butikker, restauranter og virksomheter rettet mot turistene blir lokalbefolkningen ansatt på anleggene på traurige vilkår på grunn av høy arbeidsledighet. I tillegg er prisene for opphold og mat er presset så langt ned at det er lite igjen å betale lønninger av.

Noen har bygd seg en stor ny hytte 
En lenestol har omkommet under flukten fra et All-Inclusive anlegg 
En annen uheldig side med All-Inclusive annleggene, inklusive golfanleggene, er at de legger områdene rundt fullstendig døde. Anleggene er gigantiske og omsluttet av høye gjerder og piggtråd. I tillegg er de godt bevoktet av store mengder med politi og sikkerhetsvakter. Det er derfor begrensede muligheter å bevege seg utenfor anleggene uten å støte på en mur, ett piggtrågjerde eller andre hindre.

Løpeturene mine endte ofte steder jeg gjerne ville fortsette, men der All-Inclusive anleggene sperret stranden, veien til stranden eller veien videre temmelig effektivt. Jeg fikk en løpetur hver dag, men alle ble hindret på ett eller flere steder underveis på en måte jeg aldri har opplevd noe sted tidligere. Kombinasjonen av ufriheten, den totale mangelen på sosial bærekraft og den tilnærmede sammenhengende spisingen de fleste gjestende bedrev ga meg en kraftig bismak.

All-Inclusive-Helvetet hindret alle førsøk på å løpe en runde 

All-Inclusive-Land ønsker biler velkommen med solide sperretrinn

Pensjonistene som spiller golf holdes innesperret med piggtråd 

Brakkvannsskjønnhet

Politiet henger på strandbaren som er tom for All-Inclusivianere

En gruppe All-Inclusivianere har badepause i spisingen

Vakkert hav egnet for kveldsbad 

En All-Inclusivianer har fått nok og forsvinner for godt til havs 

En All-Inclusivianer som er så sliten av all spisingen at han ikke orker å stå lengre 

Det er bygd hundretusenvis av hotellrom og leiligheter rundt de store spiseområdene 

All-Inclusivianere kan kose seg med vakker tyrkisk solnedgang 

Når solen går ned hører man kun spiselyder og bølgeskvulp 

Det er laget egne spiseplatformer i sjøen for sultne All-Inclusivianere

Det vakre Middelhavet får en liten pause fra de spisende hordene om kvelden 

Selv tomme tønner er bragt til taushet i All-Inclusive-Land 

Tusenvis av bevæpnede politifolk vokter All-Inclusivianerne mens de spiser 

Alle All-Inclusivianerne har trukket inn i restaurantene for å spise noen kilo middag hver

Selv flaggene på All-Inclusive anleggene legger kraftig på seg 

Noen tar av og til en halvtimes pause fra spisingen inntil lengselen etter mat blir for stor 

Et par fiskere er de eneste man ser som ikke er All-Inclusivianere

Enorme mengder politi vokter strendene mens All-Inclusivianerne spiser 


Mens "The rock star of social justice writing"; Raj Patel snakker om bærekraft og behovet for forandring av måten den globale økonomien virker på, fortæres tusenvis av tonn med mat av All-Inclusivianerne

Da jeg holdt innlegg var det vanskelig å tenke, pga de høye spiselydene fra restaurantene utenfor salen 

Hvis treet kunne snakke hadde det skreket av smerte over alle spisingen
Jeg har fått prøvd meg som All-Inclusivianer, og vil nok ikke være ivrig på å gjøre noen nye forsøk i fremtiden. Skulle jeg likevel havne på et slikt anlegg på ny vil jeg likevel gjøre en rekke nye forsøk på å bevege meg fritt, selv om det er gjort ganske effektive forsøk på å hindre at man løper eller gjør andre forsøk på å gjøre så mye annet enn å spise.


lørdag 24. oktober 2015

Dette gjør ultraløpingen med deg

De siste årene har det vært en eksplosiv vekst i antall ultraløpere i Norge. For manges vedkommende fører tilværelsen som ultraløper til at man får en tydelig identitet man er stolt over, men også til en lang rekke alvorlige endringer i kropp og sinn.


Man begynner å leke med kjønnsroller 
De fleste opplever så stor trygghet i ultramiljøet at de begynner å leke med kjønnsroller og -identitet i langt større grad enn de tør utenfor miljøet. Menn sminker seg og bruker skjørt, kvinner anlegger bart osv.

Skjørt på både menn og kvinner på Bislett 24

Så snart man er trygg nok tør man også bruke skjørt utenfor ultramiljøet

Før eller siden blir man veganer 
Som veganer spiser man ikke kjøtt, egg, meieriprodukter eller andre matvarer av animalsk opprinnelse. I ultramiljøet kryr det med veganere - de har til og med sin egen løpeklubb. Rett etter jeg begynte med ultraløp ble den eldste datteren min veganer, noe som neppe var en tilfeldighet. I tillegg gjorde det resten av familien til semi-veganere av praktiske årsaker.

Vegan Runners - på vei mot verdensherredømme med godt humør 
I tillegg blir påvirkningen fra et stadig større antall venner og bekjente som er veganere stor. Et eksempel på dette er noe en løpevenn skrev på Facebook her om dagen som fikk meg til å kjenne osten vokse til en stor klump i munnen.

A new study from the University of Michigan that examined over 500 foods - and their addictiveness - found that cheese is particularily addictive due to its casein content. Casein, a protein found in all dairy products, releases opiates called casomorphins during the process of digestion. 
-Conincidence?! I think not, they knew they'd make money and customers for life when they started selling and promoting this cancer causing garbage. Get out of the cycle. 

Selv om jeg kun har blitt semi-veganer, opplever jeg at kjøttstykket jeg en sjelden gang fortsatt har på tallerkenen stadig ser mer bebreidende på meg mens det visker at de beste ultraløperne er veganere.


Man blir ufattelig treig
Verdensrekorden på Maraton (42 km) er på 2.03.57, mens den raskeste tiden på halvmaraton (21 km) er på drøye 58 minutter.

Driver man med terrengultra kan det gå grenseløst sakte i forhold. Et eksempel på dette er vinnertiden til knallgode John Henry Strupstad på 17 timer på 100 km lange Nordmarka Ultra Challenge i 2015. Da samme mann løp samme distanse i VM på vei i 2014 brukte han 10 timer mindre.



Man blir frelst av mental trening
På 90-tallet begynte man å bli opptatt av idrettspsykologi i norsk toppidrett, og noen idrettsutøvere økte bevisstheten omkring å sette seg høye må, fokusere osv. I dag har dette smittet over på et utall glade amatører i ultramiljøet.

Noen har en hjerne som trenger mental trening
De kommer inn i miljøet som normale mennesker med et vanlig språk. Etter de har blitt frelst går de rundt og prater om drømmer, sette seg mål, fokus, modus, gunne på, komfortsone, visualisering, mental ernæring, være rå, helvetesuke og mental trening.

For noen virker det positivt på prestasjonene, men for de fleste innebærer det bare at de går rundt og sier mange rare ting som ikke gir noen fornuftig mening til andre mennesker. Det er likevel langt bedre at man blir frelst av mental trening i ultramiljøet enn at man blir rekruttert av en annen ekstrem bevegelse.


Man blir Norgens nye floskelkonger
Fordi man ofte blir veldig sliten under lange løpeturer, blir man også følsom på en underlig måte. Et vanlig symptom på lidelsen er at man omgir seg med tåpelige floskler som:

-"Det beste med å gå for drømmen er ikke ferd mot reisen. Det er selve skapelsen av målet som endrer reisen uten svar"

-"Make each day your wooden masterpiece" 

-"Any day I am too busy to run is a day I am too busy to run" 


Til tross for at floskelen er tåpelig appellerer den til en ultrasjel

Ikke bare poster ultraløperen tåpelige floskler - de gir mening til ultraløperen - vær derfor overbærende og gi ultraløperen en klem nesten gang en floskel kommer ut av munnen. Du må for guds skyld aldri nevne at de som poster slike sitater normalt har lavere intelligens enn andre.


Litt vel langvangvarig sex?
Hvis man ser bort fra forspill varer et vanlig samleie i Europa 7 minutter, mens varigheten er helt nede i 5 minutter i USA. For ultraløpere er tallene henholdsvis 1t 47 min og 1t 32 min. For de fleste vil dette være positivt, men ulempen er at det tar mye tid fra andre gjøremål i livet. Vil man ha tid til en egen hobby vil en ultraløper som partner derfor være et veldig dårlig valg.

Ultraløpere blir aldri slitne