onsdag 21. desember 2016

Bello Gallico 100 miles som vorspiel til julaften

Ultraløpet Bello Gallico 100 miles går i Belgia. Etter planen skulle det gått i nasjonalparken Hoge Kempen, men ble flyttet til skogs-, landsbruks- og landsbyområder syd for Leuven på kort varsel. Jeg valgte å følge med på lasset.

Arrangøren hadde laget den nye løypa i hui og hast. Den bestod av to runder på snaue 81 km. Først motklokks, deretter medklokks.

Blid løper etter 85 av 162 km (foto: Buzz Johnson)

Alle kan gjennomføre et 100-miles løp. Det er imidlertid to helt ulike veier til å klare det. Enten trener man mye på forhånd eller så må man tåle veldig mye smerte. Jeg hadde definitivt ikke trent tilstrekkelig de siste månedene slik at jeg måtte velge smertevarianten.

For å hindre at det skulle bli alt for vondt reiste jeg til Leuven før løpet. Det sies at byen ble grunnlagt av vikinger, men at de ble nedkjempet av Arnulf av Kärnten og hans frankiske hær i 891. I følge årsbøkene i klosteret i Fulda (Annales Fuldenses) ble vikingene slått fordi de ikke hadde bygd forsvarsverk mot elven Dijle der angriperne valgte å krysse. Under slaget skal så mange vikinger ha blitt slaktet at likene sperret elveløpet og elven ble farget rød. Arnulf reiste senere til Roma og ble keiser.


Ved bredden av Dijle der jeg stod i over 3 timer for å få kontakt med fortiden 

Jeg stilte meg opp ved bredden av Dijle på det stedet hvor det er antatt at slaget fant sted og ble stående så lenge at jeg fikk kontakt med smerten og lidelsen til de slaktede vikingene. Det gikk etterhvert også opp for meg at noen av de døde var blant mine forfedre.

Kontakten med fortiden ga meg enorm mental styrke, og jeg ble overbevist over at jeg hadde fått tilstrekkelig kraft til å gjennomføre løpet selv om det fysiske treningsgrunnlaget med fordel kunne vært bedre.


Rådhuset i Leuven i sengotisk stil har en solid dose med krimskram-ornamentering 
Starten på løpet var kl 04 på lørdag morgen. Etter en svært kort natt stod jeg opp ved 02-tiden og  gjorde et tappert forsøk p å spise frokost på hotellrommet. Deretter dro jeg til start for brief og de siste forberedelsene til løpet.

God stemning ved 03.30.-tiden

Løpslederene briefer deltakerne på engelsk, flamsk og fransk før start. 
 Jeg fikk tyllet i meg litt kaffe og fikk en gps teipet fast til sekken min. Rett før kl 04 var vi snaue 60 stykker som stilte opp utenfor og løp avgårde i natten. Jeg forsøkte tradisjonen tro å finne min egen rytme uten å bry meg så mye om hvilket tempo de rundt meg løp i.

Ruten i Oud Heverlee - start og mål ved 138

Utsikten fremover etter 2 timers løping

Utsikt bakover etter to timers løping 
Underlaget varierte mellom skogstier, smale grusveier, gjørmete traktorveier, asfalt gjennom små landsbyer og dype hulveier og hulstier. Hele løpet hadde ikke mer enn drøye 2000 positive høydemeter, men enkelte bakker var veldig bratte.

Ved Leefdaal ved 07-tiden på morgenen (foto: Inge Hernie)

Klokken 07 løp jeg rett i utkanten av den lille landsbyen Leefdaal og det var fortsatt stummende mørkt. Kirkeklokkene i landsbyen våknet til live og begynte å ringe intenst. Opplevelsen var ganske absurd. Jeg tenkte på at jeg var veldig glad for at jeg ikke bodde ved siden av en kirke der klokkene ringte så tidlig på en lørdagsmorgen.


Utsikten midt på natten 
Jeg gikk jevnt og trutt fremover til jeg skrudde av hodelykten kl 08.20. Deretter ble det mye skravling gjennom dagen til hodelykten måtte på igjen litt før kl 17.00. For en som foretrekker mørke fremfor lys var det perfekt å løpe et løp der perioden med dagslys var så kort.

Det var plenty med hulveier og hulstier på løpet 
Om natten var jeg stille og innadvendt, men så snart dagslyset kom ble jeg grenseløst skravlete og brukte tiden til å sosialisere med andre løpere og de frivillige på matstasjonene. Med en gang mørket kom tilbake ble jeg stille igjen.

Til tross for at det er en uke til julaften er det liv i åkeren 

Vakkert ved Loonbeek 

Atter en hulsti

Rett over åkeren utenfor Otterburg der vi så vidt var innom Vallonia
Etter 81 km kom vi tilbake til start der det ble servert en risrett som smakte fortreffelig. Jeg fikk to porsjoner og skravlet litt med arrangørene Stef og Tim før jeg forsatte tilbake der jeg hadde kommet fra 15 minutter tidligere.

Klassisk belgisk sti

Dagens 74 hulsti 

Langs bredden av den 86 km lange Dijle
De kommende timene gikk det jevnt og greit. Jeg var på vanlig vis veldig kreativ og fant på et utall morsomme ting som skal gjøres fremover.

Etter 113 km kom en bratt oppoverbakke etterfulgt av en like bratt nedoverbakke. Dette gjentok seg en gang til. Da jeg hadde kommet ned fra den siste bakken i utkanten av landsbyen Neerijse bestemte beina seg for at det var nok til tross for at det ikke var mer enn 45 km igjen til mål. Metoden de brukte var å gjøre løpingen så sakte at jeg like gjerne kunne gå. I tillegg tror jeg det så latterlig ut. Det var heldigvis stummende mørkt.

Deretter vekslet jeg mellom å gå og å løpe i gangfart. jeg oppfattet det siste som såvidt tåpelig at jeg stoppet med det de sjeldne gangene jeg møtte et annet menneske i mørket.

Fin turvei langs De Zoete Water

Litt jordbruk her og der

Vennlige kyr like ved bredden av elven Dijle 
Fra det tidspunktet beina nektet å løpe gikk det treigt. Etter langt om lenge kom vi til den siste matstasjonen der en løpet jeg hadde løpt med en lang stund hadde saftige problemer. En av de som drev matstasjonen synes det var veldig morsomt at jeg både spiste suppe, kake og chips.

Da jeg forlot matstasjonen kom det to løpere inn og den ene var så utslitt at han benyttet anledningen til å svime litt.

De siste 20 kilometerne begynte føttene å bli veldig såre selv om jeg ikke hadde mer enn et par små blemmer på siden av den ene. Det var vondt å tråkke på en hver ujevnhet på bakken og jeg gikk alene i natten og ropte au, au, au hver gang smertene i føttene oversteg 110.

Med så vonde føtter var det fantastisk å nå mål som var oppe på scenen inne i en forsamlingssal. Alle som var i salen klappet da jeg kom inn døren og jeg fikk stavret meg opp på scenen der jeg fikk en medalje rundt halsen av Stef og en lokal pils i hånden - dvs en perfekt avslutning på et 100 miles løp.

Ved målgang fikk jeg en medalje rundt halsen og en pils i hånden 
Løpet var veldig hyggelig med bra arrangør, supre frivillige og masse hyggelige medløpere. Det var imponerende at arrangøren klarte å arrangere løpet etter at de måtte flytte på kort varsel. Neste år går det samme sted, men jeg vet at de har tenkt å øke andelen sti når de får lengre planleggingstid for løpet.

Bello Gallico 100 Miles ble det femte 100-miles løpet jeg har løpt på ni måneder. Med målgang 6 dager før julaften blir det neppe flere 100-miles løp før nyttår.

tirsdag 22. november 2016

Bislett 24-timers - Fremtidens matstasjon

Eliten og de aller rikeste løperne har sin egen support på Bislett. Resten er fullstendig avhengig av den offisielle matstasjonen enten de løper 24-timers eller 48-timers. Siden det kun er drøye 500 meter mellom hver gang man passerer denne, vil man sannsynligvis besøke den veldig mange ganger i løpet av løpet.


Teamet som jobber med å utvikle fremtidens matstasjon  (foto Bjørn Hyjanstorp)

De siste tiårene har det skjedd veldig liten innovasjon på matstasjoner rundt omkring i verden. Jeg har selv løpt ultraløp i flere verdensdeler  og opplevd at konseptet er skremmende likt hvor enn man kommer. De er bemannet av mennesker, serverer mat og drikke og følger med på om deltakerne er skikket til å fortsette. Et hederlig unntak er den fantastiske party-matstasjonen på TEC 100-miles i Täby utenfor Stockholm der de som bemanner den fester samtidig som de serverer vafler og fantastisk god stemning. Denne regnes også som en av verdens beste matstasjoner.


En av verdens beste matstasjoner befinner seg i Täby 


Sverige ligger ofte foran Norge når det gjelder innovasjon, noe som også gjelder matstasjoner. Vi er derfor nødt til å skjerpe oss i Norge dersom vi ikke skal bli hengende langt etter. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk.

Når man skal fornye matstasjonen er det viktig å prøve ut nye ting uten å legge noen form for bånd på seg. Vi gjorde diverse forsøk i år, og der er grunn til å tro at en del av det vi forsøkte på vil bli vanlig på alle matstasjoner i løpet de nærmeste årene.

Det er ingen grunn til å gjennomgå alt vi prøvde. Jeg vil likevel komme med noen få eksempler.


1. Nye sportsdrikker
Ett at de aller første innovasjonsforsøkene var å lage nye sportsdrikker. Den første var alle barnebursdagers mest populære drikk; blandings. Vår blanding bestod av like deler Coca Cola, sportsdrikk og vann. Til tross for at den ble lysebrun og grumsete var det en del som drakk den. Den ble imidlertid aldri mer populær enn de tradisjonelle drikkene, da ultraløpere er ganske konservative.

En mer spennende drikk var nyskapningen BiCola, med like deler Biola med blåbær og Coca Cola. Noen hatet den, mens andre ble så glad i den at de kom tilbake og spurte etter mer. Vi gikk dessverre fort tom for Biola. Det er liten tvil om at drikken virker - alle de som drakk mest hadde personlige rekorder.


2. Spennende matretter
Her var vi lite fantasifulle og innovative. Den eneste nyskapende retten vi serverte var wraps med øyenstikkere. Øyenstikkere er som kjent en populær matrett og erstatning for kylling i mange land, for eksempel Indonesia. Det saftige insektkjøttet gir god næring til løpere.

Øyentstikkere er populære som mat i Indonesia - liker ultraløperne dem?
En del av de utenlandske løperne var litt skeptiske når de leste skiltet med "Wraps with dragonflies", men alle likte smaken så snart de turde å spise.


3.  Noe rart i kaffen
Et veldig morsomt eksperiment for å fornye matstasjonen var å putte bevissthetsendrende substanser i kaffen til deltakerne. Ut over natten er det fler og fler som trenger kaffe for å holde seg våkne. I tillegg var det enkelte av de som var support for elite eller rike løpere som kom og tagg om litt kaffe. Disse fikk ekstra mye rart i kaffen sin.

Det var mye medisinsk ekspertise til stede i kjelleren på Bislett. De ga råd om at vi primært burde begrense oss til å bruke stoffer som medførte så liten skade på brukerne som mulig. I tillegg mente de det var viktig at vi passet på at de ikke fikk i seg noe som ga stor risiko for at de ville skade andre. Vi holdt oss derfor stort sett i den nedre delen av tabellen under.

Av hensyn til sikkerheten puttet vi nesten bare ting fra den nedre halvparten av tabellen i kaffen 
De fleste reagerte positivt på denne innovasjonen. Da jeg fortalte en dame som fikk kaffe at personligheten hennes ville endre seg med inntil 15 % på grunn av det vi hadde puttet i kaffen svarte hun at hun gjerne skulle hatt noe som førte til 50 % endring.


4. Pinne-is med bevissthetsendrende stoffer 
Siden eliten og de rikeste deltakerne stort sett ikke brukte den offentlige matstasjonen var det et problem å få puttet bevissthetsendrende stoffer i dem. Vi insjiserte derfor stoffene i lollipop og pinne-is som vi delte ut fredag kveld kl 22 da løpet hadde pågått i 12 timer.

En del løpere ville ikke ha, og vi bestemte oss for å tvinge det i dem ved nærmest å trykke isen inn i hendene på dem. I flere tilfeller var vi nødt til å løpe etter enkelte uvillige med is. Dette var vellykket og førte til at vi fikk nesten alle til å spise is. De som ikke spiste slapp billig unna og kom på de beste plassene i løpet.

Løpere som venter på å bli transportert bort av Oslo kommune
Det var dessverre mange som ikke tålte det de fikk i drikken, maten eller isen. Disse plukket vi opp og lagret på tjukkasen inntil det kom noen menn fra en eller annen etat i Oslo kommune og hentet dem.


5. Spørrenundersøkelse blant deltakere
I en periode diskuterte vi oss frem til noen politiske fanesaker og gjennomførte en spørreundersøkelse blant løperne som passerte. Temaet for undersøkelsen var om man var for eller mot den nye fraværsgrensen i den videregående skolen.

Ungdommen jobber mens de voksne er på mobilen (Foto: Tone Yvonne Boye Killengren) 
Noen løpere var så slitne at de ikke klarte å forholde seg til spørsmålet. Flertallet svarte at de var for fraværsgrensen, noe som var et feil svar. Det var heldigvis en del som var imot også. Disse fikk ekstra god servering resten av løpet.


6. Medisinske undersøkelser
Det var kjøpt inn store mengder med lilla medisinske undersøkelseshansker til matstasjonen som skulle brukes under medisinske undersøkelser av deltakerne. Vi konsentrerte oss primært om de som enten virket usikre eller slitne.

Den onde Dr Lauridsen kaller inn en deltaker til medisinsk undersøkelse (det eneste nærbildet som finnes av ham)
Det var ingen av de 32 som ble undersøkt som likte undersøkelsene. Dette var heller ikke hensikten. Vi vil likevel vurdere om undersøkelsene kan skje på noe mer skånsomt vis i fremtiden, da flere måtte bryte på grunn av store smerter etter undersøkelsen.


7. Utprøving av politiske ideologier
De tradisjonelle matstasjonene pleier å være sosialdemokratiske. Alle får mat og drikke helt uavhengig av behov. Vi valgte å teste om matstasjoner basert på alternative ideologier er bedre.

I kortere perioder gjorde vi mat og drikke behovprøvet slik at det kun var de 10 % mest trengende som fikk noe. Dette skapte til dels sterke reaksjoner blant deltakere, og en del la seg på tjukkasen for å fremstå som så slitne at de skulle klare å passere nåløyet.

I en del tilfeller var det vanskelig å avgjøre hvem som var mest trengende. I tillegg var det et problem at eliten og de beste hadde "kjøpt" seg fri fra køene og kunne meske seg ved sine private og luksuriøse support-bord.


8. Eksperimentell kirurgi
I samarbeid med tre medisinerstudenter som var utvist fra studiene og to leger som er avskiltet lånte vi ett av rommene ved siden av løpebanen. I forskningens øyemed utførte disse eksperimentell kirurgi på noen av de løperne vi hadde lagret på tjukkasen.

Det ble i utført eksperimentell kirurgi på enkelte av de som havnet på tjukkasen
Det ble en del krangel på matstasjonen utover natten, da flere mente at det var etisk problematisk å gjennomføre kirurgi på deltakere som ikke var i stand til å gi sitt samtykke. Vi stoppet derfor med dette på morgenkvisten og vil vurdere hvordan samtykke skal skaffes til fremtidige løp.


Hva skjer fremover?
Det var spennende å være med på forsøkene på å utvikle matstasjonen. Mye av det vi gjorde vil sikkert bli vanlig i fremtiden. Når man har så mange løpere samlet på en gang er det fornuftig å bruke dem til utprøving av nye produkter, spørreundersøkelser og politiske eksperimenter osv.

Så snart samtykke-utfordringen er overvunnet vil vi også kunne oppnå mer nytte av deltakerne enn det vi gjør i dag. Jeg ser veldig frem til å være med på den videre utviklingen av matstasjonen i årene fremover. Vi kommer ikke til å stanse selv om det sedvanlige hylekoret vil ha alt som det var før.

onsdag 16. november 2016

Løping, drømmer, motivasjon & feminisme

I motivasjonsbransjen hevdes det at man må drømme, sette seg hårete mål og deretter gønne på med betalte konsulenters hjelp hvis man skal lykkes med løpingen. Selv om jeg aldri har hatt en eneste drøm i hele mitt liv og bestemte meg for å få min første under den tidlige løpeturen til jobb.

Til tross for at jeg er Norges beste ultraløper var planen å bruke drømmen til å bli en ennå bedre løper.

Jeg løp hjemmefra til Røa og forsatte nedover mot Njårdhallen på speilblankt føre.

Ruten til jobb der jeg opplevde min første løpedrøm

Så snart jeg passerte Njårdhallen begynte jeg å drømme intenst om Melania Trump som slappet ordentlig godt av på en deilig varm pels under en varm og kjedelig flytur  i privatflyet til Donald.


Mens jeg løp nedover Monolittveien fortsatte jeg å drømme. Donald Trump kom etterhvert inn i drømmene. I første omgang var drømmene flyrelaterte.

Donald har et skikkelig fint fly 

Melania liker best å være på ute vingen og skyte småfugl 

Donald sitter alltid inne i flyet og venter når Melania leker på vingen

Deretter blandet dyredrømmer seg inn i de de flyrelaterte drømmene. Tre av sønnene til Trump dukket opp.

Sønnene til Donald liker å skyte de teite dyrene i Afrika 

Yngstesønnen liker å slappe av på tigeren i tre-fire timer hver ettermiddag

Det er veldig, veldig mange teite dyr man kan skyte hvis man skal bli kvitt alle

For å huske hvor mange duste-elefanter han har skutt skjærer sønnen til Donald alltid av halen

Da jeg nærmet meg Monolitten så jeg at menn med kjæledresser som pakket inn og fjernet alle statuene som omkranser Monolitten.

Jeg løp bort til dem og spurte hva som skjedde. En svartmusket mann fortalte att alle statuer i parken skal kastes og erstattes av statuer av Donald Trump. Den eneste som skulle bevares var Monolitten. Parken skulle skifte navn til Trump-parken fra nyttårsaften.

Statuene i Frognerparken pakkes inn og kjøres til søppelfyllingen 

Monolitten blir stående igjen fordi Donald liker den 
Jeg fortsatte forvirret nedover i retning av hovedinngangen. Mannen kom løpende etter meg og spurte om jeg ville vite hvorfor alle statuen skulle bort. Jeg sa nei, men han fortalte likevel. Det viste seg at årsaken var at man ønsket å reversere alle de skadene den feministiske eliten hadde påført det vestlige samfunnet. Han ble veldig hissig og rød i ansiktet da han snakket om feministene, og mente at de var forkledde djevler.

Alle kvinnestatuer skal fjernes fra Frognerparken 
Han sa at nå var det mennenes tur til å bli frigjorte fra den feministiske elitens tyranni slik man allerede hadde gjort i mange land i Midt-Østen og slik Trump kommer til å gjøre i USA etter han har kastet Hillary i fengsel. I følge ham hadde Sylvi Listhaug fått oppdraget med å frigjøre norske menn, mens andre var i gang med identiske prosjekter i andre land i Europa. Langt inne i mørket i parken hørte jeg en furten mannestemme si: "Jeg vil også være selvmedlidenhetstyrann" på klingende riksnorsk.

Sylvi har nettopp startet frigjøringsprosjektet sitt

Marine le Pen er prosjektleder for Frexit og fjerning av feministenes makt i Frankrike 

Jeg begynte å kjenne meg undertrykt, og fikk et gryende sinne mot kvinner. Har ikke disse kvinnene blitt litt vel selvstendige nå? Må de på død og liv ha stillinger på høyt nivå i arbeidslivet?. Var det ikke bedre for mannen før? Hadde for eksempel ikke alle menn rett til å sove middagslur etter de hadde blitt servert middag? Jeg ble mer og mer forvirret i drømmen og gikk meg etterhvert helt bort i svirrende og svimlende tanker. Er jeg ikke egentlig feminist, eller har jeg også endt opp som en kvinnehater?

Donald synes at Hillary er en nasty woman 

Mannefrigjøringen i samfunnet i er gang 
Mannen fortalte meg at et av problemene i dag var at kvinnene gjorde det bedre enn menn på skoler, universiteter og høyskoler, men at de hadde blitt fintet ut av at mannen hadde beveget seg over i det postfaktuelle. Se bare på Brexit og Trump sa han leende. Der hjalp verken fakta eller kunnskap.

Plutselig forsvant mannen i mørket og tankene svirret på ny tilbake til Melania og Donald. Jeg var igjen i det fine flyet deres. Jeg krysset Kirkeveien og fortsatte inn i Gyldenløves gate mens de drømmeaktige bildene svirret rundt i hodet.

Melania er skikkelig leken og tøysete på flyturer 

Donald vil helst spise middag i stedet for å leke med Melania 

Drømmen beveget seg brått og plutselig inn i leiligheten til Melania og Donald. Det første stedet jeg havnet var i ett av skorommene til Melania.

Melania hater å ha det rotete på skorommene sine

Det er aldri en støvdott i krikene i leiligheten til Melania og Donald

Melania starter alltid dagen med et glass appelsinjuice 

Donald tar sykt mange fine selfier når Melania drikker appelsinjuice

Donald går gjerne barbeint på søndager

Melania er veldig glad i den lilla hatten selv om den er litt varm varm

Celina Middelfart viste seg i et kort glimt

Familien spiser frokost sammen på alle hverdager


Så snart jeg kom inn på Dronning Mauds ridesti i Gyldenløves gate våknet jeg fra drømmen. Jeg fant ut at jeg ville utvikle meg som person og gikk straks i gang med å prøve å finne ut hvordan jeg kunne bruke drømmen til å bli en bedre løper eller for den saks skyld nå ett eller annet mål i livet.

Til tross for at jeg tenkte utrolig hardt og konsentrert på saken, fant jeg ingen form for nytte av det jeg hadde drømt på løpeturen til jobb. Konklusjonen er derfor tindrende klar: Drømmer kan ikke brukes til noe som helst fornuftig.  Bildene de skaper i hodet blir man imidlertid aldri kvitt. 


Dronning Mauds ridesti i Gyldenløves gate der drømmen endte