tirsdag 22. november 2016

Bislett 24-timers - Fremtidens matstasjon

Eliten og de aller rikeste løperne har sin egen support på Bislett. Resten er fullstendig avhengig av den offisielle matstasjonen enten de løper 24-timers eller 48-timers. Siden det kun er drøye 500 meter mellom hver gang man passerer denne, vil man sannsynligvis besøke den veldig mange ganger i løpet av løpet.


Teamet som jobber med å utvikle fremtidens matstasjon  (foto Bjørn Hyjanstorp)

De siste tiårene har det skjedd veldig liten innovasjon på matstasjoner rundt omkring i verden. Jeg har selv løpt ultraløp i flere verdensdeler  og opplevd at konseptet er skremmende likt hvor enn man kommer. De er bemannet av mennesker, serverer mat og drikke og følger med på om deltakerne er skikket til å fortsette. Et hederlig unntak er den fantastiske party-matstasjonen på TEC 100-miles i Täby utenfor Stockholm der de som bemanner den fester samtidig som de serverer vafler og fantastisk god stemning. Denne regnes også som en av verdens beste matstasjoner.


En av verdens beste matstasjoner befinner seg i Täby 


Sverige ligger ofte foran Norge når det gjelder innovasjon, noe som også gjelder matstasjoner. Vi er derfor nødt til å skjerpe oss i Norge dersom vi ikke skal bli hengende langt etter. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk.

Når man skal fornye matstasjonen er det viktig å prøve ut nye ting uten å legge noen form for bånd på seg. Vi gjorde diverse forsøk i år, og der er grunn til å tro at en del av det vi forsøkte på vil bli vanlig på alle matstasjoner i løpet de nærmeste årene.

Det er ingen grunn til å gjennomgå alt vi prøvde. Jeg vil likevel komme med noen få eksempler.


1. Nye sportsdrikker
Ett at de aller første innovasjonsforsøkene var å lage nye sportsdrikker. Den første var alle barnebursdagers mest populære drikk; blandings. Vår blanding bestod av like deler Coca Cola, sportsdrikk og vann. Til tross for at den ble lysebrun og grumsete var det en del som drakk den. Den ble imidlertid aldri mer populær enn de tradisjonelle drikkene, da ultraløpere er ganske konservative.

En mer spennende drikk var nyskapningen BiCola, med like deler Biola med blåbær og Coca Cola. Noen hatet den, mens andre ble så glad i den at de kom tilbake og spurte etter mer. Vi gikk dessverre fort tom for Biola. Det er liten tvil om at drikken virker - alle de som drakk mest hadde personlige rekorder.


2. Spennende matretter
Her var vi lite fantasifulle og innovative. Den eneste nyskapende retten vi serverte var wraps med øyenstikkere. Øyenstikkere er som kjent en populær matrett og erstatning for kylling i mange land, for eksempel Indonesia. Det saftige insektkjøttet gir god næring til løpere.

Øyentstikkere er populære som mat i Indonesia - liker ultraløperne dem?
En del av de utenlandske løperne var litt skeptiske når de leste skiltet med "Wraps with dragonflies", men alle likte smaken så snart de turde å spise.


3.  Noe rart i kaffen
Et veldig morsomt eksperiment for å fornye matstasjonen var å putte bevissthetsendrende substanser i kaffen til deltakerne. Ut over natten er det fler og fler som trenger kaffe for å holde seg våkne. I tillegg var det enkelte av de som var support for elite eller rike løpere som kom og tagg om litt kaffe. Disse fikk ekstra mye rart i kaffen sin.

Det var mye medisinsk ekspertise til stede i kjelleren på Bislett. De ga råd om at vi primært burde begrense oss til å bruke stoffer som medførte så liten skade på brukerne som mulig. I tillegg mente de det var viktig at vi passet på at de ikke fikk i seg noe som ga stor risiko for at de ville skade andre. Vi holdt oss derfor stort sett i den nedre delen av tabellen under.

Av hensyn til sikkerheten puttet vi nesten bare ting fra den nedre halvparten av tabellen i kaffen 
De fleste reagerte positivt på denne innovasjonen. Da jeg fortalte en dame som fikk kaffe at personligheten hennes ville endre seg med inntil 15 % på grunn av det vi hadde puttet i kaffen svarte hun at hun gjerne skulle hatt noe som førte til 50 % endring.


4. Pinne-is med bevissthetsendrende stoffer 
Siden eliten og de rikeste deltakerne stort sett ikke brukte den offentlige matstasjonen var det et problem å få puttet bevissthetsendrende stoffer i dem. Vi insjiserte derfor stoffene i lollipop og pinne-is som vi delte ut fredag kveld kl 22 da løpet hadde pågått i 12 timer.

En del løpere ville ikke ha, og vi bestemte oss for å tvinge det i dem ved nærmest å trykke isen inn i hendene på dem. I flere tilfeller var vi nødt til å løpe etter enkelte uvillige med is. Dette var vellykket og førte til at vi fikk nesten alle til å spise is. De som ikke spiste slapp billig unna og kom på de beste plassene i løpet.

Løpere som venter på å bli transportert bort av Oslo kommune
Det var dessverre mange som ikke tålte det de fikk i drikken, maten eller isen. Disse plukket vi opp og lagret på tjukkasen inntil det kom noen menn fra en eller annen etat i Oslo kommune og hentet dem.


5. Spørrenundersøkelse blant deltakere
I en periode diskuterte vi oss frem til noen politiske fanesaker og gjennomførte en spørreundersøkelse blant løperne som passerte. Temaet for undersøkelsen var om man var for eller mot den nye fraværsgrensen i den videregående skolen.

Ungdommen jobber mens de voksne er på mobilen (Foto: Tone Yvonne Boye Killengren) 
Noen løpere var så slitne at de ikke klarte å forholde seg til spørsmålet. Flertallet svarte at de var for fraværsgrensen, noe som var et feil svar. Det var heldigvis en del som var imot også. Disse fikk ekstra god servering resten av løpet.


6. Medisinske undersøkelser
Det var kjøpt inn store mengder med lilla medisinske undersøkelseshansker til matstasjonen som skulle brukes under medisinske undersøkelser av deltakerne. Vi konsentrerte oss primært om de som enten virket usikre eller slitne.

Den onde Dr Lauridsen kaller inn en deltaker til medisinsk undersøkelse (det eneste nærbildet som finnes av ham)
Det var ingen av de 32 som ble undersøkt som likte undersøkelsene. Dette var heller ikke hensikten. Vi vil likevel vurdere om undersøkelsene kan skje på noe mer skånsomt vis i fremtiden, da flere måtte bryte på grunn av store smerter etter undersøkelsen.


7. Utprøving av politiske ideologier
De tradisjonelle matstasjonene pleier å være sosialdemokratiske. Alle får mat og drikke helt uavhengig av behov. Vi valgte å teste om matstasjoner basert på alternative ideologier er bedre.

I kortere perioder gjorde vi mat og drikke behovprøvet slik at det kun var de 10 % mest trengende som fikk noe. Dette skapte til dels sterke reaksjoner blant deltakere, og en del la seg på tjukkasen for å fremstå som så slitne at de skulle klare å passere nåløyet.

I en del tilfeller var det vanskelig å avgjøre hvem som var mest trengende. I tillegg var det et problem at eliten og de beste hadde "kjøpt" seg fri fra køene og kunne meske seg ved sine private og luksuriøse support-bord.


8. Eksperimentell kirurgi
I samarbeid med tre medisinerstudenter som var utvist fra studiene og to leger som er avskiltet lånte vi ett av rommene ved siden av løpebanen. I forskningens øyemed utførte disse eksperimentell kirurgi på noen av de løperne vi hadde lagret på tjukkasen.

Det ble i utført eksperimentell kirurgi på enkelte av de som havnet på tjukkasen
Det ble en del krangel på matstasjonen utover natten, da flere mente at det var etisk problematisk å gjennomføre kirurgi på deltakere som ikke var i stand til å gi sitt samtykke. Vi stoppet derfor med dette på morgenkvisten og vil vurdere hvordan samtykke skal skaffes til fremtidige løp.


Hva skjer fremover?
Det var spennende å være med på forsøkene på å utvikle matstasjonen. Mye av det vi gjorde vil sikkert bli vanlig i fremtiden. Når man har så mange løpere samlet på en gang er det fornuftig å bruke dem til utprøving av nye produkter, spørreundersøkelser og politiske eksperimenter osv.

Så snart samtykke-utfordringen er overvunnet vil vi også kunne oppnå mer nytte av deltakerne enn det vi gjør i dag. Jeg ser veldig frem til å være med på den videre utviklingen av matstasjonen i årene fremover. Vi kommer ikke til å stanse selv om det sedvanlige hylekoret vil ha alt som det var før.

onsdag 16. november 2016

Løping, drømmer, motivasjon & feminisme

I motivasjonsbransjen hevdes det at man må drømme, sette seg hårete mål og deretter gønne på med betalte konsulenters hjelp hvis man skal lykkes med løpingen. Selv om jeg aldri har hatt en eneste drøm i hele mitt liv og bestemte meg for å få min første under den tidlige løpeturen til jobb.

Til tross for at jeg er Norges beste ultraløper var planen å bruke drømmen til å bli en ennå bedre løper.

Jeg løp hjemmefra til Røa og forsatte nedover mot Njårdhallen på speilblankt føre.

Ruten til jobb der jeg opplevde min første løpedrøm

Så snart jeg passerte Njårdhallen begynte jeg å drømme intenst om Melania Trump som slappet ordentlig godt av på en deilig varm pels under en varm og kjedelig flytur  i privatflyet til Donald.


Mens jeg løp nedover Monolittveien fortsatte jeg å drømme. Donald Trump kom etterhvert inn i drømmene. I første omgang var drømmene flyrelaterte.

Donald har et skikkelig fint fly 

Melania liker best å være på ute vingen og skyte småfugl 

Donald sitter alltid inne i flyet og venter når Melania leker på vingen

Deretter blandet dyredrømmer seg inn i de de flyrelaterte drømmene. Tre av sønnene til Trump dukket opp.

Sønnene til Donald liker å skyte de teite dyrene i Afrika 

Yngstesønnen liker å slappe av på tigeren i tre-fire timer hver ettermiddag

Det er veldig, veldig mange teite dyr man kan skyte hvis man skal bli kvitt alle

For å huske hvor mange duste-elefanter han har skutt skjærer sønnen til Donald alltid av halen

Da jeg nærmet meg Monolitten så jeg at menn med kjæledresser som pakket inn og fjernet alle statuene som omkranser Monolitten.

Jeg løp bort til dem og spurte hva som skjedde. En svartmusket mann fortalte att alle statuer i parken skal kastes og erstattes av statuer av Donald Trump. Den eneste som skulle bevares var Monolitten. Parken skulle skifte navn til Trump-parken fra nyttårsaften.

Statuene i Frognerparken pakkes inn og kjøres til søppelfyllingen 

Monolitten blir stående igjen fordi Donald liker den 
Jeg fortsatte forvirret nedover i retning av hovedinngangen. Mannen kom løpende etter meg og spurte om jeg ville vite hvorfor alle statuen skulle bort. Jeg sa nei, men han fortalte likevel. Det viste seg at årsaken var at man ønsket å reversere alle de skadene den feministiske eliten hadde påført det vestlige samfunnet. Han ble veldig hissig og rød i ansiktet da han snakket om feministene, og mente at de var forkledde djevler.

Alle kvinnestatuer skal fjernes fra Frognerparken 
Han sa at nå var det mennenes tur til å bli frigjorte fra den feministiske elitens tyranni slik man allerede hadde gjort i mange land i Midt-Østen og slik Trump kommer til å gjøre i USA etter han har kastet Hillary i fengsel. I følge ham hadde Sylvi Listhaug fått oppdraget med å frigjøre norske menn, mens andre var i gang med identiske prosjekter i andre land i Europa. Langt inne i mørket i parken hørte jeg en furten mannestemme si: "Jeg vil også være selvmedlidenhetstyrann" på klingende riksnorsk.

Sylvi har nettopp startet frigjøringsprosjektet sitt

Marine le Pen er prosjektleder for Frexit og fjerning av feministenes makt i Frankrike 

Jeg begynte å kjenne meg undertrykt, og fikk et gryende sinne mot kvinner. Har ikke disse kvinnene blitt litt vel selvstendige nå? Må de på død og liv ha stillinger på høyt nivå i arbeidslivet?. Var det ikke bedre for mannen før? Hadde for eksempel ikke alle menn rett til å sove middagslur etter de hadde blitt servert middag? Jeg ble mer og mer forvirret i drømmen og gikk meg etterhvert helt bort i svirrende og svimlende tanker. Er jeg ikke egentlig feminist, eller har jeg også endt opp som en kvinnehater?

Donald synes at Hillary er en nasty woman 

Mannefrigjøringen i samfunnet i er gang 
Mannen fortalte meg at et av problemene i dag var at kvinnene gjorde det bedre enn menn på skoler, universiteter og høyskoler, men at de hadde blitt fintet ut av at mannen hadde beveget seg over i det postfaktuelle. Se bare på Brexit og Trump sa han leende. Der hjalp verken fakta eller kunnskap.

Plutselig forsvant mannen i mørket og tankene svirret på ny tilbake til Melania og Donald. Jeg var igjen i det fine flyet deres. Jeg krysset Kirkeveien og fortsatte inn i Gyldenløves gate mens de drømmeaktige bildene svirret rundt i hodet.

Melania er skikkelig leken og tøysete på flyturer 

Donald vil helst spise middag i stedet for å leke med Melania 

Drømmen beveget seg brått og plutselig inn i leiligheten til Melania og Donald. Det første stedet jeg havnet var i ett av skorommene til Melania.

Melania hater å ha det rotete på skorommene sine

Det er aldri en støvdott i krikene i leiligheten til Melania og Donald

Melania starter alltid dagen med et glass appelsinjuice 

Donald tar sykt mange fine selfier når Melania drikker appelsinjuice

Donald går gjerne barbeint på søndager

Melania er veldig glad i den lilla hatten selv om den er litt varm varm

Celina Middelfart viste seg i et kort glimt

Familien spiser frokost sammen på alle hverdager


Så snart jeg kom inn på Dronning Mauds ridesti i Gyldenløves gate våknet jeg fra drømmen. Jeg fant ut at jeg ville utvikle meg som person og gikk straks i gang med å prøve å finne ut hvordan jeg kunne bruke drømmen til å bli en bedre løper eller for den saks skyld nå ett eller annet mål i livet.

Til tross for at jeg tenkte utrolig hardt og konsentrert på saken, fant jeg ingen form for nytte av det jeg hadde drømt på løpeturen til jobb. Konklusjonen er derfor tindrende klar: Drømmer kan ikke brukes til noe som helst fornuftig.  Bildene de skaper i hodet blir man imidlertid aldri kvitt. 


Dronning Mauds ridesti i Gyldenløves gate der drømmen endte


onsdag 9. november 2016

Jeg er Norges beste ultraløper

Jeg er Norges beste ultraløper. Mange spør meg hvordan det føles å være best. Jeg må alltid svare som sant er, nemlig at jeg ikke tenker så mye på det. Sånn tror jeg det er for de fleste av oss vinnere.

Mange så det ikke komme. Jeg ble Norges beste ultraløper i skyggen av at Trump ble valgt til president i USA. I det postfaktuelle samfunnet skjer ting ofte uten at etablissementet får det med seg.

Norges beste ultraløper: Henning Lauridsen

Det er mange andre gode ultraløpere i Norge. Dessverre har de fleste et gammeldags fokus på løping. De fokuserer for eksempel ikke på å være best, men på det å løpe fort eller ett eller annet som er tåpelig og utdatert. Jeg på min side fokuserer utelukkende på å være best, noe som selvsagt har ført til at jeg har blitt det.

Henning Lauridsen avbildet i et kulørt britisk magasin mens han sykler i Indisk Himalaya

I forbindelse med at jeg ble den beste ultraløperen i Norge ble jeg intervjuet hjemme i min egen stue. Jeg har fått tillatelse til å gjøre intervjuet tilgjengelig på bloggen min før det blir lansert.


Fra Henning Lauridsens fantastiske debut som ultraløper i 2010 


Intervju med Norges beste ultraløper: Henning Lauridsen 

Henning Lauridsen går over gulvet i den store stuen sin og setter seg ned i en elegant design-stol. Han er sjeldent pen og skal etter sigende ha jobbet som fotomodell i Paris i flere år. Der skal han også ha hatt en romanse med en verdenskjent fotomodell.

Han forteller innledningsvis at de har beholdt den filipinske au-pairen til tross for at døtrene hans har blitt voksne og flere av dem har flyttet hjemmefra. Før intervjuet startet åpner han terrassedøren og roper til au-pairen at hun må forte seg med å rydde inn de tunge hagemøblene.

Hvordan ble du Norges beste ultraløper?
Jeg bestemte meg rett og slett for å bli best og jobbet målrettet for å bli det. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle klare det, og lykkes i løpet av noe få måneder. Når er jeg første og fremst lettet og ikke rent lite stolt. De som var best før meg er tross alt ganske gode de også. De slet bare med at de hadde helt feil fokus.

Alle er ikke best - har du noen mening om mosjonistene?
Jeg synes stort sett de er patetiske og latterlige. Når det beste maratonløperne i verden løper ned mot 2 timer blank på maraton blir det sjeldent tåpelig at mosjonister bruker energi på å klare å løpe på 2.30. Sammenlignet med de beste er dette en ræva tid samtidig som man må trene mye og forsake ennå mer for å oppnå den. Det blir altså en ren tap-tap situasjon. Man er neppe smart hvis man velger det.


Henning Lauridsen før han fikk sitt flotte skjegg 

Hvem mener du er den beste kvinnelige ultraløperen i Norge?
Mange er ganske gode men langt fra like gode som menn. Fokuset ditt er ellers fullstendig feil. I det norske ultraløpermiljøet er det mange pene kvinner. I stedet for å fokusere på prestasjoner blant kvinnene burde du heller fokusert på hva kvinnene kan gjøre for å behage mennene når de løper. Jeg liker for eksempel å se på vakre kvinner når jeg løper langt. Dette vil kunne bli en viktig rolle for kvinnelige løpere fremover. Det feilaktige fokuset ditt skyldes helt sikkert at du er kvinne selv.

Henning Lauridsen har gjort enormt mye for idrettsmiljøet. Her fra et løp der han hjalp til

Hva tror du ultraløpingen betyr for den typiske ultraløperen? 

Den typiske ultraløperen har røyket, vært tykk eller både røyket og vært tykk. Deretter har vedkommende stumpet røyken, lagt om kostholdet og begynt å bevege seg. Jeg tror ikke den typiske ultraløperen bryr seg så veldig mye om løpingen i seg selv, men er mest opptatt av å fortelle at vedkommende har vært tykk eller røyket gang etter gang til alle andre er så lei at de nesten besvimer. Dette er i hvert fall det inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha lest den typiske ultraløperens innlegg på sosiale medier.

Henning Lauridsen er en svært dyktig terrengsyklist

Hva synes du om løpere som har sponsorer? 
De ansatte i norske sportsbutikker har stort sett lite kunnskap om hva slags sko og utstyr man bør kjøpe dersom man skal løpe lange ultraløp. Man har derfor kun to håp, enten å sogne til en sportsbutikk der det finnes noen som kan litt, eller å snakke med andre løpere. Dessverre er mange løpere sponset av leverandørene med sko eller annet utstyr. Rådene fra disse er selvsagt heller ikke vits å høre på da de er fullstendig integritetsløse og gir elendige råd.

Det er få som orker å gå like langt på ski som Henning Lauridsen 

Det virker som mange ultraløpere er veganere? 
Dette stemmer trolig. Det vandrer en del næringsfattige og radmagre omkring og belemrer omgivelsene med ubegrenset tjat om kosthold og sin egen moralske fortreffelighet. Det fremstår stort sett patetisk og som et symptom på at man lever i alt for rike vestlige land der meningen med livet har gått tapt for lenge siden som følge av en overdose med velstand.

Henning Lauridsen har vært overalt. Her fra byfjellet i Mosjøen 

Hva synes du om Trump?
Trump speiler tidsånden på fortreffelig vis. Han er kanskje selve tidsånden. Til å være selve tidsånden synes jeg at han klarer seg ualminnelig bra. Trump og jeg har mye til felles (han humrer i skjegget).

Trump har en fin løve i stuen 

Trump er selve tidsånden

Hvordan går businessen som demotiveringscoach? 

Der sa du noe som tyder på at du har skjønt lite. Det er selvsagt ingen business. De som driver business tar livet av sin egen virksomhet. Se for eksempel på hva som har skjedd i motivasjonsbransjen der den ene etter den andre aktøren kaster inn årene. I tillegg lager man markestilpassede produkter som fjollete bøker der målet ikke er å motivere, men å selge bøker. Demotivasjon er et kall. Jeg lykkes ekstremt godt med å demotivere andre fordi jeg ikke har rotet business inn i det du kjære lille snuppa mi.

Henning Lauridsen reiser seg irritert og gir tegn på at intervjuet er over ved hjelp av knipsing og bestemte armbevegelser. På vei ut gjennom hallen forteller han meg at jeg er relativt vakker, men at jeg burde være litt mer opptatt av å ta meg ut bra når jeg skulle intervjue ham. Det siste han sier når jeg forlater huset er: Litt sminke har aldri skadet noen!